Alle i verden er forsvunnet, bortsett fra seks ungdommer som sitter gjemt nede på et bomberom. For å finne ut av, og forstå, hva som har skjedd, må de møte sine egne problemer.

Det er plottet til Frida Lund Kiellands teaterstykke, «Da alle forsvant», som har premiere fredag kveld på Kulturhuset.

– På et vis er det veldig skummelt, og jeg er utrolig spent for i kveld. Generalprøven i går gikk ikke så bra, men jeg satser på at det stemmer det man sier i teaterverdenen, og at premièren derfor blir veldig bra, sier Kielland.

Dette er det andre stykket hun har skrevet. Hennes første stykke «Underverdens verste drittsekk» hadde premiere i fjor.

– Forfattere snakker om «den vanskelige andreboka». Var dette «det vanskelige andre-stykket» for deg?

– Det var både vanskeligere og enklere. Det var mye lettere å finne strukturen denne gangen og vite hvordan jeg skulle arbeide, men det var vanskeligere å skrive likevel. Stykket i fjor var en komedie, mens «Da alle forsvant» har et mye tyngre tema og handler om å være ung i dag. Karakterene er også vanskeligere å forstå seg på, sier Kielland.

– Hvorfor valgte du å skrive et stykke som du selv syns er vanskelig?

– Ideen kom fra en TV-serie jeg så for lenge siden som jeg ikke husker navnet på, der alle voksne i verden forsvant. I min forestilling er dette en metafor for at man egentlig føler at man ikke har noen rundt seg, at man føler seg alene. Det handler om mental helse, og de seks karakterene viser ulike sider av det.

– Får meg til å føle meg hel

Kielland er en del av Bifrost ungdomsteater som hun startet sammen med Sol Isak Schackt i fjor, da de var 16 år. Produksjonen har fått støtte fra Frifond, Tvibitstigen, Trafo og Kulturhuset i Tromsø.

– Det begynte egentlig med at vi skulle finne et prosjekt til skolen på Kvaløysletta ungdomsskole i fjor, men det vokste seg for stort for et skoleprosjekt. Sol begynte å søke penger og støtte og alt sånt, og så ballet det på seg. Til slutt samlet vi venner og andre som ville være med og startet teatergruppa, sier Kielland.

– Alt fra scratch helt selv?

– Ja. Det falt meg ikke helt inn at det faktisk skjedde, før vi plutselig fikk støtte og jeg måtte ferdigstille stykket. Jeg husker gleden av å ha fullført prosjektet, det ble en helt fantastisk opplevelse. Å stå på scenen å motta applaus med de andre i gruppa, var en av de største gledene jeg har følt på. Så jeg er veldig glad for at vi gjør det i år igjen, sier hun.

Kielland er datter av forfatter Endre Lund Eriksen, men hun tror ikke at man kan arve ønsket om å skape fra foreldrene. Mamma og pappa har derimot vært en stor støtte gjennom det hele.

– Det er helt klart en stor ressurs å ha en forfatter hjemme som kan lese over det du skriver og komme med råd. Men min lyst til å skrive kommer egentlig fra at jeg ville bli skuespiller, noe jeg oppdaget da jeg så musikalen «Hamilton» i London. Samtidig har jeg alltid skrevet små historier, noe mamma og pappa har oppmuntret meg til og heiet på. Og nå skriver jeg teater, sier Kielland og legger til:

– For meg handler det om å være med å skape følelser og reaksjoner hos andre. Det får meg til å føle meg mer hel selv, på en måte.

Spiller skurken i stykket

I tillegg til å ha skrevet stykket, er Kielland en av de seks skuespillerne i stykket. Men det skulle egentlig ikke være sånn.

– Egentlig skulle jeg ha regi, men den autoritære rollen kom ikke naturlig til meg. Det føltes vanskelig å instruere skuespillere som er eldre enn meg, kule folk jeg ser skikkelig opp til. Men så var det noen skuespillere som ikke kunne være med likevel, og da måtte jeg ta over en av rollene. Da dukket heldigvis Sam (jour. anm. Rødseth Bang Hansson) opp og kunne ta over regien, sier hun.

– Er det noen av karakterene du har skrevet du liker mer enn andre?

– Jeg har blitt glad i alle karakterene, og føler meg sterkere knyttet til de nå etter å ha sett dem «komme til live» enn da jeg skrev dem. Men favoritten er kanskje Daniel som jeg selv spiller. Han er på en måte skurken i stykket, som egentlig har det veldig vondt selv og tar det hele ut på en veldig fæl måte. Han er veldig vanskelig å forstå seg på.

– Hva har vært den største utfordringa med å lage stykket?

– Å få alt på plass, alt fra skuespillere til å få scenene til å funke riktig. I tillegg er det et veldig intenst og alvorlig stykke, og vi har jobbet med å få inn litt humor og letthet i alt det fæle og triste.