Hvorfor er det slik at noen yrkesgrupper får arbeidsklær fra topp til tå, mens andre knapt får ei bomullsskjorte?
Hvorfor er det slik at sykefraværet er mye høyere i hjemmesykepleien og barnehagene enn ved de fleste andre arbeidsplassene i Tromsø kommune?
Kan det være en sammenheng?
Vi vet at det å føle seg sett og verdsatt er en viktig faktor for trivsel på jobb, som igjen har en klar sammenheng med sykefraværet.
Føler man seg verdsatt av arbeidsgiveren når man må bruke sine private uteklær i all slags vær, i søledammer og sandkasser, på turer i skog og mark med et titalls viltre småbarn? Når man tidlig på morran grynner seg inn til flerfoldige hjem i snø på is og i slaps, for å komme seg til pleietrengende i sine hjem?
Nei, da føler man at arbeidsgiveren gir seg blanke i hvordan du har det på jobben!
Og det forunderlige er at folk som jobber med maskiner, i bygg og anlegg og andre «mannfolkyrker», de får selvfølgelig sitt nødvendige arbeidstøy av kommunen, fra innerst til ytterst. Mens i de kvinnedominerte yrkene i hjemmesykepleien og barnehagene får man knapt dekket noe som helst.
Skyldes dette kjønnsdiskriminering? Ikke vet jeg. Men hvis lederne i de respektive enhetene ønsker å gi sine ansatte en liten anerkjennelse og få de til å føle seg litt mere motivert til å stille på jobben, så gi arbeiderne ordentlige arbeidsklær når de er på jobb!
Ei varm lue, vinterstøvler og -jakke med Tromsø kommune-logo på, da er du et stykke på vei til å få stolte og likestilte arbeidstakere. Det lille ekstra som gjør at du allikevel går på jobb hvis du er uggen og småforkjøla!