Marit Breivik (62) om sin store sorg: – Døden er en del av livet. Men det er veldig brutalt når den kommer så brått og uventet.

Den tidligere landslagstreneren forsto ikke noe da hun ble ført forbi køen på en flyplass i Brasil. Det skulle bli en forferdelig natt.

Det føltes som om Marit Breivik hadde falt ned i et stort hull i starten etter at ektemannen var borte. Nå har hun lært seg å leve med det, men tankene går ofte til tiden de hadde sammen. Foto: Rolf Øhman

ballsport

Varmen slår mot henne. Der ute i ankomsthallen i Natal venter bekjente fra ferieanlegget for å fortelle at ektemannen Niels Hertzberg er blitt innlagt på et brasiliansk sykehus tidligere på kvelden.

Mens Marit Breivik tar meldingen inn over seg, får de en oppringning fra sykehuset.

Dødsbudskapet kommer brått og helt uventet. Det er et sjokk.

Hennes mann er nettopp erklært død.

Skal feire med de nærmeste

Han hadde vært generalsekretær i Norges Håndballforbund i mange år, alltid faglig interessert og opptatt av hvordan håndballspillet skulle utvikle seg videre, gjennom trening av barn og ungdom og ikke minst toppspillere.

– Jeg snakket lenge med Niels på Skype kvelden før han døde. Han hadde dratt i forveien til ferieleiligheten vår i Brasil. Jeg skulle komme dagen etter. Sammen skulle vi feriere i fire uker, forteller Breivik i dag.

Nå deler hun tankene og følelsene som overveldet henne da hun fikk den rystende beskjeden 1. mars 2013.

Marit Breivik

Født: 10.4.1955

Klubber: Nessegutten, Skogn, Nordstrand

Karrière: 139 landskamper, 286 mål. 3 NM-gull. Trener i Nessegutten, Byåsen og Larvik. Landslagstrener 1994–2009 med 13 internasjonale medaljer.

Utmerkelser. Har fått en rekke priser som Årets trener i 2001,2004, 2007, 2011 på idrettsgallaen. Er utnevnt til Ridder av 1. klasse.

Marit Breivik i en koselig stund med sin kjære Niels Hertzberg under håndball-VM i 1997. Foto: Morten Uglum

Savnet vil alltid være der

Den tidligere landslagstreneren, som skapte eventyr i norsk håndball, gleder seg til julaften. Nå skal hun feire høytiden med de nærmeste.

Etter VM i håndball tidligere denne måneden, har Breivik fått tid til å forberede jul på hjemmebane. Hun så mange kamper i Tyskland i egenskap av å være sommeridrettssjef i Olympiatoppen. I 15 år var det hun som var håndballsjef. Det ble 13 medaljer.

Av og til, når hun dro for å lede Norges lag, var Niels Hertzberg sammen med henne.

Nå har hun lært seg å leve med sorgen og savnet.

Ektemannen var ikke bare den som sto henne aller nærmest, men også en sparring- og diskusjonspartner. Hertzberg ble 72 år, men var sprek og likte å holde seg i form.

På plass i Tyskland som representant for Olympiatoppen. Marit Breivik kjenner dette miljøet ut og inn. Foto: Mette Bugge

Gjør fortsatt vondt å tenke på det

62-åringen ser ut i rommet. Hun blir tankefull. Det å snakke om det som skjedde for snart fem år siden, er fortsatt vondt. Men trønderen har lært å ta innover seg realiteter i livet. Hun mistet for eksempel bestemoren sin tidlig.

Og det betydde mye å kunne ha gode samtaler med familie og venner, få omsorg fra kolleger og ikke minst støtte fra ledelsen i Olympiatoppen og dens helseavdeling, da hun selv sto midt oppe i det.

– De var til uvurderlig hjelp for meg i påfølgende sorgtunge uker. Å få være bonusbestemor til Niels’ barnebarn, har dessuten vært den sterkeste berikelsen i livet etter at jeg ble alene.

Spesielt én telefon var vanskelig

Allerede i Natal de tunge dagene i 2013 var venninnen Else Marie Eftedal en varm og nær støttespiller og samtalepartner da trenerlegenden følte seg helt utslått.

De to var blitt kjent den gangen Breivik var trener for Larviks elitelag. Nå var Eftedal invitert med på ferietur, og ytterligere to bekjente av henne skulle få oppleve det samme.

Den ventende verten hadde meldt at han gledet seg til å møte kvartetten.

Det føltes ufattelig da det skjedde. Marit Breivik måtte lære seg å leve uten bautaen ved sin side. Foto: Rolf Øhman

Marit Breivik skjønner ikke hvordan hun kom seg gjennom tiden etterpå. Det var så mange ting å ordne, ikke minst å ringe hjem til Norge for å fortelle familien hva som hadde skjedd.

Telefonen til hans datter Kari var den første og tyngste.

– Jeg husker at jeg bestemte meg for å vente noen timer med å kontakte henne, for ikke å ringe midt på natten. I og med at de hadde små barn, kunne jeg ringe ganske tidlig. Det ble mange og lange telefonsamtaler de neste dagene, forteller Breivik.

Hadde det ikke vært for en brasiliansk bekjent med nettverk og kontakter, ville det nok tatt mye lengre tid å komme hjem.

– Jeg kunne ikke tenke meg å reise hjem uten båren med Niels.

Kritiserer mediene

Breivik mener at artikler i norske aviser ble sårende og belastende for nærmeste familie. Det ble spekulert i at ektemannen kunne vært offer for noe kriminelt.

Til tross for tilgjengelig informasjon om hva som hadde skjedd fra folk som var sammen med ektemannen og fulgte ham til sykehuset, måtte familien lese historier som ikke var sanne.

Da måtte Marit berolige de der hjemme og fortelle hva som virkelig hadde skjedd.

– Det at politiet er inne i en sak med spørsmål når utenlandske borgere dør, er helt rutinemessig, sier hun.

Obduksjonen viste at Hertzberg døde av hjerneblødning.

– Absurd, ufattelig og en sorgtung opplevelse der og da, er de ordene som Marit Breivik bruker.

Desember er en fin tid, selv om savnet etter ektemannen er der. Marit Breivik er i godt julehumør.Foto: Rolf Øhman

Brukte alarm for å huske å spise

Tilbake i deres felles hjem, følte Breivik det som om hun lå over madrassen og det ble lite søvn.

Mye grubling og mange spørsmål.

«Kunne jeg ha hjulpet om jeg var der? Hvorfor reiste jeg ikke ned samtidig? Hvordan hadde han det de siste timene?»

Dessuten glemte hun å spise. Tips om å sette på alarmen på telefonen, hjalp ikke på matlysten, men ble en viktig påminning om å få i seg litt næring.

Breivik fikk en avgjørende god samtale med Per Arne Dahl, sjelesørger, i dag biskop i Tunsberg bispedømme.

Han lyttet så godt og forklarte om sorgarbeid og bearbeiding.

At det er naturlig å ha mange tanker som ikke vil gi slipp. At hun kunne tillate seg det, la tankene komme og gå.

– Jeg er en realistisk person. Døden er en del av livet. Men det er veldig brutalt når den kommer så brått og uventet, sier Breivik.

Breivik-æraen er over. I Mars 2009 er Marit Breivik landslagstrener for siste gang. Her takkes hun av etter seier mot Frankrike 22–17 på bortebane.Foto: Thierry Zoccolan/ Scanpix

Trønderen, hun som startet sin egen håndballkarriere i Nessegutten i Levanger, har det godt i dag. Studenten ved Norges idrettshøgskole, som spilte i Nordstrand og deretter dro tilbake til Levanger og Skogn i eliteserien, har holdt fast ved idretten. Men hun utdannet seg også til lærer.

Nå har hun nettopp vært til stede i håndball-VM, der Norge tok sølv. Hun koser seg i det miljøet og får varme klemmer av alle som kjenner henne.

Og likevel; når enkelte stunder blir tyngende, hjelper det å ta frem gode minner, om ektemannen som var lett å få med på ting og glad i livet. Han kunne overraske på ulike måter i det daglige, f.eks. ved å skrape bilrutene fri for is, før hun kom ut på morgenkvisten for å kjøre til jobb. For henne var det som å få blomster.

Og han kunne spørre på en underfundig måte om hun hadde slått av lyset da de to skulle ut.

Hun pleide å glemme det. Nå gjør hun det aldri.

– Det å ha så gode minner har gitt meg en ro og gjør at jeg tåler savnet, sier hun.

Som sommeridrettssjef på Olympiatoppen, jobber Marit Breivik blant annet med disse sjefene: Vinteridrettssjef Helge Bartnes, Else-Marthe Sørlie Lybekk, fagsjef prestasjon og Trond Skarsem Pedersen, utviklingssjef. De ble utnevnt for tre år siden. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Han var 14 år eldre enn henne. Men Breivik falt for humoren hans, tenkeren, han som var så faglig dyktig, så allsidig i interessert og alltid på jakt etter utvikling.

Derfor ble aldri aldersforskjellen noe tema mellom dem. De giftet seg i 1997.

Og nettopp ferieleiligheten i Natal ble et fristed etter lange perioder med hardt arbeid.

– Tiden leger alle sår, sies det. Jeg kjenner det vel mest slik at tiden lindrer mine sår, sier hun.