England - kjærligheten som gjorde blind

Hvorfor elsker vi England så høyt? Både når det gjelder humor, fotball og musikk, er det landet vi nordmenn aller helst skjeler til og idoliserer. Når ble det egentlig slik?
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Jeg kunne for så vidt slengt på engelsk drama og engelske krimserier, såpeserier og litteratur – joda, «hjartet er på rette staden» der også. Det er i grunn bare den engelske tannhygienen og maten vi ikke beundrer.

I uminnelige tider har vi hatt engelsk komedie på TV-skjermene. «Hotell i særklasse» er, så vidt jeg vet, serien som har gått lengst på norske skjermer. Ellers husker mange Mr. Bean, Alas Smith & Jones, Not The Nine O’Clock News, Dave Allen, Kenny Everett, Hale & Pace, Morecambe & Wise – jeg kunne fortsatt å ramse opp til i morgen, og hele veien høstet anerkjennende nikk fra folk. Når det gjelder engelsk humor, er vi nærmest altetende.

Monty Python er så populær at det fortsatt i 2015 selger ut Oslo Spektrum på et øyeblikk – over 30 år etter sin storhetstid. Et element vi ikke så ofte tenker på, er at alle disse humorprogrammene har blitt vist udubbet på norske skjermer. Hadde vi fulgt kutymen fra Tyskland eller Italia, ville John Cleese hatt skingrende sognemål her til lands. Det beste med at vi har fått originalvarene, er at vi faktisk skjønner både det som sies og referansene. Jeg har ei kone fra England, og hun kan skrive under på at vi ikke bare skjønner engelsk, vi er så ivrige etter å snakke engelsk, at det nesten ikke lar seg gjøre å lære seg norsk for en engelskmann. Ved minste antydning til gebrokken norskuttale, «switcher» vi.

Det er dette den nye bølgen av britiske komikere også etter hvert har skjønt. Først ut var Ricky Gervais, som var nærmest sjokkert over å oppdage at han kunne kjøre samme showene som i England for norske tilhørere, uten noen som helst tilpasning. Og billettene ble akkurat like raskt revet bort som i hjemlandet. I kjølvannet av dette, har det kommet en rekke flere på turné hit, og denne høsten har også Tromsø blitt dette til del. Ikke til forkleinelse for «Mossa», men det er forfriskende å få Jon Richardson, Bill Bailey, Dara O’Briain og Alan Carr på besøk. Vi kjenner dem allerede fra «Live at the Apollo», som gjester hos Graham Norton eller fra egne show, så de spiller strengt tatt på hjemmebane.

Hjemmebane har det i grunnen også vært for de engelske fotballagene som har tatt turen nordover. Hvorfor velger en klubb som West Ham å legge treningskampene til Fauske og Finnsnes? Jo, fordi de er elsket her. Og fortsatt snakkes det her i byen om da vi slo Chelsea i snøkavet i Tromsø. Ja, selv 2-2 mot Liverpool, i en betydningsløs treningskamp, nevnes blant de gylne idrettsøyeblikkene i nordnorsk historie.

Hvis man snakker om at nordmenn har et kjærlighetsforhold til engelsk kultur, har intensiteten i følelsene ofte bikket over i det sykelige når det gjelder fotball. De fleste jeg kjenner har et nærere forhold til sin engelske favorittklubb, enn sin norske. Det er kanskje ikke så rart, tenker du, når spillerne der er så mye bedre. Det argumentet faller imidlertid bort når klubben man forguder er Accrington Stanley eller York, og alle feriene blir lagt opp for å se flest mulig av lagets junior- og reservelagskamper. Selv har jeg opplevd å bli dratt med på Underhill Stadium i Barnet, hvor argumentet for å gå, var at det er «banen i England med størst høydeforskjell mellom høyeste og laveste punkt». Kjærligheten til engelsk fotball har i disse tilfellene nådd et «stalker»-nivå.

Mange har en eller annen gang vært med på guttetur til Liverpool, Manchester eller London. Har du noensinne hørt om noen som har dratt på guttetur til Ljubljana? Det er virkelig ingenting galt med byen, men alt man elsker av fotball, humor og musikk mangler. Og selv om det på sett og vis er en identitet vi har adoptert, føler vi oss i bunn og grunn engelske.

Da engelsk fotball var inne i en alvorlig bølgedal, på slutten av 80-tallet, hvor klubbene ikke en gang fikk lov til å spille i Europa, tenkte NRK at de skulle skape mer interesse ved å vise tysk og italiensk fotball i «Tippekampen». Men samme hvor fenomenale målene var, viste det seg altså at nordmenn foretrakk et drittoppgjør mellom Middlesbrough og Birmingham, på gjørmete bane i høljeregn.

Jeg snakket en gang med forfatteren Dag Solstad om dette, og han sa at interessen for engelsk fotball eksisterte lenge før Tippekampen. Allerede på tidlig 60-tall hadde norske lokalaviser rapporter fra engelske kamper. Han mente at dette nære forholdet hadde oppstått med krigen, ettersom det var hit Kong Håkon og Kronprins Olav dro da tyskerne kom, og det var engelskmennene som frigjorde oss. Nå var det vel strengt tatt russerne som stod for frigjøringen i Nord-Norge, uten at det gjør at CSKA og Zenit har så stor stjerne her, men pytt. Og standingen til rockebadet Gorky Park er og blir lavere enn den til The Beatles eller Led Zeppelin. Takk og lov!

Ifølge Jahn Otto Johansen, var det Tyskland vi hentet mest inspirasjon fra før krigen, når det gjaldt kultur. Dette ble ironisk nok satt en bråstopp for av en østerriker. Jeg så på en historisk statistikk over norske navn at et med tysk opprinnelse hadde klart mesterstykket å gå fra å være det mest- til det minst populære navnet på norske guttebarn (Jepp, Einstein, du gjettet det: Adolf). Litt rart å tenke på at hvis det ikke var for Andre verdenskrig, kunne vi endt opp med forkjærlighet for ompamusikk, lederhosen og tysk humor. Skremmende tanke!

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: