NAVN: CHRISTER FALCK (46)

YRKE: Forlegger. Platemogul. Programleder.

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate i et helt år, før noen kommer og redder deg. Hvilken?

– Oi! Det står mellom mange, men jeg går for «Sign o’ the Times» (1987) av Prince, og det er mange grunner til det, men at det er den lengste skiva, på nesten 80 minutter, er ikke uvesentlig.

– Hehe. Det var ikke spesielt overraskende. Det er blitt meg fortalt at du har flere tusen skiver med Prince. Kan du avkrefte eller bekrefte dette?

– Ja, cirka 3000 skiver. Det begynte med at jeg kjøpte en Maxi i 1982, av Kjell Petter på Immerslund (jobber nå i Universal, journ.anm.), som også solgte bootlegs. Jeg hadde hørt Prince-singelen «1999» på Radio Luxembourg, på 1440 kilohertz, og da var det i gang.

– Haha! Radio Lux! Nå høres det ut som du er 90 år!

– Haha! Ja, men det er jo sant! Og etter «Purple Rain» (1984) var det gjort. Da måtte jeg ha alt. Både maxisingler, singler, album, bootlegs og kassetter. Hadde walkman, og da måtte jeg spille originalkassetter, fordi jeg allerede da syntes hjemmebrenning var harry.

– Harry, du liksom. Men hvorfor akkurat «Sign o’ the Times»?

- Slikt har jo alltid med minner å gjøre. På en øde øy vil det unektelig være litt trist å tenke for mye fremover, så da ville jeg heller spilt «Sign o’ the Times» og tenkt på minner fra konserter, gamlekjærester og annet fortids grums.

– Klokt! Du har selvsagt sett ham live?

– Ja, 56 ganger. Jeg legger alltid feriene mine etter hvor han spiller, og da er det ganske lett å lure med seg kjæresten. «Du har ikke lyst på en tur til Montreux? Palmer og fjell i skjønn forening!» Og så viser det seg at Prince tilfeldigvis spiller tre konserter der. Haha!

– Haha! Du er en slu jævel. Er det sånn at du kjenner igjen alle låtene hans på konsertene?

– Ja. Jeg kan alle sangene fra alle skivene. I tillegg har jeg en harddisk med 45 terabytes der det finnes omtrent alt han har spilt live siden 1981, samt nesten tusen sanger som ikke er utgitt kommersielt.

– Good God! Du leker ikke fan! Du har gitt ut over 100 utgivelser med andre artister, og mange av dem har mottatt Spellemannprisen. Likevel er det mange som assosierer deg med singlene til Lene Alexandra og Linni Meister. Urettferdig?

– Haha! Ja, jeg synes det er litt urettferdig at det alltid kommer opp, og nå skjer det igjen! Men jeg ble så jævla lei. Jeg ga ut ei dritbra plate med bandet Friko, og det eneste media ville snakke med meg og bandet om var at saksofonisten var kjæreste med Ane Dahl Torp. Jo bedre musikken var, desto mindre solgte det. Så de to singlene du nevner var ment som en finger til hele bransjen. Og så solgte «My Boobs Are OK» seg inn på listene i 81 land, og toppet sågar singellistene i Sverige. Det var sannelig deprimerende.

– Haha! Snakk om backfire fra bransjen. Foretrekker du musikk elektronisk eller fysisk?

– Jeg har cirka 30 000 skiver på vinyl og like mange CD-er. Pluss masse på en diger harddisk. Men fysisk er jo mest gøy. Har abonnement på Tidal, men det er utelukkende fordi Prince driver og legger ut låter der, sånne som fjernes etter bare to dager. Så da må man ha det.

– Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på? Det er ikke lov å si Prince!

– Dæven. Åh, det må bli David Sylvian med låten «Forbidden Colors»!

– Nettopp! Japan-frontfiguren, formoder jeg?

– Stemmer. Den er helt tidløs, kombinert med at den er helt fantastisk spilt. Jeg er jo litt glad i Østens mystikk, samtidig med at det er en pianointro her av Ryuichi Sakamoto, en annen av mine favoritter, og når jeg hører den, smelter jeg 100 prosent. Hver gang.

– Og du smelter sikker enda mer når du tenker på at det er du selv som har skrevet den. I god Robinson-ånd får lov å ta med deg én ekstra ting på øya, som ikke har noe med musikk å gjøre. Hva smugler du med deg?

- Jeg tar det samme som da jeg var med i Robinson som deltaker, nemlig tannbørste. Det er noe av det første man vil savne.

– Enig! Det er bare såååå dust å ha hull i tennene. Jeg stoler ikke på folk med hull i tennene.

Prince - "Sign o' the Times" (1987)