Formatet og størrelsen på hyllesten viser at Raga Rockers er like relevant i dag, som da bandet ble grunnlagt av Michael Krohn, Jan Kristiansen, Livio Aiello og Bruno Hovden i 1982.

Les Egon Holstads grundige dypdykk i Raga Rockers' diksografi!

Personlig er jeg for ung til å ha fått med meg begynnelsen, og «oppdaget» ikke Raga før slutten av tenårene. Vi som kom litt sent til partyet har ofte et litt annet perspektiv på bandet, enn «Palestinaskjerf-rockerne» som hadde Raga som sin ungdoms lydspor på 80-tallet. Men vår barnslige begeistring hver gang en DJ setter på låter som Ingen Adgang, Morgenraga eller Når knoklene blir til gelé, har vi felles.

I perioden hvor Raga sparket inn døra mi, var jeg dypt inne i punkrocken. Den gryende bølgen av «skandi-rock» beviste at også norske band kunne spise kirsebær med de store utenlandske navnene. Men rock på morsmålet ble automatisk ekskludert av undertegnede, ettersom det var noe jeg forbandt med tannløse og påtatt folkelige artister som lette etter en snarvei inn i ørene til ukritiske lyttere.

Michael Krohn endret alt dette for meg. Plutselig var ikke rock på norsk flaut i det hele tatt. Plutselig hørte jeg en stemme som uttrykte mye av eget sinne, forvirring, og kjærlighetssorg – med snertne enderim, humor og nonchalante «oh yeahs» på toppen.

Jeg har mange venner og bekjente på egen alder (og yngre) som deler mitt fan-forhold til bandet, selv om vi vokste opp i en tid der mangfoldet og mulighetene var større, og verdensbildet var annerledes enn i Thatcher, Reagan og Willoch/Brundtlands regjeringstid. At musikk er totalt uavhengig av tilhørighet til en bestemt generasjon, geografi eller livssyn, er selve lakmustesten på dens kvalitet.

For meg er ikke Raga en del av «de fire store», som media ofte refererer til. I norsk sammenheng troner bandet alene på toppen. Selv om jeg har stor respekt for, og til dels stor glede av musikken til Joachim Nielsen, DumDum Boys og deLillos, er Raga i mitt hode «DE store». Jokke, DumDum og deLillos kan vi kanskje heller omtale som «de tre andre»?

At det ikke er musikk «for alle», er også positivt i denne sammenhengen. Å distansere seg fra de streite er en av rockens grunnlover, og selv om (eller på grunn av at) Raga ikke har like høye salgstall som «de tre andre» å vise til, er det fristende si at de har betydd mer for færre. At band som til daglig spiller black metal, hip hop eller ambient elektronika skulle finne det like naturlig å gjøre egne versjoner av f.eks. deLillos-låter, ser jeg ikke for meg.

Hvis man lar øynene rulle nedover den ekstremt omfangsrike lista med band/artister som bidrar med tolkninger på «Sannhet på boks», er det ikke mange av tungvekterne i norsk musikk som mangler.

Vi er tydeligvis mange som nynner på samme strofe. Er det ikke deilig å ha noen å elske?