(Se full diskografi nederst i saken!)
Tidenes beste norske band. Det er en diskusjon jeg arrogant avslutter her og nå, før den i det hele tatt har begynt.
Mener du jeg tar feil, er det selvsagt helt greit, men ikke kom til meg med motgnålet. Mener du at et annet norsk band er bedre enn Raga Rockers, må du selvsagt bare gå ned i fjæra og rope det mot vinden, men jeg gidder ikke høre på.
Jeg er snørrhovent uinteressert i eventuelle motargumenter. Det har noe å gjøre med tiden de beste skivene kom på, mengden musikk de lagde på såpass begrenset med tid, betydningen de har hatt for dem som kom etter og statusen de har den dag i dag.
HØR EGONS SPILLELISTE: Best of Raga Rockers.
De fem første skivene er alle mesterverk. De ble gitt ut i perioden 1983–1989. Tenk på det. Fem av de mest kanoniserte skivene i norsk rock, meislet ned i riller og hamret ut i løpet av seks år. Det er helt vanvittig. I dag hadde et band av et slikt kaliber brukt minst 15 år på samme mengde.
Og det finnes purt gull i hele den øvrige katalogen, om man gidder å lete og grave. En krevende jobb, synes du? Ja, men så slapp av, da. Det er jo derfor Feedback er her, for å gjøre jobben for deg.
Her er derfor en gjennomgang av hele katalogen, i tillegg til to separate spillelister. Den ene en subjektiv sammensatt samling av låter fra Ragas rikholdige arkiv, mens den andre er perler satt sammen fra Michael Krohns katalog, der han ikke går under Raga-navnet.
HØR EGONS SPILLELISTE: Best of Michael Krohns mange prosjekter som ikke er Raga.
«Snille Feedback!», får du sikkert lyst til å rope ut i vill ekstase. Bare hyggelig, skulle bare mangle, sier vi. Er jo derfor vi er her. Here we go:
«The Return of the Raga Rockers» (1983)
Debuten skiller seg virkelig ut fra resten av diskografien, soundet er tungt og synthbasert, og ganskelangt unna Kjøtt, bandet Krohn hadde slått trommer i før han startet sitt eget Raga Rockers.
Platas anslag er en mørk, mollstemt gitar, som drønner ut i monotone, tunge og seige «Komplex», en av mine Raga-favoritter.
Deretter strymjar det på med perler fra Krohns hånd. Fortsatte livefavoritter, som den evigaktuelle «Drept kjendis», og eposet «Når knoklene blir til gelé», gir meg fortsatt massiv gåsehud, men skiva inneholder også flere slitesterke spor, deriblant den sterkt Joy Division-inspirerte «Rips».
Har aldri spurt Michael om dette, men det vil overraske meg om han ikke hadde hørt mye på Joy Division på denne tiden. Da skiva ble spilt inn, var det jo bare et par år siden Ian Curtis hadde lagt på røret.
Skiva er også den eneste av bandets studioplater som inneholder en coverlåt («Se & Hør»), men den har Michael skrevet selv, og låter betydelig mer desperat og industriell enn den versjonen Helge Gaarder fikk æren av å synge i Kjøtt, akkompagnert av Michaels kontante trommer. Som et kameratslig nikk til Gaarder var han også plassert i produsentstolen.
«Folka mine hadde planer om alle tinga jeg skulle bli/ Gå på skolen i 20 år for å siden bli som de/ De har gjort en dårlig investering, jeg sier utakk er verdens lønn/ Jeg er borgerskapets utakknemlige sønn/ Som tråkket i salaten og knuste mammas drøm», synger Michael i «Knoklene».
Er jo ingen som synger slikt lenger. Og jeg tror mamma ble kjempestolt til slutt. Det burde hun iallfall.
Terningkast 5
Les også: Liker a-ha. DumDum og Turbo.
«Maskiner i Nirvana» (1985)
Denne skiva kunne jeg skrevet bindsterke verk om, utelukkende basert på følelser og egne opplevelser.
Og det er i grunnen ganske sykt. Michael synger om rus, urban frustrasjon, intern Oslo-geografi, sannhet på boks, runking i vasken og et liberalt Europa som er på vei rett ned i dass. Jeg var ikke i stand til å skjønne halvparten av det, men likevel følte jeg at Michael sang til meg, at dette var mitt band.
Raga Rockers har aldri vært spesielt folkelige av seg, og de har aldri vært mindre folkelige av seg enn her. Produksjonen er mer grovskåren enn på debuten, synthen er utradert og de er mer rett på sak. Livio Aiello spiller traktorbass som The Stranglers ville fått komplekser av å høre, og gitarene til Bruno Hovden er superbe og knivskarpe.
Tekstmessig har han aldri vært bedre. Michael plasserer seg sedvanlig på utsiden av det meste, og klarer kunststykket å skrive rennesteinspoesi om å være blakk og mislykket uten å sutre.
Det er likevel ganske utrolig at det ikke ble mer bråk av dem. Tekstlinjene fra låtene «Dårlig karma» og «Skjønnhet» alene hadde fått både Kringkastingsrådet, PFU og norske politikere til å gå amok selv nå, tredve år senere (google dem opp om du ikke kan de utenat og er i tvil).
Plata inneholder også den eneste låten i Ragas historie der teksten er skrevet av noen andre enn Michael selv, den bekmørke «Alle pikers drøm», ført i pennen av Bruno Hovden. At han døde etter innspillingen må ha vært et hardt slag for bandet. Og vi gikk – egoistisk sett – muligens glipp av et Lennon/McCartney-samarbeid mellom ham og Krohn. Tidenes beste album gitt ut av et norsk band. 30 år etter den kom ut meier den fortsatt ned all motstand, med begge hendene på ryggen.
Utgivelsesåret er noe forvirrende. Mange steder oppgir 1984. Men den er innspilt i desember 1984 og gitt ut i 1985. Et år etter kom den også ut med et nytt cover, med kølmørk naziestetikk, i ren og skjær Leni Riefenstahl-ånd. Skummelt.
PS: Skiva tikker inn på under 24 minutter (på vinyl, noen sekunder mer på CD), noe som egentlig diskvalifiserer den til å bli antatt som LP (ikke si det til noen!)
Terningkast 6
«Varme dager» (1987)
De forandret sound for hver skive i begynnelsen, og «Varme dager» har jeg alltid sett på som Michaels svar på Iggy Pop & James Williamsons mesterverk «Kill City», både på grunn av den skrikende desperasjonen og ensomheten i et forhold som går til helvete, men også i de ville saksofonene, som mer fungerer som en ekstra gitar enn et innslag av jazz, slik også The Stooges gjorde ved å innlemme Steve Mackay på «Fun House».
Jeg vet ikke om det er fraværet av saksofon, men det er likevel merkelig få av disse låtene de pleier å gjøre live (minus «Litt av en gjeng)», noe som er litt pussig, all den tid den inneholder noen av Michaels beste komposisjoner, låt- som tekstmessig.
At skiva er mørk og tematisk tung gjør likevel ikke at han faller for fristelsen til å sutre. Michael Krohn sutrer aldri. Selv den triste «Radiator» har glimt i øyet, og låter som «Schwong» (med linja «Jeg elsker deg baby, fra navlen og ned») og «Jeg er sannsynligvis ingenting» (sistnevnte glir over i et rent femtitalls-Elvis-kakofoni) er rene humørperler.
Her er han likevel på sitt aller mest åndelig selvskadende, anført av kryptiske og skumle «Stian med døden», «Løp» og den helt bunnløst fortvilende, refrengløse og smått misogyne «Skyggen av tvil». Også denne skiva tikker inn på under en halvtime.
Terningkast 6
«Forbudte følelser» (1988)
Dette var den første Raga-skiva jeg kjøpte på utgivelsesdato, og den ble albumet som for alvor skulle ta dem opp i sfærene som gjør at man i dag regner Raga Rockers som en av de såkalte «De fire store».
Ikke minst ble de nominert til Spellemannprisen for den (en pris de for øvrig aldri har fått, hvor sykt er ikke dét?)
Bandet dro til Danmark for å spille den inn, og det høres at den har kostet penger, selv om de aldri har hørtes ut som en million dollar på plate. Jeg digger alt med denne skiva. Det imiterte lærcoveret. Slangen som slynger seg rundt korset.
Bildet på baksiden, der Michael (siste skiva med langt hår! Din illojale jævel!) står i midten, mens hele bandet iført kun singlets og T-skjorte (gitarist Tore Berg i dongeriskjorte) ser olmt inn i kameraet. Herregud, så tøffe jeg syntes de var. Herregud, så tøffe de objektivt sett også var. Og bare det å høre noen synge at streitinger ikke var velkommen var stort i det streite Norge anno 1988.
Over halvparten av låtene er fremdeles livefavoritter, men singelvalget var likevel – pussig nok – «Ensom i kveld» med «Slakt» på den andre siden. Det som er enda mer pussig er at dette var den første singelen deres. Og det som er enda, enda, enda mer pussig er at ikke «Hun er fri» – den eneste gangen de har lignet på å være folkelige – ble sluppet på singel. Og der burde tittelsporet, tidenes beste norsk punkrocklåt, vært B-siden.
Men gadd noen å spørre meg? Nei, se dét skulle tatt seg ut. Skiva er mer variert enn forgjengerne og er kanskje den Raga Rockers-plata man burde spille for uinnvidde man ønsker de skal bli frelste fans. Likker de rock, blir de det.
Terningkast 6
«Blaff» (1989)
Den første plata som tikket inn på VG-listas topp 10 (den nådde en hederlig #7). Den siste i rekken av klassikere som helt og holdent manglet direkte svake spor. Her er også halvparten av låtene eviggrønne livefavoritter.
Plata kom ut høsten 1989, i et kritisk øyeblikk i livet for undertegnede, ikke minst godt underbygget av at det da bare var halvannen måned til jeg fylte atten år. På forhånd hadde vi blitt ertet av singlene «Rock’n’roll» og «Fritt Liv», begge sentrale spor i Ragas diskografi, og selvvalgte sikkerstikk på enhver oppegåendes best of-liste med bandet.
En artig anekdote til sistnevnte er at den originalt ikke var med på LP-en, men kun var inkludert på CD-utgaven, som bonusspor (som det het den gang), og hadde man kun platespiller, måtte man påse å kjøpe førsteopplaget av vinylen, der låten var inkludert som en énsiders sjutommer. Puh, man skulle tro det var over 25 år siden.
«Blaff» skiller seg bitte litt ut fra de fire forgjengerne, da tekstene er en anelse lysere, og der de tidvis attpåtil evner å se Den Store Kjærligheten med storsinn, romantikk og filantropisk blikk. Særlig den mollstemte og sugende «Invitasjon» og den sterkt undervurderte «Ny dag» er finfine representanter.
Men det er ikke Raga Rockers uten at det pirkes i de mørkere lag av menneskesinnet. Tittelsporet er et av Krohns høydepunkt, selv så seig og atypisk den er, med sine nesten fem minutter. «Våre liv er ingenting/ Ingen grunn til å bli skremt/ Jorda går rundt i ring/ Og snart er det hele glemt». Det er ingen andre i Norge enn Michael Krohn som skriver slikt.
Og nå var Raga Rockers et av landets største rockband. I mai 1990 spilte de og DumDum Boys på russetreffet i Stavanger, foran 10 000 stupfulle tenåringer.
Raga Rockers var ikke lenger noe for spesielt interesserte, men det er ganske utrolig at skiva ikke ble nominert til en Spellemann. OK, «Splitter Pine» vant forutsigbart og sikkert korrekt nok, i konkurranse med deLillos’ «Hjernen er alene» og Backstreet Girls’ «Party on Elm Street», men hva var logikken i at ikke «Blaff» var med i siste utslagsrunde? For noen sulliker de som bestemte slikt må ha vært.
Plata var for øvrig den første av Raga som ble anmeldt av ei avis i Tromsø, nærmere bestemt Nordlys. Der skrev min tidligere kollega, og jazzorakel, Kjell Moe at det var umulig å høre hva Martin Krohn synger, så de påståelig gode tekstene fikk han ikke tak på. Martin Krohn, altså. Det står Martin Krohn to ganger i teksten. Rocken hadde så avgjort fortsatt en vei å gå i Norge.
Selv så jeg dem live på attenårsdagen min. Jeg har aldri opplevd noe større som er musikkrelatert.
Terningkast 5
«Rock’n’Roll Party» (1990)
Jeg husker jeg så premièren på «Noen å hate» senhøsten 1990, på et NRK-program som het «Rock 90» (tenk, det var fortsatt bare én riksdekkende TV-kanal på dette tidspunktet: Vi levde jo som ville dyr!).
Det var et aldeles bunnløst rocksjokk.
I ettertid har låten blitt så mye oppbrukt at tittelen er tatt opp i det norske språk som en frase for å beskrive hat og rivalisering, men akkurat da var det bare rock’n’roll. Eller «bare». Låten er fortsatt en av Ragas sterkeste i hele katalogen, og videoen, som var spilt inn i NRK, som om de spilte live i et studio var så kul at jeg nesten dånte foran den lille campingvogn-TV-en jeg hadde på studenthybelen.
Michael med den ene foten på en monitor, og et gravalvorlig Raga som nå var redusert til en kvartett. Nils Aune var ute av bandet og Tore Berg den eneste på gitar. Herregud, det var så tøft. Forventningene til skiva var dermed satt.
Husker likevel at «Rock’n’Roll Party» ble en liten skuffelse. Hadde man derimot satt sammen de fem beste låtene, ville det vært en formidabel EP. Har alltid ment at «Høydepunkt» er av bandets beste, en veldig atypisk låt, som starter med to vers og ender opp i et svevende refreng, sågar uten gitarsolo. Geniet Krohn. Og hvorfor i djevelens skinn og bein var det «Party»/«Gatelangs» som ble singelvalget til selskapetg Sonet, og ikke «Noen å hate»? Antigeniene i norsk platebransje.
Terningkast 4
«Perler for svin» (1995)
De seks første skivene kom ut over en periode på kun 8 år. Så ble det stille i fem år.
Norsk rock var i endring. Turboneger, Motorpsycho, Gluecifer m.fl. hadde meldt seg på, og Raga Rockers var ikke lenger ubestridte konger på haugen.
Jeg hadde åpnet ei platesjappe året før, og husker jeg brant inne med masse eksemplarer av plata. I mitt hode var det nemlig utenkelig at folk som likte rock ikke skulle ha den nye Raga-skiva, men det var dessverre veldig ehhh… tenkelig.
Og i ettertid er det ikke så rart heller, til tross for at «Ole og Ali» endte opp med å bli en fremtidig livefavoritt de fortsatt gjør til stormende jubel. Er også veldig svak for den hyperspydige «Etablert» og den småsprø «Stjerneliv», begge hvis titler taler for seg. At en døll låt som den fem minutter lange «Ro» slapp gjennom Krohn-sensuren er derimot snålt. Tar man bort den, varer ikke skiva mer enn 23 minutter.
«Perler for svin» nådde uansett en femteplass på VG-lista, deres den gang høyeste plassering på kommersielle lister, rett over Michael Bolton, men under Mariah Carey, Arve Tellefsen, Åge Aleksandersen og Morten Harket. Verden var også dum i 1995.
Terningkast 4 (veldig snill firer).
«Til helvete med Raga Rockers» (1997)
Nå skulle Raga tas av pressen, den samme pressen som uten skam hadde gitt jamt faen i dem i deres storhetstid. VGs Stein Østbø gav den terningkast 1 og karakteriserte skiva som direkte trist, at nå var det ikke håp for den gamle storheten.
Michael var likevel ikke eldre enn 38 år, som jo ingen alder er. Så ille er den derimot ikke, men det er likevel et Raga Rockers som går litt på tomgang, og med ei skive som er ganske forglemmelig i katalogen deres.
Inneholder likevel blinkskudd som «Parasitt», «Smykke» og den dypt sarkastiske og selvpiskende «En dåres forsvarstale», med linja «Verden er grusom mot gamle mestere, når tiden er inne for nye orkestre». Michael Krohn, ass. Han får alltid siste ord.
Terningkast 3
«Raga Rockers» (2000)
En skikkelig parentes i Raga Rockers-katalogen, og ei skive jeg hørte på med bare et halvt øre da den kom. Eneren på terningen i VG på bandets forrige hadde gått inn på Michael, som nå forlangte å lese gjennom anmeldelsene til aviser før han eventuelt ville gi intervjuer.
Timingen var maksimalt ugunstig, da den selvtitulerte skiva var et slapt album preget av tomgang og idéfattigdom. Likevel inneholder den et av bandets beste spor, den smått banale «Doktor doktor», en låt de i ettertid nesten alltid inkluderer i livesettene sine. Husker jeg trist konstaterte at dette mest sannsynlig var deres siste plate. Heldigvis tok jeg grundig feil. Kong Michael den første hadde mer rock i ermet.
Terningkast 2
«Übermensch» (2007)
Sju år siden sist. Det må nesten kunne kalles et comeback i Raga Rockers-historien. Det hadde likevel ikke vært stille rundt Michael. I mellomtiden hadde han gitt to bunnsolide, og merkelig underkjente, album med bandet Easy Riders, samt den helt skammelig forbigåtte skiva «Fordi du fortjener det» (2002) under navnet Krohn & co., en plate som lett hadde vært ei av de sterkeste til Raga Rockers.
Men nå ville Michael vise at Raga Rockers fortsatt var å regne med, og for et comeback for bandet.Albumet er et av de beste som er gitt under comeback-banneret i mitt univers, og er velprodusert, smekkfult av sterke låter og en Krohn som leverer tekster på sitt eget toppnivå. Trollmannen Nils Aune er tilbake i backrekka og det hele er en rent ballespark av ei skive, og et knyttneveslag til alle som hadde gitt dem opp.
Anført av singelen «Aldri mer» tronet Raga Rockers for første gang på toppen av VG-lista med ei skive, og den påfølgende turneen ble spilt foran stappfulle hus, og ehhh.. krohnet med headlinerplass på Norges største og viktigste festival, Øyafestivalen, der de attpåtil var siste band ut på hovedscenen på lørdagen. «Falsk» er en av de beste og mest kontante rocklåtene de har spilt inn.
For en lykke. Verden var i vater igjen, selv om My Midnight Creeps stakk av med Spellemannprisen for beste rockplate og snøt Raga Rockers for deres første jernfele på peishylla.
Terningkast 5
«Shit Happens» (2010)
«Man blir ikke feit av å være rocker, selv om det sikkert ser slik ut. Kredden stinker som gamle sokker/ Er jeg in eller er jeg ut? Har du billett stell deg i kø/ Har du flaks får du se meg dø», synger Michael sedvanlig bittert og selvironisk i åpningssporet «Rocker».
Denne gangen forventet folket faktisk at de leverte varene, og det gjorde de dessverre bare delvis. At skiva er litt seigere og mindre rett i trynet enn forgjengeren gjør selvsagt ikke noe. Det er nemlig en fullstendig gal, etablert «sannhet» at Raga Rockers har operert innenfor en smal og begrenset formel.
Med unntak av en aldeles gresselig og mislykket reggaelåt («Nestbest») er «Shit Happens» på sett og vis habil, selv om det hviler en slags nesten-følelse over skiva. Bandet pumper ut stødig rock, og Eivind Staxrud (Easy Riders og Los Plantronics) viser nok en gang at han er av landets mest undervurderte gitarister.
Men Krohn kan bedre enn dette, og det var så forbanna synd at de ikke leverte varene her. Hadde denne skiva vært på høyde med forgjengeren, ville de sannsynligvis befestet sin status som konger på rockhaugen for nok en generasjon fans. Der feilet de dessverre.
Terningkast 3
«Faktor X» (2013)
For ei frustrerende skive. På sitt beste er den helt knall. «Øde øy», med riffet fra «Sabbath Bloody Sabbath», gynger den i vei ragarock av ypperste merke, med en tekst som neppe blir malt på noen 8. mars-paroler med det første.
Krohn skrev i presseskrivet til den at han hadde lyttet mye på jazz og funk under platas tilblivelse, og det er selvsagt greit, så lenge det blir bra rock av det.
Nevnte låt er eksempelet på dét. Den fryktelige funklåten «Krydder», med en bassgang som kunne vært brukt som bakteppe til en Seinfeld-episode, er direkte uutholdelig. Og sånn går skiva. Superb i den ene øyeblikket. Frustrerende svak i det neste. Og da blir totalinntrykket sånn midt på treet.
Terningkast 3
Liveskiver
Den suverent beste liveskiva er den som ble utgitt som bonus-CD på samleren «Ragas beste» (2005), som er konserten de gjorde på Roskildefestivalen i 1999, for øvrig en av de beste konsertene jeg har sett. Kan ikke huske å ha vært mer stolt av å være norsk enn den spesifikke gangen.
«Raga Live» (1990)
«Alive Again» (1996)
«Raga live fra Roskilde ’99» (bonus-CD på samleplata «Ragas beste» fra 2005)
«Fritt liv» (2012)
Samleskiver
«The Beginning of Raga Rockers» (1992)
Inneholder eksklusivt en nyinnspilling av «Hun er fri» med fullt band, samt «Goodbye» og coverlåten «Blueberry Hill» (Fats Domino).
«Ragas beste» (2005)
Singler
Det finnes flere såkalte promosingler, både digitale og på CD, men de holder vi her utenfor. Det er dermed overraskende få singler som er risset inn i vinyl fra Raga Rockers. Etter intens rockarkeologi, med stødig hjelp fra Raga-fantast Trond Hagane, har jeg kommet frem til følgende tynne liste, hvorav ingen av dem inneholder eksklusive spor:
Slakt/Ensom i kveld (1988)
Fritt liv (ensiders som kom med de første eksemplarene av «Blaff» (1989)
Fritt Liv/Rock’n’roll (1989)
Party/Gatelangs (1990)
USA (ensiders promosingel) 1990
Aldri mer (ensiders) 2007