Men på hennes åttende album hører jeg liten utvikling i låtene, til artisten som nå er inne i sitt fjortende år som plateartist.
Les flere anmeldelser fra iTromsø Feedback!
Plata innledes greit nok av den gospelinspirerte «Good God». «The Baby» er et mer livat nummer, med et fint refreng som bobler av energi. Denne energien kommer for sjelden til overflata, og strekkene imellom preges av en tristesse som blir flat i lengden.
De fleste av oss kjenner til følelsen av å være oppslukt i egen kjærlighetssorg, og Lørenskog-kvinnens manglende evne til å distansere seg fra sin mørke materie, blir slitsom i lengden. Mena dytter følelsene sine opp i trynet på lytteren med stor kraft og strake armer. Som kjent kvalifiserer dette til gult kort alle andre steder enn i midten av puberteten.
Selvopptatt sangfugl
Musikk er mer enn selvutlevering og egenterapi, og jeg er usikker på om Mena prøver for hardt, eller om hun tar korteste snarvei fra levra til mikrofonen. Resultatet er uansett det samme: Den konstante strømmen av store følelser gjør at jeg som lytter er nær å gå i forsvarsposisjon.
Det går en fin linje mellom å være ærlig, og å være hakket for pågående. Maria Mena tramper for ofte begge føttene i pianoets høyeste toner.
Singelen «I Don’t Wanna See You With Her» er en feiende flott poplåt, og «Where I Come From» er en ballade av det mer avmålte slaget – som er en velkommen forandring fra mengdene av patosfylte arier.
Ordentlig gode refrenger av typen hun tidligere har levert på hits som «Just Hold Me» og «I Always Liked That», blir det dessverre litt for få av på denne plata. Låtene blir for like i tematikk, utførelse og stemning.
Maria Mena er i besittelse av et knippe kvaliteter som er såpass åpenbare, og har i tillegg så mye erfaring, at man bør kunne forlange at hun leverer musikk og lyrikk med mer tyngde enn hva som er tilfelle på «Growing Pains».
Selv om hun har en angelisk røst, mangler hun det musikalske særpreget til sammenlignbare popartister som Susanne Sundfør og Ane Brun.
Se bilder fra Maria Menas konsert i Tromsø tidligere i år!
Det avsluttende tittelsporet er ifølge artisten selv albumets magnum opus. I sannhet er det en helt grei hjerte-smerte-serenade, der Maria Mena retrospektivt synger om å ha kommet seg igjennom kjærlighetens verste voksesmerter.
Da er det vel håp for at vi får høre en mer moden artist, med et bredere perspektiv på hennes neste plate?