Etter forrige ukes intervju med Stein Torleif Bjella, gikk undertegnes platespiller nok en gang varm i møte med Hallingdølens musikk. Ukas låt er en enkel liten sak. Det er muligens Bjellas mest umiddelbare komposisjon, men en jeg alltid vender tilbake til.

Mitt første møte med «Liten ball» var under heidersmannens konsert på Blårock i oktober 2010. Dette var hans andre konsert på nevnte rockbule, og «Liten ball» var en urpremière for oss heldige mennesker som overvar denne hårreisende bra konserten, i forkant av hans andre soloalbum «Vonde Visu». Det trodde jeg i alle fall da.

I ettertid ble jeg gjort oppmerksom på at Bjellas tidligere band Tolv Volt hadde gjort denne låten, og attpåtil gitt den ut på plata «Auraspray» så tidlig som i 1999. Dette var da også grunnen til at Bjella selv ikke valgte å gi ut låten som singel i forkant av «Vonde Visu».

Ukas låt er uansett versjonen som er å finne på «Vonde Visu», da den er hakket strammere fremført enn originalversjonen.

«Liten ball» er noe av det aller ypperste en norsk artist har skapt, uansett tid, sted og sjanger. Det er mange grunner til at denne balladen er så enormt fengslende. Å analysere musikk i hjel har lite for seg, da mange faktorer man (heldigvis) ikke forstår, spiller en rolle i hvor hardt og presist den treffer deg. Jeg vil allikevel driste meg ut på en høyst subjektiv og personlig forklaring.

Bjellas tekster er ufattelig gode. Naturlig nok, spiller lyrikken en stor rolle i musikken hans. Det kan virke som om flere av hans låter er komponert rundt selve teksten, da instrumentene på utsøkt vis løfter fram enkelte strofer, og lister seg rundt på tå etter hans stemmes befalinger.

Å blande humor og melankoli er noe av det vanskeligste å lykkes med som låtskriver, men det er nettopp dette mannen fra Øvre Ål gjør på «Liten ball». Alt etter ditt eget humør som lytter, kan du enten knegge godt i skjegget av de billedlige formuleringene, eller strigråte i sympati med fortellerstemmens misere. Det er ingen fasit, begge deler er like naturlig.

Alle har erfaring med spesielt uheldige og keitete mennesker, av typen som lett blir mobbeoffer under oppveksten. Noen har vært dem, andre ikke, men vi husker nok en eller flere som hver eneste dag ble behandlet kjipt i skolegården. «Liten ball» er en fortelling fra en av disse stakkars sjelene.

Strofer som: «Eg er han som køyrde snurren fast i glidelåsen» og «Eg er han som fekk kledun ette storesyste mi» er jo kun morsomme, men når de suppleres med «Eg er han du alder spelte ballen te» og «Eg er han som fekk snøbank i storefri» setter man lett latteren fast i halsen. Hele premisset for å le blir på en mesterlig måte snudd på hodet.

At Bjella kompes av et særdeles kompetent band, løfter også låten. Den glidende steelgitaren er smakfull og elegant, mens dobroen spilt med bottleneck låter som en egen stemme når den jamrer kraftig innimellom Bjellas fraseringer.

Sist, men ikke minst, synger han jo ekstremt bra. Kun artister av ypperste format, kan gå inn i materialet og levere en så troverdig fremføring. Jeg har følelsen av at Bjella sunget innholdsfortegnelsen til en boks med fiskeboller, og allikevel gitt tilhørerne klump i halsen.

Når midtpartiet slår deg i magen med større vekt på instrumentene og linjene:

«Men du har kanskje alder tenkt slik sjøl. Hadde eg møtt deg no ville du ha vore akkurat som før. Eg ville kjent deg att som tusen blåmandaga, mens du knapt nok hugste kem eg va.»

Da er det bare å riste av seg sjokket, bukke, neie og på alle andre måter takke for at en poet, artist, sanger og låtskriver av Stein Torleif Bjellas format vandrer blant oss vanlige dødelige.