Feedback møter Dagny Norvoll Sandvik på kafé, i hva vi trodde var sangerens tredje dag med juleferie. Det viser seg at gullstrupen har hatt hendene fulle. Hun har kombinert dagjobbing på Vinmonopolet med låtskriving sammen med svenske Pär Westerlund – som er flydd inn fra Los Angeles i nevnte anledning.

Etter å ha flyttet til London for å satse på musikken, løsnet det virkelig for Dagny i høst. Singelen «Backbeat» passerte en million avspillinger på Spotify i november, 25-åringen er booket til prestisjefulle festivaler som Øya, og spiller sin første Tromsø-konsert på lang tid når hun gjester Driv i februar.

– Hvorfor valgte du å flytte til London?

– Jeg var gira på å flytte til en eller annen plass, for å få ting på gang med musikken. Jeg tenkte på Oslo og Bergen, men endte opp med London fordi det virket mer spennende.

– Før jeg flytta, var jeg uansett i London halvparten av tida. Jeg fikk muligheten til å skrive med forskjellige låtskrivere, og fikk mitt eget band.

– Hvordan fortoner hverdagen i London seg nå, kontra i starten?

– Når jeg flytta, var jeg jo vant til å ha tre forskjellige dagjobber og et sosialt nettverk her i Tromsø. Nå hadde jeg ingen jobb, kjente ingen, og måtte venne meg til en helt annen mentalitet.

– I England er det ikke enkelt å gjøre seg bemerket. Jeg lærte å strukturere meg mere, når ikke var noen som trengte meg, og på den måten ingen grunn til å stå opp om morgenen. Jeg er litt treg, ho Mamma sier det ligger til damene i familien, haha!

– Men London er en fin plass å dra for å inspirasjon, og jeg synes det er veldig viktig å dra seg selv ut av komfortsonen som musiker.

– Du nevnte din mor. Du har vokst opp med to musikerforeldre – hvordan har det påvirket deg?

– Når man blir utsatt for så mye musikk, utvikler man jo naturlig nok en slags musikalitet. Det var spesielt mye jazz og bossanova, ikke så mye pop. Jeg var jo vant til å sitte i bilen og synge med til brasilianske saksofonsoli, haha!

– Jeg var vant til at stua var fylt av musikk hver kveld, og det var vanlig at andre musikere overnattet hos oss.

– Samtidig har jeg ikke blitt utsatt for noe press for å bli musiker. Jeg har fått god støtte hjemmefra, og samtidig fått lov til å bruke til å bruke mye tid på dette, uten å få servert den vanlige «når skal du bli voksen?»-leksa.

– Når jeg var i ferd med å gi litt opp denne musikkgreia, og søkte meg inn på skole på Rena til denne høsten, sa Pappa: «Æ syns godt du kan bli i London tell du e trædve!»

 – Du virker til å ha vært musikalsk aktiv fra en tidlig alder?

– Sang og låtskriving startet jeg tidlig med. Jeg har fått enda større respekt for låtskriverfaget, det har vært en læringskurve, og ...

Hennes kompanjong Westerlund skyter inn:

– Den neste låten skal alltid bli din beste låt. Sånn må det være.

– Er det noen spesielle hendelser som har inspirert deg til å satse på musikken?

– Hmm, godt spørsmål. Musikk er alltid noe jeg har likt å holde på med, og har brydd meg om. Selv om jeg også har andre interesser, vet jeg ikke helt hva annet jeg skulle gjort. Ingenting annet ville ha føltes like naturlig – jeg har prioritert å holde på med musikk siden jeg var seksten.

– Du valgte bort en potensiell modellkarriere, for å satse på musikk. Har du noen gang angret på det?

– Folk er veldig opptatte av det der.

(Dagny tar for første gang i intervjuet en tre sekunder lang tenkepause)

– Nei. Kanskje jeg kunne ha kommet lenger i livet? Jeg vet ikke – alt gir deg lærdom. Hadde jeg valgt å satse som modell i 17-årsalderen ville jeg sikkert ha lært mye.

– Det var en artig prosess, å jobbe som modell, men jeg tror ikke jeg ville ha hatt det helt godt med meg selv, hvis jeg hadde droppet musikken på grunn av dét.

Hun tar seg en stor bit av sandwichen, og begynner å le.

– Og så er jeg jo så glad i mat, at det kanskje er like greit at det ble som det ble!

«Backbeat» er ganske annerledes enn «trubadur-Dagny» som mange tromsøværinger kjenner. Hvilken musikk ønsker du å lage?

– Trubadur ... ja, en periode prøvde jeg vel å være en slags kvinnelig Jack Johnson, men man forandrer seg. På «Backbeat» startet jeg med beaten, og brukte el-gitar, så den er mer trommebasert. «Backbeat» var den første låten jeg skrev på denne måten, og nå har jeg et fast band, så de bidrar også.

– Jeg vil lage musikk med masse energi og trøkk – som passer personligheten min. Jeg vil ha det gøy, og ønsker å slippe meg løs på scenen. Jeg vil føle meg sterk når jeg opptrer. Musikken må ha litt baller!

– Eh, baller?

– Haha, ja det må være litt OOOMF! Skjønner du? Jeg vil at det skal låte rått, og ikke for pent eller perfekt.

– Hva tenker du om suksessen du nå opplever?

– Det er helt vilt! Veldig positivt. Hverdagen er helt annerledes nå enn for fem måneder siden, da jeg nesten var i ferd med å miste trua.

– Rent personlig har jeg ikke forandret meg, men det er deilig å få bekreftet at hva man holder på med funker. Så nå har jeg lyst til å gi ut et album.

– Du tilhører med andre ord ikke dem som mener at albumet er dødt, og at det er enkeltlåter som gjelder?

– Overhodet ikke! Å få gitt ut et album er et stort mål jeg har.

– Hvilke forhåpninger har du til framtida?

– Jeg håper jo at bandet og jeg skal fortsette oppturen. Det hadde vært litt kjipt om vi slapp en låt nå, etter «Backbeat» som solgte dritdårlig, hehe.

– Nå har jeg jo blitt tjuefem, så det er ingen vei tilbake. Hehe, nei, jeg tuller. Musikk er jo dert jeg håper å holde på med, og suksessen til «Backbeat» har definitivt gitt meg enda mer motivasjon til å fortsette, avslutter Dagny.