Den australske trioen Cosmic Psychos har gitt ut 9 fullengdere siden debuten i 1987, samt en bråte singler. Frontfigur, bassist, småbonde og bandets åndelige leder – Ross Night – har ved hjelp av store mengder kraftfor, øl, humor, lav moral og landsens smartness skjenket verden et av de aller mest befriende kule og mest hardtslående rock´n´roll-band.

Les «En kosmisk rockdrøm», Egons kommentar om Buktafestivalens booking av Cosmic Psychos

Men hva skal du høre på av dem? Slapp av, Feedback hjelper deg.

Her er de fem beste albumene du må ha, nilytte på og pugge tekstene til om du har tenkt deg på Buktafestivalen til sommeren. I tillegg har Egon satt sammen ei spilleliste med essensiell, psykedelisk, kosmisk vellyd.

Som Ross selv så vakkert synger: Hooray fuck!

1: «DOWN ON THE FARM» (1985)

Den er ikke en regulær fullengder, men en god, gammeldags, tolvtommers EP. Den må likevel være med, for den er helt essensiell i katalogen deres. På coveret står trioen (og en ikke navngitt hund) på et jorde og poserer, mens frontfigur Ross Knight sikter inn et kamera med et haglgevær, der det stikker blomster ut av løpet.

Ross har sågar blomster i håret. Og det der med de blomstene er antageligvis noe skikkelig subtile ironigreier, for det er ikke akkurat liflig hippiemusikk med kassegitarer og fredsbudskap vi får servert.

Dette er derimot gutta som kommer inn på hippiefesten, banker livskiten ut av de refleksbedøvde hasjrøykerne, som knuser alle kassegitarene i rommet og til slutt meier ned hele huset med traktor, til tonene av tittelsporet, hvis crescendo er når Ross hytter med neven og brøler «Long live Massey Ferguson!», mer ektefølt og med mer patos enn John Lennon og Yoko Ono noen gang ropte «Give peace a chance».

Nå var de kommet for å bli. 80-tallet ble aldri mindre 80-tall enn Cosmic Psychos. Og Per Olaf Lundteigen hadde endelig funnet seg et pub/punkrockband han kunne ha på seg buttons med, og vise frem med like stor stolthet som TINE-kruset han elsker over alt på denne jord. På Senterpartiets landsmøte i 1985 kunne derfor Per Olaf gå opp på talerstolen, trampe med støvlene og rope «Knus storbøndene», til tonene av skivas tittelspor og massiv trampeklapp.

2: «GO THE HACK» (1989)

Et av mine all time favourites platecover. Det blir ikke mindre kunstnerisk pretensiøst enn dette. De har beholdt landbruksestetikken fra frontfigur og bonde Ross Knights nabolag, bare at nå poserer de oppå en skitten bulldoser. Åh, dette er så lite dustehanekampunkrock som det kan bli. En av mine absolutte favorittskiver. Inneholder flere av deres beste låter, deriblant «Pub», «Back in Town», tittelsporet og det helt ubegripelig fengende rockanthem-et «Lost Cause», en låt senere covret av både L7 og Prodigy.

Det verserer ikke få røverhistorier fra Senterpartiets landsmøter der en ellers sindig Per Olaf Lundteigen har sittet og nippet til litt egenprodusert blomkålvin og koset seg, og så har noen rakkere satt på «Lost Cause». Og da vet alle med selv bare et lite innblikk i Lundteigens mentale univers hva som automatisk kommer. Per Olaf hopper opp på bordet, river av seg skjorta, knyter slipset stramt rundt panna, veiver med armene, lager Erna Solberg-grimase og brøler «She’s a lost cause, she’s a lost lost cause!» av alle lungers kraft. Vakrere blir det ikke.

3: «BLOKES YOU CAN TRUST» (1991)

På dette tidspunktet hadde Cosmic Psychos begynt å gjøre seg bemerket i USA og Europa, og skiva ble således utgitt av den kredible, amerikanske undergrunnslabelen Amphetamine Reptile Records, kjent for å gi ut streng og tøff rock med Helmet, Killdozer, Jon Spencers Boss Hog, Dwarves, Mudhoney, Nashville Pussy m.fl. Den ble også lisensiert til SubPop, og da med bonusspor.Nå var de inne i varmen, og de markerte det med et knyttneveslag, enn si traktorløft, av ei skive der låter som «Dead Roo» (om å kjøre i hjel kenguruer), «Back at School» og den hedonistiske hyllesten «Hooray Fuck» stråler. På coveret står Ross Knight og peker inn i kameraet. Det er så man formelig kan høre han si «C’mon, Per Olaf Lundteigen! La oss drikke oss bøtte, sørpe drita på hjemmelaget øl, leke «Legge dynamitt på trappa til naboen og stikke av»-leken og pisse i siloen til noen søkkrike storbønder!»

4: «SELF TOTALLED» (1995)

Da denne kom ut hadde jeg ganske nylig åpnet platesjappe, og i forkant hadde den fantastiske singelen «Neighbours» (med en metalversjon av deres egen «Back in Town» på B-sida) kommet. Husker at jeg bestilte 50 eksemplarer av den, og den måtte rebestilles in en fei.

Coveret er en historie for seg selv. Mens andre band bruker penger på stylister, og effektivt misbruk av digitale verktøy for å gjøre seg selv yngre og penere enn de egentlig er, gikk (selvsagt) Cosmic Psychos andre veien, og fikk heller noen EDB-sakkyndige til å deformere fjes og kropper så de så ut som de var 30 år eldre, med ekstra kulemager og rynker. For noen fuckings helter.

Jeg mener fortsatt i dypt alvor at denne skiva kunne solgt i millioner, om den hadde kommet ut på et stort selskap, og de hadde fått laget en video til den hysterisk morsomme og ekstremt catchy «Shot the Cat», låten om småbonden som blir så forbanna av at det lukter kattepiss overalt, at han til slutt kverker katta.

Så oppdager han at det er katta til nabojenta, og han må flykte fra bygda. «Damn, it’s just a girl’s cat!», roper Ross Knight, mens gitarist Robbie «Rocket» Watts spiller en fantastisk gitarsolo, der han bruker wah-wah-pedalen til å «mjaue» med gitaren. En tragedie at den ikke ble en monsterhit.

Per Olaf Lundteigen er kjent for å holde lukkede helgeseminarer, der han utelukkende snakker på inn- og utpust om denne låtens iboende politiske budskap, nemlig at alle rovdyr skal skytes, uansett hvor små og nusselige de måtte fremstå, og uansett om de eies av voksne eller barn. Som han fikk trykket på en T-skjorte han alltid bar under dressjakka under Stortingets spørretime: «Du synes den drepte katta di var et familiært loss? OK, men det bryr faen itte meg eller n’Ross! At ei katt er dau, gir storsamfunnet meir sau!»

Da denne kom ut, var det mange av oss som trodde Cosmic Psychos var oppløst, og det var 11 år siden sist de hadde gjort noe. Gitarist og originalmedlem Robbie «Rocket» Watts var død av en overdose heroin, og da trommis Bill Walsh bare sluttet, antok de fleste at det var dødsstøtet for bandet.

Men Ross ville det annerledes. I stedet kom han tilbake med en grusom hevn. «Off Ya Cruet!» er faktisk ei av deres aller beste skiver, og det låter så sprekt, fremoverlent og hardt at det høres ut som de skal eksplodere av ren energi.

Åpningssporet «Kill Bill» (den seige og Iggy «New Values»-inspirerte knallerten) er ikke en hyllest til Tarantino-filmen med samme navn, men en låt som i helhet handler om at Ross skal drepe den illojale eks-trommisen Bill Walsh, og alt som skal skje med hans kroppsdeler.

Dernest pumper skiva ut det ene gullkornet etter det andre, ikke minst det superinfantile og kanonmorsomme fylleslaget «Letter to My Liver», et brev skrevet med øm kjærlighet til Ross’ egen lever.

Per Olaf Lundteigen var selvsagt i hundre da den kom, og hans mest populære selskapslek er som kjent å spille «Kill Bill» drithøyt, og hver gang refrenget kommer knytter han begge nevene, løfter dem i været, bruser seg opp og gjør seg stor, mens han stirrer hardt og olmt mot et bilde av den til enhver tid sittende landbruksministeren og vræler «I punch your fuckin’ face in! I’ll cut your fuckin’ head off!». Vakkert.

Cosmic Psychos i Telegrafbukta til sommeren, folkens. Jeg skal stå på første rad. Eller, forresten, der skal jo Per Olaf Lundteigen stå. Men jeg skal stå på andre rad, og jeg skal nyte tre kvarter med pur, infantil, livsbejaende, ukomplisert, farlig, humørsmittende og vaskeekte rock’n’roll.

Og jeg skal klappe og le når trioen på slutten bøyer seg og viser de pubslitte rumpene sine til publikum.

Rocken trenger mindre alvor og mer Cosmic Psychos. Og den trenger Per Olaf Lundteigen.