Denne artikkelen ble første gang publisert 01.04.16.

Jeg har solgt masse liveskiver, de ti årene jeg sto bak en disk i ei platesjappe. Mange av dem har jeg sågar dyttet på de stakkars kundene mine. Det hele nådde et slags bunnpunkt på slutten av nittitallet.

I 1995 ga Pink Floyd ut det doble livealbumet «P•U•L•S•E». Jeg tok inn en bråte av førsteopplaget, som ikke bare var en de luxe-utgave av CD-en, men der ryggen på coveret hadde et lys som blinket rødt. Flere år etterpå var utgavene utsolgt for lengst, og da kom det en kunde inn i butikken med et håpefullt blikk.

– Hva kan jeg hjelpe deg med?, spurte jeg høflig.– Hei, jeg lurte på om du har batterier til «P•U•L•S•E» med Pink Floyd?, svarte og spurte han.

Der og da døde det noe inni meg. Det handlet ikke om musikk lenger. Det handlet om ehhh… alt annet. Da Pearl Jam i 2000 (tror jeg, jeg orker ikke å sjekke) ga ut intet mindre enn 72 doble liveskiver, var det et siste nakkeskudd for alt som heter liveplater. Det ble ikke særlig bedre av at MTV ga ut en rekke «Unplugged»-plater med presumptivt hardtslående rockband. For noe tull. Det var en fæl tid å være liveskive.

Heldigvis har det også kommet ut masse bra innen kategorien, og der de beste eksemplene er fra 60-, 70-, og 80-tallet. I dag, med allslags tilgang til konsertopptak med bilder, og der bootlegs florerer i form av delte filer og lenker, er konseptet mer eller mindre meningsløst.

Les også: «De 20 verste coverlåtene gjennom alle tider»

Når man (i dette tilfellet undertegnede) skal foreta en kåring, er det derfor ikke til å komme bort fra at det blir et nokså rock- og mannstungt utvalgt. Skulle gjerne sett at f.eks. PJ Harvey hadde gitt ut noen offisielle liveskiver, men slik er det nå ikke. Da jeg la ut spørsmål via Facebook om innspill var det også en tung overvekt av menn (+40) som sendte inn forslag (tusen takk, alle sammen!), svært mange av dem med forslag fra rockens tyngre garder. Følgende liste er således, i likhet med alle andre lister, basert hovedsakelig på egen smak, men der jeg også har krevd en viss størrelse på artisten/bandet, og der kriteriet er at skiva må være spilt inn live foran et publikum.

Her er «fasiten». Nei, faen. Her er fasiten:

10. Dr. Feelgood «Stupidity» (1976)

Jeg så nylig – på nytt – dokumentaren «Oil City Confidential» av Julien Temple, en helt sykt bra musikkfilm, om et av rockens mest særegne fenomen, bandet Dr. Feelgood. På midten av syttitallet må de ha vært et av de mest innflytelsesrike og viktigste band som var der ute. De var en gjeng sjuskete ramp fra den gudsforlatte og ikke-britiske oljebyen Canvey Island, noen steinkast fra London. Og de var noen jævla råtasser på ei scene.

Dr. Feelgood er i dag et navn folk flest ikke har noe forhold til, og mange tenker på dem som et omflakkende boogieband de har hørt om, men ikke hørt av. Det er veldig synd. I mai 1975 var derimot situasjonen ganske annerledes.

Rocken var i ferd med å spise seg selv i hjel, der den lå og rullet seg på gulvet i egen selvtilfredshet; stappmett, selvhøytidelig, gigantonomisk, hedonistisk til det parodiske og komplett ufarlig. Punken lå og ulmet under overflaten og bare ventet på å gi hele bransjen en real nesestyver, men det hadde ikke sagt PANG! Ikke riktig ennå. Dr. Feelgood ville det annerledes.

I januar 1975 hadde de sluppet debuten «Down by the Jetty», ei kruttønne av et album. De beste sporene her er helt vilt bra (i særdeleshet «She Does It Right» og «Roxette»), mens noen av sporene er litt gammelmodige og gubbete. Likevel, den dritspenstige varianten av hard og kontant boogie låter så tett, knivskarpt og hissig som bare white trash-engelskmenn på midten av syttitallet kunne gjøre.

Skiva fikk også bra kritikker, men det var først og fremst som liveband Dr. Feelgood begynte å herje scenene i England, og de trakk flere og flere folk på konsertene sine. Derfor spilte de inn ei liveskive allerede samme år. Takk og lov at de gjorde det!

«Stupidity» er et enestående dokument og bevis på at Dr. Feelgood i noen timer var et av verdens beste liveband. På gitar, den helt enestående og unike Wilko Johnson. Kjappe, hoggende riff, der det høres ut som om han kjefter på folk med gitaren sin, og der det er helt ufattelig å skjønne at han spiller uten plekter. I opptakene fra denne tiden ser det dessuten ut som han står på skinner, eller ruller frem og tilbake, på hjul, mens han spiller og ser olmt rett frem, med spilende øyne. Det er både tøft og dritskummelt, slik rock var ment å være.

Han er virkelig en av de mest signatursterke gitaristene i rocken (i dag mer kjent for sin rolle i – av alle ting – «Game of Thrones»). Og i front, den fryktinngytende vokalisten (og munnspilltraktøren) Lee Brilleaux, som høres ut som han har all verdens vrede inn i seg, og som han bare lar slippe ut i små porsjoner i hver frasering. Gud hjelpe alle andre liveband i hele verden, det er så tøft.

Da skiva ble sluppet, sendte den også bandet rett til toppen av hitlistene, der de ikke skulle klare å feste grepet (den lå der bare en uke, men ble dog den første liveskiva som debuterte på toppen av de britiske hitlistene), før punken kom og feide alle andre av banen.

Anbefaler også, foruten nevnte dokumentar og skive, å søke dem opp på YouYube, for de var virkelig et skue. Wilko ser fullstendig kaklende gal ut, der han løper rett frem og tilbake, speeda som en løpsk motorsag, mens han, uten å se på gitaren, hugger ut riffene sine. Og ikke minst Brilleaux, småfull og aggro, med konstant knyttet neve, hartdttyggende på en gammel tyggis, i en møkkete dress.

Det er ikke et smil å se. De mente alvor med rocken sin, Dr. Feelgood. Og de ga ut et av tidenes ti beste livealbum.

9. The Who «Live at Leeds» (1970)

The Who er et band som alltid gir meg overhengende dårlig samvittighet. Hver gang jeg hører på dem tenker jeg at dette, DETTE, skulle jeg pinadø hørt mer på. Ikke mange har spilt rocknroll med mer dødsforakt og i en mer steinhard, fysisk versjon. En god venn av meg svarer alltid «The Who!» når han blir tvunget til å velge bare ett band, mye på grunn av et slags ideologisk ståsted, fundamentert av The Whos bedrifter på scenen.

Og det er lett å skjønne hva han mener. Klikk deg inn på YouTube og du har mange timer foran deg med underholdning av det sjeldne slaget. Keith Moon som prøver å slå i stykker trommesettet sitt, flankert av den livsfarlige Pete Townshends fysisk aggressive og ville bruk av gitaren, som om den var en forlengelse av kroppen på en superhelt.

At han i tillegg gikk på scenen i en slags arbeidsdress, angivelig fordi han mente han var «på jobb», gjorde det hele bare enda mer spesielt. Og ikke glem årstallet dette er innspilt. I 1969 må de ha vært det mest brutale og testosteronfylte man kunne se på en scene, komplett med total rasering av scene og knusing av instrumenter, og lyden skrudd på 11.

Det låter ikke spesielt pent heller. Ikke at dét er noe poeng i seg selv, men jeg spiller studioplatene oftere (men, som sagt, betydelig sjeldnere enn jeg skulle ønsket). Likevel må denne med, ikke minst på grunn av dens betydning (på godt og vondt) for konseptet livealbum.

Til tross for at det automatisk ville gjort meg tjue år eldre, må jeg likevel si «Giiiid, den som hadde vært i Detroit den natta». I likhet med sine by- og labelbrødre i The Stooges var MC5 ekstremt forut for sin tid. Deres avart av eksplosiv, sexdryppende, bøllete og knallharde rock må ha vært et vanvittig sjokk på den gjengen som opplevde dette live, noen sene oktoberkvelder i 1968.

Et annet poeng her: Vanligvis er liveskiver noe man spiller inn for å cashe inn på tidligere bravader, for å skvise sitronen litt ekstra, på låter man allerede har skrevet og spilt inn. Det spesielle med «Kick Out the Jams» er det var skiva bandet debuterte med, attpåtil til overraskende (sett i ettertid) gode kritikker.

Den er senere blitt stående som et monument, som et skoledannende album for hvordan rock'n'roll skal høres ut, der all villskap, kåthet og glede er intakt, og før feige og dølle produsenter/managere /bransjefolk og direktører polerer og pusser ned de skarpe kantene.

De knivskarpe gitarene fra Fred Sonic Smith og Wayne Kramer. Vokalen til Rob Tyner. Og de spilte drithøyt. Herregud, det må ha vært så sykt gøy å være der.

Man må dessuten se og høre skiva med tanke på når det ble spilt inn. Å starte ei skive på slutten av 60-tallet med å brøle «Right now it’s time to kick out the jams … MOTHERFUCKERS!» ut av høyttalerne var iallfall ikke hverdagskost. Det ble derfor straks sensurert og endret til «Brothers and sisters!», men det er en annen historie, akkurat som at jeg personlig holder begge studioskivene over denne. Uansett, legendestatusen til «Kick Out the Jams» er helt på sin plass.PS: Visste du forresten at originalmedlem og bassist Michael Davis, som spiller på plata, har fremført tittelsporet live på Blårock i Tromsø? Vel, nå vet du det. R.I.P. big man.

7. Motörhead «No Sleep ‹til Hammersmith» (1981)

Skal du ha bare én plate med Motörhead så… hahaha! Nei, klart du ikke skal ha bare én plate med Motörhead, men «No Sleep ‹til Hammersmith» er skiva du skal sette på om du bare har 40 minutter til rådighet og trenger et lynkurs i å forstå hva i alle dager dette fenomenet Motörhead var for noe.

Det er sagt så mye om Lemmy og Motörhead de siste månedene at det er overflødig å plage dere med for mange nerderier her, men skiva er veldig spesiell, siden det er bandets eneste album som noen gang nådde toppen av ei kommersiell salgsliste (akkurat som med Dr. Feelgood), da den toppet de engelske albumlistene.

Mye av grunnen var at klassikeren «Ace of Spades» hadde kommet året før og sakte, men sikkert, plassert bandet på kartet, som var et sted mellom hardrock, metal og punkrock. Av skivas 11 låter er da også seks av dem fra nettopp «Ace of Spades».

Trioen Lemmy/Clarke/Philth var vel her på sitt aller, aller beste, og de høres da også ut som de skal rive ned hele den siviliserte verden med denne atombomba av ei plate. At det er bare tre stykker, riktig nok hjulpet av kraften fra sju atomkraftverk, er knapt til å tro.

Her går det så unna, og det låter så peise tøft, at jeg tar meg i å slite med å glede meg på vegne av dem som var der, simpelthen fordi jeg er så forbanna misunnelig. De må ha følt seg som de tøffeste menneskene på jorda, godt passet på av rockens mest fryktede og beundrende ikon. Men jeg var bare 8 år, og det skulle ta betydelig mange flere år før jeg skjønte for et helt fantastisk band dette var. Sukk. Unnskyld, Lemmy!

Jeg tenderer til å mene denne overgår alle studioskivene deres, og det er iallfall ikke langt ifra. Her hadde de sågar med seg Phil Lynott, frontfiguren, den kreative skaperkraften og vokalisten sin, i motsetning til det karaokebandet som i flere år reiste rundt under det som burde vært kalt Thin Disimilizzy.

Det er vel heller ikke for ingenting at det er Lynott som er avbildet over hele coveret, der han vrenger understellet sitt mot kamera, i trange skinnbukser, som et slags «I’ll fuck everything that moves». Lynott, altså. For en helt.

Skiva kom ut mellom mine to favorittalbum av dem, «Bad Reputation» (1977) og «Black Rose: A Rock Legend» (1979), og det spruter ut vital og velspilt rock fra et band som virkelig kan få frem nerdete diskusjoner over flasker med sprit, etter stengetid.

Jeg elsker Thin Lizzy, både fordi de fikk meg ut av KISS-helvetet, og også fordi de er så bra at jeg aldri har forlatt dem. Blir alltid glad når jeg hører Lizzy. De hadde en av de beste vokalistene, en av de beste trommisene, de hadde doble gitarer og de lagde låter med en helt ekstrem evergreenfaktor.

Og jeg tror det er jævlig artig å spille låtene deres, noe et femsifret antall (minst!) registrerte Lizzy-coverband mer enn bekrefter. Og her høres det jaggu også ut som de selv også mollkoser seg.

De lærde strides også i hvorvidt dette er et regulært livealbum, da det har blitt utsatt for enkelte overdubs i studio, der biografier, intervjuer med medlemmer, produsenter og andre rare dyr er motstridende. Jeg lar uansett tvilen komme dem til gode. Man kødder ikke med Phil Lynott. Og i hvert fall ikke nå når han er død! Ærlig talt, ass.

5. The Ramones «It’s Alive» (1979)

Hvis du bare skal høre på ei eneste skive med The Ramones, ja da er du (hovent, nedlatende og hånlig blikk) virkelig en skikkelig tullebukk, men som en brillefin introduksjon til hva dette bandet virkelig var, er dette en perfekt start.

Spilt inn i London, på nyttårsaften i 1977, da de akkurat hadde gitt ut sine tre første og tidløse skiver. Mange mener de beste også, men der er jeg i tvil. Uansett: dette er et lite stykke musikkhistorie.

Det er knapt pauser mellom låtene, som bare avbrytes av det sedvanlige «one-tchoo-tchee fooow!», og plutselig har det gått 53 minutter (hvorav publikumshyl utgjør ett minutt), og intet mindre enn 28 låter er unnagjort. Yes eller Genesis ville brukt 53 år på det samme (hvis man i tillegg klippet bort publikum og strammet det opp).

Historisk sterkt og kanonisert, fra et av verdens beste og mest toneangivende band. Da de hadde bestemt seg for å spille inn ei liveskive, tok de opp fire konserter for å ha noe å velge i, men valget falt til slutt på gigen fra Rainbow Theatre, der stemningen var så bra at de ti fremste benkeradene ble revet opp og kastet på scenen. Åh, rock kan være så vakkert.

En artig digresjon er at Rainbow Theatre i dag er bygget om og fungerer som kirke for den brasilianske pinsebevegelsen. Jeg liker tanken på at det i dag står en gjeng fundamentalistiske tullinger der inne og taler i tunger på den samme grunnen som Dee Dee Ramone helte i seg mengder med narkotika, mens Joey Ramone sang «Now I Wanna Sniff Some Glue», til tonene av knallhard og dritkjapp punkrock. Verdens tilfeldigheter og balanserende poesi er nydelig å tenke på av og til.

4. Neil Young «Weld» (1991)

Jeg vil anta at Neil Young er den enkeltstående artisten med flest skikkelig bra liveskiver i beltet. Ikke minst har det blitt sluppet en haug av dem de senere år, der perioden fra hans sterkeste tiår – syttitallet – er behørig dokumentert, attpåtil via skiver med helt ekstremt bra lyd.

«Live Rust» er nok den de fleste vil trekke frem om de med en pistol mot tinningen blir nødt til kun å velge én, men de tar dessverre feil, og bør dermed bare bli skutt.

Hans beste livealbum er nemlig den doble «Weld», spilt inn i 1991 under turneen etter fabelaktige «Ragged Glory» (1990). Og det er akkurat dette som gjør akkurat «Weld» til hans beste, fordi han da kunne inkludere de beste sporene fra både comebackskiva «Freedom» (1989) og nevnte «Ragged Glory».

Neil Young er i toppform, og leverer bredbeinte og blytunge versjoner av sine egne klassikere, med så mye gitarer og feedback at det er ren fest å høre på. Scenedekoren var kulisser av Fender-forsterkere større enn hus, og Sonic Youth (som var blodfans og turnerte som supportband på deler av turneen skiva er hentet fra) overtalte ham til og med til å gi ut en begrenset CD-utgave (under navnet «Arc Weld») der det eneste ekstra er en hel CD med ren feedback.

Og slikt faller jo selvsagt i smak i denne redaksjonen. Dessuten er det «Weld» som har den beste versjonen – med den beste gitarsoloen – av «Like a Hurricane». Jo, det er det. Helt sant!

Det finnes et vell av liveskiver med Townes, men mange er fra tiden etter alkoholen hadde ødelagt stemme og gitarteknikk, og selv om flere av disse er riktig så hørbare og flotte, er det tydelig at vi hører en sterkt plaget mann som sliter med så vel indre demoner som rus og psykisk sykdom.

Det er følgelig lett å glemme at Townes var en helt ekstremt bra vokalist, og ikke minst at han var en kløpper på gitar, med sin Lightnin’ Hopkins-inspirerte fingerpicking.

Ikke minst var Townes, sitt dystre tekst- og låtmateriale til tross, en overraskende morsom mann; dypt selvironisk, bisarr og infam. I så måte er det verdt også å sjekke ut liveskiva «Rain on a Conga Drum» (tatt opp i Berlin i 1990 og gitt ut fem år senere), der det er lange passasjer med historiefortellinger fra ham. Men der begynner det dessverre å hangle rent musikalsk, selv om plata er tidvis direkte briljant.

Her er han foreviget i sitt ess, på sitt aller beste (den er spilt inn i 1973), og bare versjonene av «She Came And She Touched Me» og «Kathleen» alene er verdt å drepe nære familiemedlemmer for å få høre, om noe slikt skulle bli nødvendig. Hvis noen lurer på hvorfor det er opptil flere koko-gærne fans som mener at Townes er tidenes beste låtskriver, er det bare å høre på denne, så skjønner man at de har rett. Og at alle andre i hele verden tar dundrende feil.

2. The Cramps «Smell of Female» (1983)

Jeg fikk oppleve The Cramps live fem ganger. Fire av gangene er alle noe av det beste jeg har sett og opplevd. Men kunne jeg valgt et tidspunkt å se dem på, hadde jeg sagt 1982/1983.

The Cramps var ikke akkurat et band som polerte skivene sine ned til åleglætte studiospor, men det var uansett live de virkelig kom til sin rett. Hver konsert spilt og fremført (de var virkelig entertainere) som om det var det aller siste de skulle gjøre før de forlot denne verdenen, bokstavelig talt med liv og lemmer som innsats.

De ga ut to svært bra liveskiver. «Rockin n Reelin in Auckland New Zealand XXX» (1987) og «Smell of Female», men jeg setter en halv knapp på den siste. Spilt inn på strippeklubben The Peppermint Lounge i NY over to kvelder og først gitt ut som en seksspors EP, og senere gitt ut i mange forskjellige versjoner.

Den finnes blant annet i en nydelig sjutommerboks, der skiva er splittet opp i fire singler, hver på forskjellig fagre. Men det musikalske innholdet, ass!

Bandet var spekket av nytt materiale, og skiva inneholder derfor bare låter som til da ikke var utgitt andre steder. For noen bøller. Tidenes beste liveband, og her er de i toppform, med det som kanskje var deres aller beste lineup.

PS: Enkelte hevder at dette ikke er ei ordentlig liveskive, og det på så hardnakket vis at jeg til slutt måtte sende en henvendelse direkte til gitarist Kid Congo Powers, som svarte nokså utvetydig «It’s a very live album!!!». Tenker vi lar dét bli siste ord i den diskusjonen.

1: Johnny Cash «At Folsom Prison» (1968)

Det er snålt å tenke på i dag, men i 1968 var Johnny Cash en slagen artist på vei ned. Han hadde akkurat lagt bak seg et galopperende rusmisbruk, og skulle prøve å bygge opp karrieren sin igjen. Å spille inn ei liveplate i et beryktet fengsel skulle bli redningen.

Til å være en artist med en slik vanvittig status og posisjon i musikkhistorien, er det underlig å tenke på hvor få regulære album man assosierer ham med.

Spør du musikkinteresserte folk vil de mest sannsynlig kunne ramse opp et tosifret antall låter, samt oppgi fire-fem titler fra hans samarbeid med Rick Rubin, i løpet hans siste 10 leveår.

Vi snakker, tross alt, om en av de fire veggene i grunnmuren rocknroll, en mann som var med å finne opp rock, som spilte inn over 1500 låter, som er beundret på begge sider av Atlanteren, og på begge sider av rocken og countrymusikkens ofte harde grenser.

Og da er det ganske sprøtt at hans mest kanoniserte fullengdere er spilt inn live, begge i fengsler, og begge utgitt i en periode på ett år. Oppfølgeren «At San Quentin» året etterpå er minst like essensiell. For ikke å glemme filmen.

Jeg husker fortsatt første gangen jeg så den, en gang tidlig på nittitallet. Erling Steenstrup, den gang en hoinngammel gubbe på noen og førti år (som jeg er nå), lånte den i et svakt øyeblikk (jeg var sikkert en blanding av irrasjonelt entusiastisk, ditto insisterende og ufrivillig manipulerende. Pluss at Erling er en ekstremt sjenerøs og snill mann, med innebygget svakhet for sjelefrender, selv om de er oppkjeftige snørrunger fra Bondelandet i Nordland) til meg på VHS, og jeg fikk sett den på hybelen til en kompis som hadde videospiller.

Øyeblikket der Cash, med verdens cooleste og tøffeste stemme, synger «I shot a man in Reno – just to watch him die», foran de aller verste bandittene i 1968-USA. Da han spør om et glass vann, slurper i seg en slurk, fnyser det ut og tramper glasset aggressivt ned i bakken, til jubelen fra de samme fastlenkede skurkene. Sekvensen hvor June Carter entrer scenen, som eneste kvinne i rommet. Gud hjelpe meg. Det er faen meg så tøft at det er helt fette umulig å toppe. Derfor er dette tidenes beste liveskive. Og det er det jeg som bestemmer.

Og hva har jeg glemt, utelatt og gjort meg fortjent til buksevann for ikke å ha inkludert i lista? Kjør debatt!