Jeg har gjort det til noe av en sport å påpeke hvor kjedelig jeg synes det er å vente i evigheter på nye skiver fra band/artister jeg setter høyt. Hvorfor vente så lenge, når det bare er å peise ut nytt materiale og la det stå til.
Det skakke og fryktelig talentfulle folk-bandet Woods fra Brooklyn er antonymet til dette. De seks første skivene deres kom ut med cirka ett års mellomrom, i perioden 2006-2012, og var jevnt over av skyhøy kvalitet, hovedsakelig på grunn av et låtmateriale som struttet av overskudd, smartness og kreative krefter.
Så roet de seg og tok 2013 som første sabbatsår. «Comebacket» i 2014 («With Light and with Love») leverte fortsatt varene, men som det alltid blir med band som høres bøyd og skakt ut i innledende runder, var de nå litt mer normalisert og nedfilt i kantene.
Likevel leverte de, selv om man stilte seg spørsmålet om det bare var en liten formdropp, eller om det skyldtes at den kreative kraften Kevin Morby hadde skilt lag med dem.
Så har det gått to nye år, en evighet i denne sammenhengen, og i mellomtiden har både Woods og Morby solo sluppet to singler hver. Sistnevntes «I Have Bee to the Mountain» var en av fjorårets for meg, og den helt ferske «Dorothy» er en skikkelig popknallert. Woods’ to singler er derimot bare småpene, uten å begeistre voldsomt.
Sånn er også skiva i sin helhet. Jeg har hørt den sju, åtte ganger nå, i håp om at den skulle vokse på, men den gjør dessverre ikke det, snarere taper den seg etter mange gjennomlyttinger.
Ergo er det bare å konstatere en småskuff fra denne elskelige gjengen, mens den kommende Morby-skiva imøtekommes med stor begeistring, da det later til at det er han som skal opprettholde nivået Woods tidligere har hatt så bra grep om.
