TOR THOMASSEN (37)
Musiker. Barnehageassistent
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, før noen kommer og redder deg. Hvilken?– «Blonde on Blonde» av og med Bob Dylan.
– Et klokt valg! Han er jo en fast gjenganger i denne spalten, naturlig nok. Og bra timet, siden skiva fyller nøyaktig 50 år i disse dager. Blir jo nesten dust å be deg forsvare valget, da plata er mer kanonisert enn Mona Lisa og Bibelen. Men hvorfor, Tor? Hvorfor?– Hehe. Det er klart, i morgen er den en annen, for slikt forandrer seg jo hele tiden. Men det er ikke helt tilfeldig likevel, siden mine første personlige opplevelser med den er fra den tiden da jeg virkelig begynte å høre på musikk, og frem til da hadde jeg ikke vært så bevisst den album-greia. Men denne skjønte jeg straks at var et episk mesterverk.
– Vanskelig å krangle, men jeg kan prøve. Jeg pleier personlig å starte skiva på låt nummer tre, «Visions of Johanna». Klarer ikke de to første sporene, «Rainy Day Women» og gubbeblueslåten «Pledging My Time». Trenger jeg hjelp?– Haha! Du, jeg er faktisk litt enig i den skippinga av starten, men derfra og ut vil du jo bare høre den fra A til Å. Åpningssporet «Rainy Day Women» er dessuten en låt man må være i en helt spesielt sinnssyk stemning for å kunne sitte og brøle «Everobody Must get Stoned!»
– Haha! Nettopp. Kjøpte du den på CD, den gamle versjonen der flere av låtene er fadet, for liksom å få plass til alt på en disk? Finnes jo en million versjoner av denne.– Ja, jeg kjøpte den jo i sjappa di! Merkelig at de fadet noe på en sånn klassiker, ja. Men i ettertid har jeg kjøpt den flere ganger, da den ble med på noen fester og tok ehh…skade av det, for å si det sånn. Men jeg foretrekker den nesten på CD, fordi det blir så mye snuing med vinylversjonen. Hele D-sida inneholder jo bare én enkelt låt, «Sad Eyed Lady Of The Lowlands», så da er det bedre med en CD som durer i vei fra start til mål.
– Man bør iallfall være edru ved avspilling av vinylen. Du, da «BOB», hehe – er så barnslig morsomt at BOB er initialene på tittelen – kom ut, var det hans sjuende studioalbum og Dyllis var 25 år. Blir du, som er en musiker på 37, litt svett av å tenke på slikt?– OK! Hey, det der er jo helt sykt. Jeeesus. Ikke minst med tanke på at de seks han ga ut frem til «BOB» er tidløse klassikere. Det er jo nesten fortærende å tenke på. Ikke minst med tanke på at han fortsatt er så relevant og populær, til tross for at han ikke akkurat har vært noen crowd-pleaser, men en vrien fyr som alltid har gjort som han ville.
– Hehe. Nei, han har jo snarere vært en crowd-pisser. Sett ham live?–Ja, to ganger de siste to årene, faktisk. Det jeg husker best er etter den første konserten, hvor jeg ble så forbanna over hvor vanvittig lite sjarmerende det var. Det eneste han sa til publikum under hele konserten var «I’m gonna take a break now» etter noen låter. Han sa ikke engang takk da han var ferdig, men sto bare og stirra ut blant publikum i noen minutter, så gikk han. Og ble borte. Følte meg snytt og forbanna. Og det snodige: det første jeg ville var å komme meg på en ny konsert med ham. Hahaha!
– Haha! The power of Bob! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hva hadde du valgt?– «For No One» med The Beatles.
– Haha! Den er fra «Revolver», og kom også i 1966! Din gammelmodige snobb! Er du stuck in the sixties, Tor? Eller «stuck in 1966»! Hører du aldri på ny musikk?– Hæhæhæhæ! Oi, det var sykt, og er nok mer en tilfeldighet, for altså, jeg hører jo masse på ny musikk! Kunne like godt vært en låt av Adele eller Taylor Swift. Men denne representerer en type låtskriving jeg aldri hadde klart å gjøre selv, og som derfor fascinerer meg veldig. Tenk å pakke inn alt man trenger i en genial poplåt, for så bare å runde av etter kun to minutter.
– Ja, han kunne sine saker, han derre Macca også. Det var ikke bare Lennon og Ringo med talent i det bandet. Og et bra nachspiel-triks å sette på «Revolver», og bare «Denne har jeg skrevet». Bra sjekkereplikk, vil jeg tro. I god Robinson-ånd får lov å ta med deg én ekstra ting.– Siden du nekter meg å ta med dama og/eller barn, og tannbørste og gitar er litt kjedelige valg, går jeg heller for å ta med meg Taylor Swift. Så får vi se om vi ehh… «finner tonen», eller ehh… «harmonien».
– Haha! Ja, det blir nok et interessant møte. Med musikken i fokus, selvsagt!
