Det er i disse dager ni år siden Radiohead ble genierklært for skiva «In Rainbows». Du husker kanskje ikke så mange låter fra den, du heller? Det er i så fall ingenting å skjemmes av, for det er det nesten ingen andre som gjør heller.
Genierklæringen kom derimot som følge av måten de valgte å gi den ut på, nemlig ved å dele den ut gratis digitalt, med oppfordring til fansen om å betale det de selv mente det var verdt. Som Gene Simmons retorisk spurte: «Do you really believe that’s a business model that works? Are you on fucking crack»? Åh, de var så geniale.
At dette er et konsept ingen andre bransjer har innført kan selvsagt skyldes at alle de andre ikke er geniale. Eller at det er hinsides fjernt å be kunder selv verdsette alle varer. Det er som å be folk betale akkurat så mye skatt de selv mener samfunnet fortjener å få fra dem.
Denne forretningsmodellens akutte død er nå en sak. En annen sak er at skiva som sådan bare var sånn passe interessant musikalsk, selv om mange kranglet om hvem som var i stand til å genierklære den mest.
Og sånn har det vært siden «Kid A» (2000), det siste albumet deres som opplevdes som relevant, og med en meny som var i stand til å appellere utenfor den ringere krets.
Og jeg har ingen problemer med dét, for all del, men akkurat som Sonic Youth motreagerte etter den kommersielle suksessen med «Goo» og «Dirty», og bevisst sank ned (eller steg opp, avhengig av hvem man spør) i til dels nokså kunstnerisk introverte lydmalerier, er også Radiohead et band som lenge har gjort mer eller mindre som de vil, samtidig som de har beholdt en god del fans.
Jeg er fullstendig åpen for at det er undertegnede som ikke forstår greia, det er neppe første eller siste gang, men platene, eller tapene med de forevigede lydskissene deres, har fryktelig kort varighet, og er mer rot til frustrasjon/irritasjon enn ellevill begeistring.
De forrige platene deres handlet masse om distribusjon og bransjesnakk i kjølvannet av dette. Nå handler det om at bandet «forsvant» fra internett rett før release og at låtene på plata er satt sammen alfabetisk. Blant annet. Åh, så spennende.
Kan de ikke heller bare lage ei skive jeg har lyst til å høre, utelukkende fordi musikken er bra? Alt dette bransjesnakket kjeder meg. Det hører hjemme under debattseminaret på by:Larm. Ikke når jeg hører på skiver.
I så måte husker jeg lite fra de tre foregående platene (husker knapt en låttittel fra noen av dem), og jeg frykter «A Moon Shaped Pool» vil lide samme skjebne (men tenk om plata hadde et tittelspor! Da hadde det begynt på A, og ville dermed vært først på plata! Spennende!).
Det er noen låter, eller «låter», som muligens vil tåle litt slitasje her. «Burn the Witch» og «Daydreaming» er allerede gitt ut som singler (i alfabetisk rekkefølge! Spennende!), og siden det er platas to første spor, kan man jo spekulere i at de neste singlene bare er de neste på plata, i alfabetisk rekkefølge (spennende!).
Sistnevnte av dem er en monoton, elektronisk lydkulisse som etter over seks minutter – takk og lov – fader ut, ironisk nok til snorking, for sikkerhets skyld avspilt baklengs (baklengs snorking, dere! Spennende!).
«Present Tense» er også en småfin, om enn litt søvndyssende, låt.
«Identikit» er platas mest suggererende spor, med gitarsolo og greier, og sakralt kor bak Yorkes forpinte smertevokal. Som motsats kan både tittel og innhold til låten «Tinker Tailor Soldier Sailor Rich Man Poor Man Beggar Man Thief» (en snål tittel på hele elleve ord! Tre av dem begynner med bokstaven T! Spennende!).
Lakmustesten her er nok om man liker Radiohead fra «Kid A» og bakover i tid, eller fra samme skive og frem til nå. For sistnevntes kategori vil nok alltid alt dette bandet bedriver fremstå svært spennende (spennende!) og utfordrende (utfordrende!).
For oss andre fremstår de mer og mer som en tynnkledd keiser. Og nå er det jaggu ikke mange fillene igjen. Uansett hvor spennende (spennende!) det angivelig er.
