Eller, The Late Great er Tor Thomassen (eller omvendt), med venner. Og veien til debuten har vært, om ikke kronglete, så iallfall ikke preget av hastverk eller slurv.
Fra å ha gjort noen solostunts her og der, bare med gitar og munnspill, til sakte, men sikkert å ha bak seg et svært band, har The Late Great tatt form og satt seg. De siste konsertene med dem har også vært noen ganske massive opplevelser. Heldigvis har de klart å videreformidle både denne energien, spillegleden og kjemien over i riller.
Det er i grunnen forferdelig lett å tryne med det Thomassen her legger seg ut på. Når de umiddelbare referansene er Springsteen, Dylan og i flekkene et og annet hint til en folk-utgave The Soundtrack Of Our Lives, sier det seg selv at fallhøyden er stor (åpningssporet, og singelen, «A Young Lovers Dream» er sågar et uforskammet og popglasert tyveri av Dylans «The Times They Are a-Changin›, slikt skaper man forventninger).
Men de lander på begge bena, attpåtil med et elegant nedslag, simpelthen fordi de er så forbanna bra på det de gjør.
Live er de et skue, med en fjellstø rytmeseksjon med flere av Tromsøs flinkeste (Ottar Tøllefsen på trommer, John Lupton på perk, Ariel Joshua på bass), Stian Grønbech på gitar og tangentmagikeren Erik Nilsson som både ser og høres ut som en innleid proff fra et durkdrevent sørstatsband.
Også har de Thomassen i front, som har videreutviklet seg bemerkelsesverdig på vokal siden sitt forrige band. Teknisk står de ikke tilbake for mange her i landet (minus Hellbillies og noen få andre), og nettopp den lekenheten, og følelsen av en gjeng som har det jævlig morsomt, har blitt med videre i studio.
Og, klart, legger du deg ut med noen av de største i bransjen, må du også levere låter som holder vann, og det er nettopp låtene som er så oppsiktsvekkende bra her.
«Heartland Queen» (en tittel som neppe er tilfeldig) er heartland-rock av ypperste Brooze-merke, med Nilssons piano i suverent Roy Bittan-modus.
Og platas beste spor, «Our Empire», kunne vært bonussporet på Ricochets› «Isolation»-skive. De første gangene jeg hørte den, tenkte jeg at denne bør de pinadø få lagd en radio-edit av, altså en kortere versjon, men det går ikke an å kutte i den. Ikke i det hele tatt, for det er noe med både oppbyggingen og det mektige crescendoet som ikke lar seg fragmentere eller spikkes på.
Er også veldig svak for «New Morning New Moon», platas hardeste låt, som kanskje minner mest om Vishnu i bandets sterkeste øyeblikk.
Jeg elsker at folk tør og våger, for dette er et vågalt prosjekt, og da er det ekstra gøy at det funker. The Late Great har så vidt begynt. Dette skal bli djevelsk gøy å følge med videre. En strøken femmer.
