Kjipe funk-klovner på tomgang

Før var de klovner og gjøglere med en og annen spretten låt. Nå er de klovner og gjøglere som forsøker å spille «seriøs» flinkismusikk.
RHCP: «Still skikkelig craaaaaaazy after all this crap. Grønt hår og artig bart! Hå hå, vi er gæææærne, vi!»
            (Foto: Warner )

RHCP: «Still skikkelig craaaaaaazy after all this crap. Grønt hår og artig bart! Hå hå, vi er gæææærne, vi!»Foto: Warner

(Bare scroll forbi det som står i kursiv om du vil gå rett på den delen av anmeldelsen som handler om musikk)

En artig digresjon, og et lite stykke 2016, først. Å få promoer på nye plater, altså elektroniske lyttereksemplarer som sendes ut før de slippes offisielt (sånn at man kan anmelde dem til den dagen de gis ut) pleier å gå greit.

Man får et passord og en kode man kan logge seg på med. Dette er som oftest filer som strømmes, som man dermed ikke kan laste ned. De er i tillegg vannmerket, slik at det skal være mulig å spore opp hvilke illojale jævler som eventuelt lekker det.

Dette har blitt vanlig praksis, og det fungerer fint. Det fungerer for Adele. Det fungerer for Britney Spears. Det fungerer for Coldplay. Det fungerer for Kurt Nilsen. Det fungerer for Ole Ivars. Men det fungerer åpenbart ikke for Red Hot Chili Peppers (RHCP).

For å få promo på denne skiva, altså et elektronisk lyttereksemplar, måtte man printe ut en kontrakt, signere den, skanne den og sende den i retur til Warner Music Norway. Ikke et ord om dem, de gjør bare som de amerikanske sjefene deres befaler.

Et døgn etterpå (to dager før release) fikk jeg en mail fra USA, som var merket med masse advarsler om vannmerking, samt at bandnavnet var kodet til «Random Herrings». Ikke ett sted i mailen sto det reelle navnet på bandet.

Man skulle tro det var snakk om en ny runde med Panama Papers, eller ferske lekkasjer fra Edward Snowden eller Wikileaks. Som om jeg ville ha sendt denne skiva til venner og kjente! Jeg er muligens kjip, men jeg er ikke ond.

Først bryter U2 seg inn i telefonen og biblioteket mitt. Så gjør RHCP dette. Dette er endetidstegn, folkens. Verden er i ferd med å gå til helvete.

Så var det musikken. Det skal jo handle om den også, selv om Warner US gjør så godt de kan for å forhindre det, for det er jo lett å glemme at det er et band vi snakker om her.

Hadde RHCP lagt opp etter «Blood Sugar Sex Magic» (1991), ville de nok ble husket som et band som ga ut noen morsomme skiver på åttitallet, som hadde en spenstig coverversjon av en Stevie Wonder-låt, og som peaket med et dobbeltalbum tidlig på nittitallet før de imploderte.

Men bandet ville det annerledes, og i stedet har de blitt symbolet på alt som er galt med ny rock.

Eller «rock». Det de holder på med stammer muligens fra noe beslektet med rock, men fuglene må vite hva det er de driver med nå.

RHCP anno 2016 spiller slapp, funkbasert pop med masse irriterende Seinfeld-bass. Det de en gang ble likt for var den harde, funky rocken, mens balladen «Under the Bridge» la et kvelende teppe over hele bandet.

For det første ble låten kjapt en av de mest irriterende på hele nittitallet, og for det andre var den inngangsporten til å like bandet for dem som egentlig ikke likte det andre de drev på med.

Følelsesladde studenter begynte sågar å spille låten på nachspiel. Først på CD. Deretter på kassegitar. For å parafrasere en svensk Twitter-klassiker: «När en kille på fest tar fram gitarr och spelar Under the Bridge DÅ TORKAR FITTAN IGEN!»

«The Getaway» er deres sjette album etter «Blood Sugar Sex Magic», og deres ellevte totalt, og de er et band som virkelig begynner å bli innhentet av alderdommen. Ikke at dét gjør noe, det blir vi jo alle, vi som nekter å dø, men RHCP gjør det på en feil måte.

Før var de klovner og gjøglere med en og annen spretten låt. Nå er de klovner og gjøglere som forsøker å spille «seriøs» flinkismusikk, en anakronisme av en kombinasjon.

I dagens musikalske innpakning høres de ut som sånn kjip og uutholdelig funk/semirock de spiller altfor høyt på corporate-skobutikker i Spania. Glætt, ufarlig og enormt enerverende skobutikkfunk, fortsatt med Seinfeld-bassen langt fram i soundet.

RHCP er Level 42 med en talentløs rapper på vokal. Og det er nettopp «vokalist» Anthony Kiedis og den maniske bassisten Flea som er problemet, ironisk nok de to fremtredende og originale medlemmene i bandet.

Trommis Chad Smith, derimot, leverer varene, tidvis utsøkt, men det forstyrres hele tiden av Fleas manglende evne til å begrense seg.

Når Kiedis synger med påtatt innlevelse og masse følelser, med sånn affektert knirking i stemmen på slutten ordene (tenk Britney Spears på sitt mest balladeparodiske), som i låten «The Longest Wave», er det rett og slett ikke til å holde ut. Samme når han kvasirapper i «We Turn Red».

Og når de ligner noe som begynner å funke (hey!), som i den nedpå og sløve «Goodbye Angels», stopper plutselig låten midt i, for så å la Flea gå fullstendig tullkuk med bassen. Litt sånn «Nå vil jeg knipse masse på bassen, gutter! Jeg har jo ikke gjort det på flere minutter! Jeg vil vise alle at jeg er dritgod på bass, og det nå, tvert og med én gang!».

Som det var en gammel CD med filmmusikken til Seinfeld som har hakk og har hengt seg opp.

At Kiedis jovialt roper «Hey yo! Hey yo! Hey yo!» fem hundre tusen ganger i løpet av låten hjelper heller ikke nevneverdig.

Det er to spor som berger plata fra å være et totalt mageplask fra timeteren i bar overkropp, og det er andresporet «Dark Necessities», som mellom de irriterende funkversene har et veldig catchy refreng med masse lim i seg, og den eneste harde låten, «This Ticonderoga», der de bedriver noe som i hvert gir assosiasjoner til rock'n'roll.

Ellers er dette drepende kjip musikk som ikke engang fortjener en ener på terningen.

At jeg har ydmyket meg ned i selvfornedrelsens bølgedal ved å skrive under en kontrakt for i det hele tatt å få lov til å høre på dette er i sannhet en trist erkjennelse.

Og jeg føler meg skitten inni hodet mitt for å ha slått driten i hartkorn med Seinfeld. De har sågar forpestet mitt i utgangspunktet kjærlige forhold til chili.

De har mye å stå til ansvar for nå, Red Hot Chili Peppers. Og i september invaderer de Norge. Sylvi Listhaug, hvor er du når landet virkelig trenger deg?


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.