Gebhardt har en enormt omfangsrik merittliste, som inneholder blant annet Motorpsycho, The International Tussler Society, HGH og barnemusikkduoen Meg og kammeraten min.

I tillegg kommer filmmusikk, låtskriving for andre artister og arbeid som produsent og tekniker i hans eget Das Boot-studio i Trondheim.

På sommerens Buktafestival stiller den rutinerte tromsøværingen med blanke ark, og har for første gang siden albumet «Gebhardt Plays with Himself» (2000) valgt alle tegnestiftene selv.

– Blir sommerens konsert på Buktafestivalen faktisk den første under ditt eget navn?– Ja, det blir det. Endelig! I alle år – mens jeg har spilt med forskjellige band – har jeg holdt på med egne ting på si, men har ikke hatt tid, eller sett nødvendigheten i å få dem ferdigstilt. Nå har det hopet seg opp så mange låter, og jeg kommer til å utgjøre en duo sammen med min kjæreste Marì Simonelli. Robert (Dyrnes, bookingsjef for Bukta) og jeg har snakket i flere år om at jeg burde gjøre noe under festivalen, og denne gangen ringte jeg han og sa at jeg var klar.

– Du har bodd så lenge i Trondheim at du nesten er som trønder å regne. Blir det allikevel spesielt å solodebutere i hjembyen?– Absolutt! Jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det noen andre steder enn på Buktafestivalen. Det vil ikke bli så skremmende å gjøre det i Tromsø, blant venner, men jeg er selvsagt spent. Jeg har jo som regel stått litt i bakgrunnen. Nå har jeg drevet og koset meg litt i mitt eget studio, med trommemaskin og el-gitar, og gleder meg skikkelig!

– I en tidligere mail-korrespondanse oss imellom, nevnte du at du har brutt med din mangeårige samarbeidspartner Martin Hagfors – og dermed også HGH og Meg og kammeraten min. Hva skjedde egentlig– Vi klarte ikke å samarbeide lenger, og hadde forskjellige mål. Vi hadde samarbeidet så lenge, og det hadde bygget seg opp så mange konflikter, at det var best å forlate. Gleden min var borte.– Nå er vi på et såpass dårlig nivå at vi ikke har noen kontakt, og jeg synes det er forferdelig at han fortsetter Meg og kammeraten min under samme navn. Dette var et univers vi hadde skapt sammen – Meg og kammeraten min var oss, ikke han!– Vi burde ha skrevet kontrakter på rettigheter til navn og univers tidligere, slik at man vet hvor man står rettslig når alt bryter sammen. Jeg tenkte dessverre ikke så langt. Jeg liker ikke å bli assosiert med det de holder på med, og det er jævlig irriterende at han ikke har klart å finne et eget navn. I Tromsø kom noen venner av meg på konsert med dem, fordi de trodde at jeg skulle spille! Jeg burde nok ha kommunisert min avgang tydeligere, og unngått slike misforståelser.

– Kjipt når det blir slik. Hvordan er det å gå solo, etter å ha samarbeidet med andre i tredve år?– Det er nesten et must for min egen del. Det er en krevende øvelse å samarbeide med folk: Med noen går det bra, mens med andre er det mest slitsomt. Jeg kjenner behovet for å gjøre egne ting, og har fått gjort unna de fleste guttedrømmene – som å turnere i USA, Japan og over hele Europa. – Det er både godt og skremmende å være i angrepsposisjon, der jeg skal bære konserten alene. Samtidig trives jeg med å være i fokus – jeg føler meg mer hjemme alene på en scene, enn i køen på Bunnpris, hehe! Nå har jeg fått et kick på elektrisk gitar, og har funnet frem fuzz-pedaler og noen greier. Det er en liten egotripp.

– Hvilke låter kommer du til å spille på Buktafestivalen?– Det blir en del nytt som jeg holder på og jobber med nå, til en kommende soloplate. Det blir også en del Motorpsycho-ting, faktisk. Det er noen låter de aldri spiller live, og det kan bli spennende for folk å høre dem i settingen de ble laget, og ikke slik de endte opp på plate. Jeg hadde glemt noen av disse låtene, men de har vært morsomme å jobbe med – og så må man jo få inn Tono-pengene, hehe.– Først tenkte jeg å gjøre et tjueminutters show, men nå er jeg oppe i femti, og har blitt nødt til å begrense meg og korte litt ned. Det forsvinner nok også noen minutter i Gebhardt-visvas fra scenen.

– Når kommer soloplata?– Jeg har gjort ferdig tre-fire låter i mitt eget studio, selv om jeg har vært i Italia i lengre perioder i det siste. Jeg har også noe filmmusikk som en regissør ikke ville ha, i tillegg til et ferdigskrevet album for Adjagas som aldri kommer ut, fordi de ble oppløst. Om det blir et album, eller om jeg slipper en og en låt, vet jeg ikke helt. Jeg jobber med dette innimellom arbeidet med filmmusikk og studiojobbinga med andre band. Soloprosjektet er for min egen tilfredsstillelse, men jeg håper jo at det finnes noen andre særinger der ute som vil like det, hehe.

– Det høres ut som om du har nok av låtmateriale å ta av!– Jeg må være kreativ hele tida for å kunne eksistere. På Kongsbakken videregående klarte jeg aldri å lære meg andre folks sine låter. På hver gitartime jeg møtte opp i, hadde jeg ikke lært meg låten vi hadde i lekse, men heller endt opp med å skrive en egen låt! I band-settingen har jeg vært nødt til å begrense meg, mens nå er det fri flyt.

– Apropos Motorpsycho: Du har ikke tenkt å sette deg i trommestolen deres, nå som den plassen er ledig? Du har jo gjort gjesteopptredener sammen med dem tidligere.– Jeg har mange gode minner med Motorpsycho, og det er alltid hyggelig å møte Bent og Snah. Det var artig da vi spilte sammen i høst. Det var bare å telle opp, og så satt det med en gang. Men å spille i Motorpsycho tar hele døgnet, og det går ikke for min del. – Jeg tror uansett ikke jeg har nok muskler til å gjøre den jobben – jeg ville ha blitt nødt til å komme meg tilbake i form. Sist gang jeg spilte med Motorpsycho tok Kenneth (Kapstad) seg av de mest krevende greiene, mens jeg sørget for groovet.

– Det kommer mye bra norsk musikk for tida. Har du noen nye, norske favoritter?– Jeg følger jævlig dårlig med, og har egentlig ikke det – annet enn de artistene jeg selv jobber med. Men jeg oppdager ny musikk gjennom kjæresten min. Akkurat nå går det i siste PJ Harvey, som vi nylig så på Primavera-festivalen i Barcelona. Den konserten var faen ikke til å tro. Det var en helt «mastodontisk» opplevelse – så bra at det var til å grine av.