10. MC5 «Back in the USA» (1970)«Tutti Frutti»

Originalen til Little Richard er tøff som bare fy. Elvis’ coverversjon ligeså. Og deretter har den bare blitt skjendet og høvlet over av alt fra Sting til Queen. Men MC5, de illsinte og eminente bøllene fra Detroit, kunne virkelig droppet den på ellers strålende «Back in the USA». Til tross for at den litt meningsløse innspillingen bare varer halvannet minutt, føles det som den er minst dobbelt så lang.

Det låter for så vidt tøft, Rob Tyner synger sedvanlig bra, men låten føles likevel som noe de burde ha spart til ekstranummer på konserter, lagt på en singel-B-side eller til nød lagt som avslutning på A-sida av den fulle skiva. Som åpningsspor er den likevel håpløs. Oh, rutti, så uforståelig. Ah wop bop a loo bop a lop bom bom, som jeg alltid starter denne skiva på låt nummer to.

Les også: Dette er de 15 beste Bob Dylan-låtene gjort av andre artister

9. Ryan Adams «Heartbreaker» (2000)«(Argument with David Rawlings Concerning Morrissey)»

Toppnivået til Adams har avstedkommet noen uforglemmelige øyeblikk, ikke minst hva angår det beste han ga ut med bandet Whiskeytown. Soloskivene hans har vært svært, svært variable, mange av dem med frustrerende mye rør og middelmådig fyllstoff.

Men han kan når han vil, Ryan. Og han har enda til gode å toppe solodebuten «Heartbreaker», ei skive så på grensen til perfekt at det kanskje er like greit at skiva starter med førti sekunders tullball.

Det er ikke engang en ordentlig låt, men en tullete diskusjon mellom Ryan og gitarist David Rawling om hvilken skive låten «Suedehead» av fusentasten Morrissey er på. Vel, svaret er at låten er hans debutsingel. Og den er på debutplata «Viva Hate», samt på samleskiva «Bona Drag». Sånn, nå vet du svaret, og dermed kan du hoppe over «låten» på Adams-skiva neste gang du hører den.

8. R.E.M. «Automatic For the People» (1993)«Ignoreland»

Det er få band som genererer like mye elsk og hat på én gang som R.E.M. For mange symboliserer de alt de jævligste som kan regnes innunder kategorien «kritikerrost musikk», da de på sett og viss var kritikeryndlinger lenge før de ble kommersielt svære.

Undertegnede er i så måte midt i skuddlinja, for jeg virkelig rådigget R.E.M., spesielt for platene de ga ut på 80-tallet. Deres fire første skiver er alle klassikere i mitt hode, før det begynte å smålugge. Etter gigantsuksessen, og det definitive kommersielle gjennombruddet, med «Losing My Religion», og den svært ujevne skiva «Out of Time», skulle de gi ut det siste albumet man nøkternt kan kalle en klassiker.

Les også: Platene verden burde ha sluppet

«Automatic For the People» var ei skive som ble så ihjelspilt på alskens utesteder, kafeer, vor- og nachspiel at jeg den dag i dag er allergisk mot å spille den fra start til mål. Jeg klarer simpelthen ikke høre på en låt som «Everybody Hurts» uten å få antydninger til eksem, og de anmassende gledeshylene til Michael Stipe i begynnelsen av «The Sidewinder Sleeps Tonite» (begge nevnte låter kom ut singler) er sjukt irriterende, men sånn var det ikke da den kom. For dette var lyden av en klassiker.

Skivas tolv låter er fordelt over nesten 50 minutter, men den ville stått seg mye sterkere om de hadde økset den ned til f.eks. 9 spor. Men, nei da, de ville jo selvsagt ikke høre på meg, og derfor inneholder også skiva en ubegripelig kjip låt som «Ignoreland».

Ikke skjønner jeg en puck av hva det er Stipe synger. «Defense, defense, defense, defense. Yeah, yeah, yeah. Yeah, yeah, yeah. Ignoreland. Yeah, yeah, yeah. Ignoreland. Yeah, yeah, yeah». Yeah, Michael. Jeg tror indirekte denne låten ble begynnelsen på slutten for mitt forhold til bandet. Dustelåt.

Les også: 20 Ramones-låter du ikke er lei av

7. Bob Dylan «Blonde on Blonde» (1966)«Rainy Day Women #12 & 35»

50-årsjubilanten er, med rette, regnet som et av de viktigste og beste album utgitt noensinne, som det er meningsløst å krangle på, iallfall om man liker sinte og frustrerte, unge menn som spiller kassegitar og synger. Men det er et problem her.

Et kjempeproblem!

Og det er selveste åpningssporet.

Ja, den er morsom og alt det der, men gud hjelpe, den er enerverende. Det vindskeive korpset med den tilbakestående trompeten, og Dylan som blåser rørete inn og ut av munnspillet, som om han var ei gresk fjellgeit med astma, struma og kols på siste stadiet. Og den blir jo faen meg ALDERI ferdig heller! 4:34 minutter føles som en evighet med trommehinnene på flatklemt mot ei spikermatte. Og for en teit tittel på en låt! Grrrrr!

6. Bruce Springsteen «The River» (1980)«I’m a Rocker»

Jeg elsker «The River». Selv om den ikke er Springsteens beste, er den likevel et overflødighetshorn av et dobbeltalbum, spekket med låter i alle kategorier. I fjor ble den gitt ut i en de luxe-utgave, der masse outtakes fra originalinnspillingene er av sjokkerende høy kvalitet.

Les også Egons dypdykk i The River-boksen «The Ties That Bind»

Sju, åtte av disse burde faktisk vært på den opprinnelige skiva, og da i særdeleshet med tanke på at en så steindum, medioker og meningsløst døv låt som «I’m a Rocker» ble tatt med. Springsteen har merkelig mange haters der ute, fra folk som i fullt alvor hevder at de liker rock. Har aldri skjønt dette, da Springsteen i sin edleste form er noe av det aller, aller beste denne kulturelle uttrykksformen har gitt oss. Ikke minst live.

Men stilt overfor «I’m a Rocker» er det likevel så jeg har kjenner en mild bris av forståelse. «Now don´t you call James Bond or Secret Agent Man/ Cause they can´t do it, like I can/ I´m a rocker, baby, I´m a rocker - every day/ I´m a rocker, baby, I´m a rocker». Ja! Ja! Jaaaa! Point taken, sjef! Du er en rocker! Greit nok, men så hold kjeft, da! Vi vet det!

Herregud, hva var det du drev med, Brooze? Jeg gir likevel et halvt poeng for Johnny Rivers-referansen. Og da er jeg snill.

Plata er til dags dato det beste jeg har hørt av rock, og slik tipper jeg det kommer til å bli livet ut. Det er derimot ikke det samme som at mesterverket fra Iggy & co er perfekt. Det er i hvert fall mer på tross av enn på grunn av låten «L.A. Blues».

Skjønt, «låt» er å strekke begrepene ganske langt her, for det er jo egentlig bare fem minutter med usammenhengende rør, og helt infernalsk mye støy. Låten kunne muligens fungert som en lydinstallasjon under Høstutstillingen, eller avspilt på toppen av Tromsdalstinden, som en del av programmet til Insomniafestivalen, men som en låt på et rockalbum har den en heller begrenset effekt.

En amerikansk musikkjournalist skrev en gang om «L.A. Blues» at den er «the music equivalent of having multiple orgasms», men her må jeg bare kaste håndkleet og si at slik er iallfall ikke min forestilling av seksuell tilfredsstillelse, om den skulle tonesettes.

Jeg husker bandet The Thrown Ups (et sideprosjekt fra Mudhoney) spilte inn låten «Traffic Accident Sex», som bare var masse hyling og noen som vrælte «SEX!» repeterende til lyden av glass som ble knust mot metall. Den låten hørtes ut som en vakker ballade av Joni Mitchell sammenlignet med «L.A. Blues». Nei, det var ikke en kompliment.

4. Nirvana «In Utero» (1993)«Tourette’s»

Det er mange delte meninger om Nirvanas tredje skive og svanesang. Det er alltid litt vanskelig å røske et album ut av sin samtid, om man var noenlunde opp i tenårene (eller mer) da den kom. Jeg var kjempefan av Nirvana, helt siden den notoriske Herjulv Arnkværn pusha på meg «Blew»-EP-en og «Bleach»-skiva på Rock Shop i Oslo, en gang rett før jul i 1989.

«Nevermind» hadde gjort dem til et av klodens største band, og nå skulle Cobain vise verden at han dreit i sin lederposisjon i den nye bølgen amerikansk rock, ved å gi ut et album mye mer frynsete i kantene og kvassere enn forgjengeren. Ganske barnslig, men forståelig, da Kurtis åpenbart trivdes best i undergrunnen.

Likevel når dette faktum et bunnivå i den bråkete og tøysete låten «Tourette’s». Han synger den så påtatt «punkete» og «alternativt» at det grenser til det rent parodiske, og selv om den varer i bare halvannet minutt, klarer den å dra skiva helt ut av fokus, så kraftig at man ikke henter seg inn før midtveis i sistelåten «All Apologies».

Og så var det over. På alle måter.

Noe av det som virkelig gjør London Calling til en klassiker er at den spenner så vidt i genre, men det betyr ikke at den er feilfri, ikke den heller. Tvert imot. Jeg vet ikke hvor mange hundre ganger jeg har hørt skiva, men dette er en låt jeg aldri har funnet noen glede i overhodet.

Les også: The Clash «Ghetto Defendant»

Helt fra de slappe gitarene og plystringa i bakgrunnen starter er den bare, og bare, irriterende. Joe Strummer høres ut som han har drukket en hel marihuanaplante, malt opp og blandet med yoghurt og hasjkake, som smoothie til frokost. Og det er helt enormt plagsomt når han gjør til stemmen sin og synger med sånne Ari Behn-zzzzzzzz-er i stedet for S. Nå ble jeg i overkant stygg her, kjenner jeg. Men det får ikke hjelpe.

Låten skulle vært spart til «Sandinista» året etter. Der kunne den glidd imellom alt det andre røret og forblitt en raritet. Som tredjelåt på et av 70-tallets beste album har den iallfall ingenting å gjøre. Heldigvis kommer låten «Hateful» og ordner opp etterpå.

Jeg har aldri vært enig i at «Revolver», «White Album», «Abbey Road» eller «Sgt. Pepper» er The Beatles beste album. De som mener det tar nemlig feil, for den beste skiva er «Rubber Soul». Tidspunktet i diskografien deres er perfekt, i skjæringspunktet mellom det lett poppa og den kontante rocken de hamret ut i første del, og den mer eksperimentelle studioflinkis-narkorocken.

Elsker begge deler, men «Rubber Soul» er bandet på deres aller beste. 14 låter, sju på hver side. Så å si hver og en av dem en selvstendig klassiker. Men det er jo alltid noen som skal ødelegge festen, og her er det ei dame, nemlig møkkakjerringa Michelle.

Les også: Dette er tidenes 20 beste coverlåter

Hun trasher festen noe så til de grader. Macca med sine forsøksvis sexy franske gloser, de irriterende barokkgitarene, den teite bassoloen. Jeg klarer aldri å høre gjennom denne uten å banne høyt. Uansett hvor jeg er eller hvem som befinner seg i rommet. Faen heller, Beatles!

De var et av verdens tøffeste og cooleste band, og spesielt i perioden 1975-1980. I hvert fall ikke mange som var dem rangen stridig akkurat da. Hva som er deres beste skive er det selvsagt delte meninger om, men jeg lander alltid på «Black Rose: A Rock Legend».

Mulig det skyldes tidspunktet i livet mitt, at det var denne jeg hørte først med dem osv. Slikt er alltid vanskelig å si i ettertid, men «Black Rose» er uansett den jeg har spilt mest, så jeg holder en knapp på den. Men i motsetning til nesten alle skiver jeg har, foretrekker jeg å høre på den digitalt, i stedet for vinyl. Og det er utelukkende på grunn av sistelåta på A-sida. Og nok en gang var det ei dame som kom inn og kødda det til.

Les også: Dette er tidenes 10 beste liveskiver

«Sarah» er en låt så slitsomt klissete og døv at den faktisk står i veien for det som kunne vært et prikkfritt mesterverk. Ja, det kan muligens være litt hjerterått å trekke ned for en søt sang Phil Lynott skrev til datteren sin (altså ikke ei dame), men det hjelper ikke. Her kommer musikkpolitiet, vi har langkølle og du har gjort noe ulovlig.

Og bare for å gni det hele inn med grovsalt og salpetersyre, har han sluppet til Huey Lewis på munnspill. Ja, han fysaken fra Huey Lewis & the News, bandet som fikk et eget kapittel i romanen «An American Psycho». Man kan bli seriemorder av mindre.

Og her har faenskapet tvunget seg inn i rillene på ei ellers dritbra Lizzy-plata. Skandale! Selv gitarsoloen her, deres skoledannende varemerke, er grusom. Alt er grusomt her. Lytting på denne tror jeg kan gi akutt og aggressiv ørekreft.

Epilog: Tenk at genier som lager historiske og kanoniserte mesterverk også kan få seg til å lire av seg slike illeluktende gymsokker av noen låter. Midt blant alt gullet. Det er sannelig ikke lett å fatte.

På den andre siden, kanskje er det nettopp dette som gjør de respektive platene de er hentet fra så bra?

At disse låtene er føflekken i det perfekte ansiktet?

Det som bryter med det strøkne og optimale?

Jeg ynder iallfall å tenke slik om det. Om ikke annet er det en trøst.