Buktafestivalen fortsetter ufortrødent videre, der mer sjømat, mer øl og mer rock skal skape en kulturell treenighet nedi fjæra, helt sør på Tromsøya.Men hvem er alle disse artistene, hvilke skiver bør jeg sjekke ut med dem, og hva skal jeg egentlig se opp for? Slapp av, den rause, herlige og innsiktsfulle mannen Egon Holstad har svarene du trenger, og fortsetter heltemodig med å guide deg nennsomt gjennom programmet.For en ultrakjernakar, han derre Super-Egon!
17:00 (Telegrafbukta)
SONDRE JUSTAD
Da er det endelig helg, og i morgen skal ingen på jobb, så da kan moroa bare begynne, og lofotingen fra øverst på alle norske radiostasjoners spillelister er satt på oppgaven med å få det hele i gang. Justad kan trygt kalles en komet i Pop-Norge. Først måket han ut fire singler, som alle ble hits, streamet flere millioner ganger og spilt overalt på radio, og så kom debutplata som bare fulgte opp suksessen, med påfølgende Spellemann-nominasjoner og et kobbel av kritikere som løftet han ytterligere opp. Årets mest poppa navn på Bukta.
Anbefalt skive:
«Riv i hjertet» (2015). Han bare gitt ut ei, så da er den saken grei.
Se opp for:
Nylig avgåtte Tromsø-ordfører Jarle Aarbakke (94), som står og dirrer foran scenen før konsertstart med ei øl i hver hand, mens han utbryter «Ææææææææændelig! Ændelig er det noe JEG liker på Bukta! Og dere må si hva dere vil, men Leif Juster vil alltid være den største. Ja, både høydemessig og artistmessig! Haha, dere tok den? Elsker Leif Juster! C’mon Leffe! Gi jernet! Høhøh, dere tok den også? «Jernet»! Hahaha!»
18:00 (Paradisbukta)
GREENLEAF
Svenske band som spiller stonerrock/narkoheavy/doom/Sabbath-influert tungrock er noe vi har blitt godt forsynt med i Bukta. Greenleaf føyer seg inn i denne rekken, og så er det da også et band som opprinnelig var et sideprosjekt fra stoner-orkestrene Demon Cleaner, Dozer og Lowrider. Sideprosjektet har etter hvert tatt mer form av å være en hovedbeskjeftigelse, og i år slapp de sitt album nummer seks siden millenniumsskiftet.Besetningen i bandet har forandret seg mer enn førsteelleveren til Chelsea FC i samme periode, og i dag er det bare Dozer-gitaristen Tommi Holappa som er igjen fra begynnelsen, uten at dét har tatt dem nevneverdig bort fra utgangspunktet, nemlig å spille blytung, riffbasert, narkoheavy.
Anbefalt skive:
«Nest of Vipers» (2012). Likevel er nok årets skive «Rise Above the Meadow» smartest å høre seg opp på, siden de har byttet vokalist siden 2012, og materialet på konserten kan antas å være mest basert på sent materiale.
Se opp for:
Stupfulle Senterpartiet-medlemmer som ligger i fjæresteinene og røyker selvdyrket og økologisk jazztobakk mens de venter på bandet de - utelukkende p.g.a. bandnavnet - tror handler om dem.
18:45 (Telegrafbukta)
GOJIRA
Fransk metal? Det låter omtrent like forførende som tysk country, gresk blues eller tyrkisk frihetsrock. Denne anakronismen til tross, har Gojira tatt deler av metal/rockpublikummet med storm, med sin avart av metal. Feedback-journalist Helge Skog skrev nylig følgende om dem, i sin anmeldelse av deres siste fonogram. «Gojira treffer ikke primalnerven, men spiller sin egen form for «smart metal» – der kreativitet og fysisk fingerspissfølelse trumfer impulsivitet og villskap. Dynamikken mellom de fire medlemmene er god, og ikke av typen som går over i mekanikk».
Smart
metal! Haha! Nei, han er nå altså fiffig med ord, han derre Helge-glunten.
Anbefalt skive:
«L' Enfant Sauvage» (2012), simpelthen fordi de som er uenige er noen fusentaster.
Se opp for:
Jonas Stein, tidligere byråd, nå Venstre-politiker, tilbake i jobben som lærer. Den mæææget frankofile liberalisten heier på alt som er fransk, så også Gojira, men læreren i ham blir jo så eitrande, hakkende, fly, peise forbanna av språkfeil, så han vil garantert entre scenen midt under gig, røske mikken ut av kjeften på vokalist Joseph Duplantier, stoppe musikken og brøle ut (Jonas trenger ikke verken mikrofon eller forsterker, Venstre-politikere er vant til ikke å bli hørt av flertallet) regla «I og Y de er så kry! De vil ingen YEAH! foran seg se!». Så roper alle YEAH!, og moroa kan fortsette.
19:45 (Paradisbukta)
SUGARFOOT
Øyvind Holm er et underkjent geni i Norges artistflora. Hans skammelig forbigåtte band Dipsomaniacs ble mer kjent i utlandet enn her på berget, og oppfølgerorkesteret hadde så vanskelig navn at ingen klarte å lære seg det, enn si huske det (Deleted Waveform Gatherings, het de. Catchy ikke sant?). Men nå ser det ut til at han har fått dreis på maskineriet. Sugarfoot er hans cosmiske countrypopband, der han backes av en gjeng dritgode musikere fra Trøndelags øverste rockhylle. I år slapp de sitt tredje album, «Different Stars», som bare befestet dem som et furet værbitt fullblods band, der vestkystrock, americana og 60’s-pop mikses sammen til en uimotståelig eliksir. I finværet, godt på vei inn i festivalhelga, må dette være et perfekt soundtrack til havets sus, øl og sjømat.
Anbefalt skive:
«Different Stars» (2016), selvfølgelig! Ikke vær teit, kjøp den!
Se opp for:
Punktmarkering fra Diabetesforbundet, for de selvsagt hater at et bandnavn inneholder 50 prosent sukker, og derfor vil de kommende roende inn fra sør, ta seg inn i publikum og rope slagord, med hjemmesnekrede plakater, der de med et kliss laget av svartmaling og moste suketter har skrevet «Pokker – det er teit og fali’ med sukker!»
20:30: (Telegrafbukta)
GRAVEYARD
Det har gått to album siden Graveyard sto på samme scene. Da hadde de «Hisingen Blues» som siste album i ermet, et album jeg stadig kommer tilbake til, et rockalbum så fabelaktig i all sin prakt at det nesten er teit. Men bare nesten. Graveyard spiller hard rock med klare vink til syttitallet, der alt fra Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath til Cream, Thin Lizzy, Lynyrd Skynyrd og _____ (tilfør) danner bakteppet for referanser. Å kalle det retrorock blir derimot meningsløst, all den tid all rock kan spores tilbake til bluesen. Men Graveyard er forbanna dyktige på det de driver med, og har et ganske skarpt og clean sound, sammenlignet med mange av deres tyngre åndsbrødre. Vokalist Joakim Nilsson synger som Fanden sjøl står bak ham med pisk, og bandet lesser på med gitarer og eminente arrangementer. Graveyard spiller rock’n’roll. Og de er jævlig gode på det.
Anbefalt skive:
«Hisingen Blues» (2011), selv om alle skivene er verdt å låne øret til. Sisteskiva Innocence & Decadence, fra i fjor, er dessuten mye bedre enn mange surpomper skal ha det til.
Se opp for:
Henriette Robertsen, entusiastisk landskapsingeniør og rådgiver for Tromsø kommune. At noen angivelig skal gjøre Bukta til en kirkegård irriterer nemlig vettet av henne, og hun derfor står nedi fjæra, der de selger kvalburgere, og banner og kauker daumål at nå skal vel faen ikke noen forbanna svensker komme hit å gjøre Bukta om til en kirkegård! Midt under festivalen og alt! Makan! Som det står på rim, på hennes selvlagde og gigantiske button på jakkeslaget: «Bukta er for alle – vel å merke om man rydder opp etter seg og tar med seg hundebæsj og appelsinskallet!»
21:45 (Paradisbukta)
KARLSØY PRESTEGAARD
Det er nesten snålt at de ikke har spilt her før, men nå er de nå her, og dét i anledning av en reutgivelse av deres smått legendariske album «Dyret (666)» fra 1982. Kortversjonen er at plata opprinnelig kom ut i 3000 eksemplarer, men 2/3 av opplaget brant opp i en bilbrann, og av den grunn er det bare 1000 eksemplarer av opplaget som finnes fysisk. Dette er iallfall myten, og man kødder ikke med myter (tidlig på nittitallet var den også å oppdrive på kassett, og i 2008 kom den ut på CD). Karlsøy Prestegaard er noen seige jævler som nekter å gi seg, anført av sjefideolog, kreativ drivkraft og låt/tekstforfatter Stein Olsen. De har aldri vært oppløst, men har vært svært sparsommelig med konserter, bortsett fra – nær sagt selvfølgelig – de årlige på Karlsøyfestivalen, og Kaos/Bastard Bar. Bandet spiller rock, med hippiefiserte tekster om Khomeini, snuten, Arne Treholt, Israel og barn av lys. Det ligger an til en solid hjemme- og borteseier her.
Anbefalt skive:
«Dyret (666)» (1982). Kan skaffes brukt for noen tusen kroner, men den gis altså ut på nytt i anledning denne konserten, til en litt mer sympatisk pris.
Se opp for:
Frontfigur Stein Olsen. Olsen er kjent for å traktere en Gibson SG, med pålimte skjell, og når han nå skal spille på en scene bare ti meter unna fjæresteinene, er det en overhengende fare for at han plutselig løper av scenen for å samle nye skjell til gitaren. Og se opp for Ayatollah Khomeini! Han vekkes nemlig alltid til live under konsertene deres, før han igjen tas av dage. Skummelt.
22:30: (Telegrafbukta)
DWEEZIL ZAPPA PLAYS FRANK ZAPPA
Du er sønnen til legenden Frank Zappa, Frank Zappa er død, du selger ikke egne soloskiver, du legger sammen to og to, du begynner å spille låtene til faren din, legenden Frank Zappa. På papiret kan det iallfall virke litt hårete, dette, men det er likevel mange som mener dette er sensasjonelt bra, mye forårsaket av et ekstremt høyt musikalsk nivå i fremføringen, noe Zappas tidvis ekstremt intrikate musikk krever.Dweezil har da også spilt med Steve Vai, Dream Theater, Ozzy Osbourne og – aller – viktigst, Spinal Tap. Samt spilt i en film med Arnold Schwarzenegger. Og har du spilt med Arnold og Spinal Tap, og er sønnen til Zappa, får du egentlig lov å gjøre hva Fanden du vil.
Anbefalt skive:
Jeg insiterer på å anbefale ei Zappa-skive, og da går jeg for ei av de to jeg har selv, og hans andre studio, den tidvis fabelaktige «Hot Rats» (1969).
Se opp for:
Fulle og crazy festivalgjengere i utdritingslag, der alle har en rar hatt med en diger blomster på en streng, samt påmalte tulle-Zappa-barter, mens de unisont roper «Spæll Båbbi Broooown!». Se dessuten opp for billige kopister, som for eksempel det blytunge, kanonintellektuelle litteraturdoom-bandet «Ragnar Olsen Plays Franz Kafka».
Little Henrik-scenen18:00: SUNSHINE REVERBERATION19:45: ROBAAT21:45: KUMLE & RASPEBALL