KULTURHUSET: Sarah McKenzie med sine franske og italienske musikere sørga for at avslutninga ble en like hyggelig opplevelse som det aller meste som er blitt presentert på Tromsø Jazzfestival.
Den 27 år gamle australske jazzsangeren og pianisten regnes som et av de største vokal- og jazz-talentene verden har sett i dette tiåret. Hun platedebuterte i 2011, og siden har karrieren til den nå frankrikebosatte artisten gått rett til værs. Nå gjesta hun Norge for første gang med konsert på Sildajazzen i Haugesund lørdag og søndag holdt hun avslutningskonserten for Tromsø Jazzfestival.
Tradisjonell
Sjangermessig plasserer Sarah McKenzie seg i jazzmusikkens sentrum. Musikken hennes gir assosiasjoner til 1960- og -70-tallets store jazzsangerinner. Noe av det hun presenter fra scenen, som «Bye, Bye Blackbird» fra 1926 og Henry Mancinis «Moon River» fra 1961 er også strålende tolka av noen av disse. Men også hennes egne sanger har ofte klare referanser til denne periodens vokaljazz selv om det finnes noen unntak som festlige «Quoi, Quoi, Quoi».
Også tekstmessig tar hun oss med inn i et univers som kjennes mer 2016 enn 1960. Det var vel heller ikke så mange kvinnelige vokalister som den gang selv satt bak pianoet i bandet.
Stor stemme
Det som først og fremst gjør Sarah McKenzie til noe spesielt er hennes strålende stemme med varme, stort uttrykksregister og stemmekontroll, gode tekstformidlinger og kommunikative evner.
Her er stor innlevelse i balladene som dominerer i hennes repertoar. Selvsagt får hun god hjelp fra bandet til å få det swinge av musikken sin uansett tempo. Men hun kan godt ta mye av æra selv. Fraseringene avslører stor musikalitet. Og gleden hun uttrykker ved å få dele musikken med et publikum smitter.
Vi kommer nok til å høre mer fra Sarah McKenzie i årene som kommer. Hun er ung, og har enda mer å gå på. Noen har tatt så hardt i at hun er blitt omtalt som den nye Diana Krall. Ja, kanskje?
