Jeg var nok langt fra den eneste som oppdaget Frank Ocean sommeren 2012 da han ga ut monsteret av en plate «channel ORANGE». Den moderne vrien på R&B var totalt original og helt uimotståelig. Nå fire år etter, føles ikke «channel ORANGE» like spennende da så mange andre har fulgt i Oceans oppskrift.

Så når ryktene begynte å svirre i fjor høst om at en ny plate fra Frank var like rundt hjørnet, gjorde man seg en del tanker. Har han egentlig noe nytt å bringe til bordet? Klarer han å toppe forrige skive? Svaret er heldigvis er rungende ja på begge.

Først kom det visuelle albumet «Endless» som er vel verdt å sjekke ut, men som var langt fra det man hadde håpet på. Da «Blond» dukket opp kun dager etter, valgte de fleste å se på førstnevnte som en bonusplate, for «Blond» er virkelig noe spesielt.

Ved første gjennomgang virker albumet veldig nedstrippet. Det er ingen klubbbangers ala  «Pyramids» eller veldig tydelige singler. «Blond» kan man nok heller se på som et polaroidbilde av livet til Ocean per nå. Tekstene er ekstremt personlige og alt av musikk er laget for å fremheve dem og Oceans gudbenådete stemme. Selv om tekstene er av den private naturen, hører man mye som går igjen i den amerikanske samfunns debatten i dag. Tematikk som rase, politivold og seksuell legning går igjen hvor Frank fungerer som et speil. Han bruker seg selv, men snakker definitivt for flere.

Når man snakker om de virkelig store i R&B, er det ikke mange man kan rangere over ham. Ømheten og det råe talentet som skinner gjennom på «White Ferrari» er hva det hele handler om.

En annen ting Ocean gjør så mye bedre enn alle andre er lagene. Det er lag på lag med mening, musikk og dimensjoner på tekstene. Jeg har mer eller mindre hørt på albumet konstant siden det kom ut, og oppdager stadig nye ting. En linje der med dobbeltbetydning, et sample der som går igjen i en annen låt og er det Beyoncé som korer på «Pink + White»? Jepp, Ocean har fått Queen B, André 3000 og Kendrick Lamar til å stille opp som korister. Det burde vel si sitt i grunn.

Platen åpner med svevende «Nikes» som lett blir å stå igjen som et av årets beste kutt. Nydelige «Nights», den ekstremt sårbare «Solo» og «Pink + White» er også gode kandidater.

«Blond» er så nært et perfekt album man kommer. Det er ingen dårlige spor, alt er gjort med presisjon og overlegg, og hver gang platen når siste sporet «Futura Free» er det ikke noen tvil om at det eneste jeg har lyst til er å starte platen fra starten igjen. Og igjen og igjen.