Endelig er de tilbake - elskede Bon Iver- og alle sentimentale hjerter gleder seg. Det er fem år siden amerikanske Justin Vernon og hans Bon Iver ga alle verdens indiefolk-sympatisører kollektiv gåsehud med sitt høytidelige, selvtitulerte andrealbum. Og samtidig som fansen jublet over at bandet kapret Grammyen for 2012s «Best new artist», var det like mange som lurte på hvem faen denne «Bonnie Bear» var. Det håper jeg de vet nå.

Bon Iver debuterte med «For Emma, Forever Ago» i 2007 - ei skive spilt inn på ei hytte i Wisconsin - og indiehiten «Skinny Love» fra denne skiva er kanskje Vernons mest kjente. Den satte standarden for hva man forventer fra Bon Iver: følelsesladet, melodiøs indiefolk med mye vekt på kassegitar og falsett. Det kan høres dølt ut, men Vernon klarte på ett eller annet vis å sno seg unna sjangerklisjeene, og heller lande på noe som låt både spennende og kult - samtidig som hysterisk vakkert.

«Bon Iver» fra 2011 var omtrent akkurat like bra - men nettopp fordi også denne kjentes ny. Bon Iver var gjenkjennelig, men ikke den samme gamle. Låtene hadde fått noe større og luftigere over seg. Der «For Emma» fylte ei lita hyttestue, fylte «Bon Iver» hele slettelandskaper.

Og nå, med «22, A Million» har han skiftet ham igjen. Ennå er det sørgmodige tilstedeværende - det blir ikke Bon Iver uten - men denne gangen har Vernon gått langt i lydeksperimenteringen.

En av skivas store styrker er variasjonen. På den ene ytterkanten har man låta «10 d E A T h b R E a s T» der den intense, særpregede vokalen til Vernon er satt i kombinasjon med tunge krigstrommer, hardt skurr og støy. Refrenget på låta er steintøft og mye hardere enn det man er vant til fra denne kanten. Det høres dessuten ikke ut som noe jeg har hørt før. Elsker det!

På den andre enden av spekteret har man låta «00000 Million» - ei mer typisk Bon Iver-ballade med vakkert pianospill og nærmest sakral vokal. For ei lettrørt, enkel sjel fra Tromsø skal det ikke mer til enn dette for å bli bløt i øyekroken.

Men ved siden av det tradisjonelt vakre, elsker jeg når Bon Iver benytter overdreven autotune i «715 - CRΣΣKS» (inspirert av sin tidligere samarbeidspartner Kanye West?). Og jeg elsker når han beviser at man kan være kontrollert eksperimentell på låta «33 “GOD”». På denne skiva har han turt å være rar - og rar er kult, så lenge rar fortsatt er vakkert.

For det meste er det det, vakkert altså, og eksperimenteringen funker. Men unntaket er låta «21 MOON WATER» der han mister grepet om det melodiske, og kun sitter igjen med en merkelig lyd- og støymiks. Kudos for å prøve noe nytt, for all del, men dette blir bare tull.

Jeg elsker at Bon Iver ikke pumper ut album med halvutviklede og halvinspirerte låter og ideer. Jeg elsker at han heller holder på kortene til han vet han sitter på en royal straight flush. En home run. Dét oser det kvalitet og kunstnerisk integritet av.

BON IVER «22, A Million» (Jagjaguwar)