STEIN TORLEIF BJELLA (48)Musiker og heidersmann
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilken?– Jeg tar «Learning to Crawl» av The Pretenders.
– Åh! Så artig! Jeg hørte faktisk på den for ei uke siden. Hva skyldes valget?– Ja, altså, jeg ble jo litt styrt av utgangspunktet her, at jeg skulle være på ei øde øy, for da syntes jeg det ble litt viktig å tenke på verdien av å ha med seg et godt bekjentskap, og tanken på å være der ute sammen med Chrissie Hynde tiltaler meg, for hu virker som ei klok og tøff dame.
– Dét er hun! Husker du når du hørte skiva først?– Ja, jeg hadde vært oppmerksom på The Pretenders før, leste jo norske musikkaviser, og der hadde de skrevet flittig om dem. Og dette var tredjeskiva. Da var jeg 16 år, og jeg husker godt hvor slått i bakken jeg ble. Den var akkurat så melodiøs og frekk som den måtte, også hadde den også jævlig mye bra gittarspell.– Men et aspekt som ikke skal underkjennes her er jo den djupe, stalker-aktige og hemmele forelskelsen som lå i bunnen. Chrissie var en fantastisk frontfigur, og jeg tenkte at hu der, hu hadde jeg faen meg gått i krigen både med og for.
Les også Feedbacks anmeldelse av hans siste album: «Bjella gjør det umulige mulig»
– Jeg hadde også vervet meg til Hyndes tropp! Husker selv jeg så henne på TV, der de spilte en slags livevideo av «Middle of the Road» fra denne skiva, og hvor hormonelt forvirra jeg ble. Herregud, hun var så tøff. – Hormonelt forvirra, ja! Hahaha! Heilt klart! Men hu Chrissie, hu virka så trygg, også syng hu at hu trivs så godt aleine, som jeg synes er fint. Og det er liksom noe med måten Chrissie synger «Baby» til oss på. Det høres bare så overbevisende ut, om du skjønner.
– OM jeg skjønner! Jeg leste helt nylig at skiva ble lagd etter hun fikk sitt første barn, for øvrig med The Kinks’ Ray Davies, og at det var svømmelæringen til babyen som genererte tittelen.– Åh, sier du det? Det er jo verkeleg fint! Og det er jo i aller høyeste grad overførbart til vaksenlivet. Og det er jo så mange bra låter på denne skiva, der de veksla mellom det ganske melodiøse, men med punkenergien fra de to første. Og de unngår også den glatte 80-tallslyden som senere skulle øydelegge så mye.
– Nettopp. Halva plata, skrevet i ammetåka av Chrissie, ble jo gitt ut som singler, ikke minst den kjempesøte julesangen «2000 Miles». Men skal vi snakke om elefanten i rommet? At hun senere gifta seg og fikk barn med Jim Kerr, vokalisten i Simple Minds. Har aldri klart dem, mye på grunn av dette unevnelige.– Ja, herregud. Hadde heldigvis ikke greia på det den gang, men jeg hadde jo blitt alvorlig svartsjuk, det skal være visst. Å tenke på dette, til og med nå, er jo som å sjå ned i sjølve avgrunnen. Men jeg velger heller å bare glemme det, og heller tenke på at Chrissie, en uvanlig stø frontfigur, som sier «baby» på den øya.
– Du er en klok mann! Chrissie har blitt en ganske militant veggis, og sier at hun ikke engang klarer å respektere folk som spiser kjøtt. Det ville kanskje kunne blitt et potensielt problem på øya?– Haha! Et ho fisk, da? Ja, hun må da for faen eta villfisk! De har jo ikke så forbanna utvikla sjelsliv de fiskene, og hun kan jo ikke bare ete gras heller!
– Ja, faen heller! Kverk en torsk for henne. Det blir knall. Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt?– «Keeper of the Flame» av Nina Simone, som jeg mener er noe av det flotteste som er laga av mennesker.
– Dæven. Den er nesten vond å høre på. Dama holder jo på å revne av kjærlighetssorg mens hun synger den.– Ja, det er stor, sterk, alvorleg kunst. Og det er sjølsagt helt avgjørende at det er hun som synger den. Verset liksom berre vibrerer, som en flamme i sangen sjøl.
– Åh, det var fint sagt. Vi får ikke høre den i bjellask tapning da, på deilig hallingdøl?– Nei, det er altså heilt uaktuelt! Og det er ikke minst heilt uinteressant.
– Typisk. Du er kanskje ikke så glad i covre andres låter?– Jo, det er ikke dét, men mest denne låta, som jeg ikke synes funker med nokon andre. Men jeg har jo gjort for eksempel «Someday» med Steve Earle [Stein Torleif renser stemmen og begynner å sitere, med grove stemmebånd]Someday I'm finally gonna let go'Cause I know there's a better wayAnd I wanna know what's over that rainbowI'm gonna get out of here someday
– Så kjem det neste der, det er så bra.
Now my brother went to college cause he played footballI'm still hangin' round cause I'm a little bit small
- Hehe! Han var for liten til å spelle fotball! Og så avslutninga, da.
I got me a 67 Chevy, she's low and sleek and blackSomeday I'll put her on that interstate and never look back
– Det der, det kunne like godt ha vore Bygde-Norge som Sørstatane.
– Herregud! Fantastisk! Dette burde vært på radio, kjenner jeg. Mener fortsatt at du kunne brynet deg på Nina Simone. – Nåja. Men låten hennes var jo en brukbar suksess, så da ramler det vel inn en heilt grei klunk med Tono-penger også. Kanskje det var litt kjipt å si? Skal vel være kunstneriske valg aleine her?
– Nei, det er virkelig innafor! Vi unner deg jo penger! Masse penger! Du får med deg et hjelpemiddel også. Hva?– Takk! Jeg må jo ha med en gittar, en til hver, hvis jeg kan få det? Chrissie kan få bestemme alt hva vi skal spille, og hun skal få være frontfigur. Eller, jeg kan også være det, om hun vil. Jeg skal gi ho ganske stor kunstnerisk frihet. Vi skal nok få det til der ute, kjenner jeg.
– Klart dere får en gitar hver! Vi kommer og henter dere når skissene til duettskiva er klar.
