Ukas dypdykk

Dette er tidenes 10 verste platecover

Trykk deg gjennom karusellen under for åndelig glede og en fornemmelse av hvordan det er å ha ondartet og ekstremt aggressiv kreft i øyet. I teksten under har Helge og Egon også plukket sine fem «favoritter» hver og fortalt hvorfor.
1 / 55

Det er noen uker siden vi tok på oss dommerhatten og kåret det vi mente var de 10 beste platecovrene som rant oss i hu.

Les: Dette er tidenes 10 beste platecover!

For å skape likevekt og en åndelig yin/yang-tilstand (som er det aller viktigste vi vet, nyfrelste som vi er på både yoga og yoghurtklystér) kårer vi dermed også de 10 aller verste vi vet.

Les Helges kommentar: «Trenger vi fortsatt platecover?»

Eneste kriterium, bortsett fra at coveret ville fått oss til å rope «Ææææææææh!» om noen hadde spikret det opp på veggen i redaksjonen vår, var at våre fem utvalgte måtte være av artister vi på et eller annet vis har en eller annen slags respekt i bunnen for. Ellers hadde det lett blitt en sterk overvekt av dænsebænd i utvelgelsen.

Egon Holstads fem «favoritter»
5. Neil Young «Everybody's Rockin›» (1983)


Åttitallet er ikke tiåret Neil Young kom best ut av, verken musikalsk eller på annet vis, selv om han klarte å skjerpe seg helt på slutten. I 1983 var det litt annerledes. Neil Young, med hele varelagre fra flere apotekkjeder piplende rundt i årene, fant da ut at det beste å gjøre akkurat nå er å skrote backingbandet Crazy Horse, erstatte dem med en gjeng som kaller seg The Shocking Pinks, spille inn totalt verdiløs rockabilly, dresse seg opp i en rosa dress, ta bilde av det og la det stå til.
Det gikk ehhh … sånn passe. Plateselskapet endte sågar opp med å saksøke Young like i etterkant, fordi de mistenkte ham for å lage kjipe skiver, bare på jævel, for å komme seg ut av kontrakten med dem. Som selvsagt er litt formildende, om enn ikke unnskyldende. Og de hadde jo et poeng, plateselskapet.

4. Sverre Kjelsberg «Drømmen e’ fri» (1994)


«Sverre, kan du fortelle meg hva i HÆLVETE dere tenkte på med det coveret?», fikk jeg heldigvis spurt Sverre om en gang i et intervju i forrige tiår. Han begynte takk og lov å le høyt og hjertelig. Hvis jeg husker ham rett, var forklaringen at han som lagde det nettopp hadde fått seg et sånn fiffig bildebehandlingsprogram på EDB-datamaskinen sin, og så lot Sverre seg overtale til å bli forsøkskanin.
Eller forsøkspuddel, for den historiske kulturkjempen Sverre Kjelsberg er pinadø redusert til en digital puddel. Det uskarpe bildet er forstørret opp mer enn den dårlige oppløsingen tåler, så har vedkommende klippet rundt håret hans med datamusa, for så å legge noe som ligner et forsøk på en regnbue bak det skamklipte håret/hodet hans. Resultatet er historisk ille. Håper vedkommende «kunstner» siden den gang har startet hver eneste dag med å legge seg foran fotenden av senga, holde fast i dyna med begge nevene og rope «UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!», la oss si, fem hundre ganger.

3. The Louvin Brothers «Satan Is Real» (1959)


Plata er en klassiker, som har inspirert alt fra Simon & Garfunkel, The Everly Brothers, The Byrds og Johnny Cash til Emmylou Harris, Gram Parsons, Uncle Tupelo og First Aid Kit. De nesten skummelt samkjørte og prikkfrie harmoniene til brødreparet er noe av mest glassklare verden noensinne har hørt. Skiva er bare å skaffe seg. Men vit da at gutta var rav, hakke, kaklende sprutgærne kristne. Og ikke av det asketisk dølle slaget, men av den svovelpredikerende, gudfryktige og alarmerende sorten, slik den kan gi seg utslag i rundt de mest religiøse beltene i Sørstatene og på det norske Sørlandet.
Budskapet om at Satan er ekte kan liksom ikke hamres inn tydelig nok, så da tenkte gutta at dette kommer umulig til å bli oppfattet om vi synger «Satan is real, working in spirit/ You can see him and hear him in this world every day/ Satan is real, working with power/ He can tempt you and lead you astray». Nei, la oss tegne ham bak oss i det som ser ut som en figur laget av plast! Også lar vi ham stå i glør som om han er i helvete, gir ham horn og gule plasttenner og så ler skikkelig rått. Ja, da tar folk hintet!

2. Kevin Rowland «My Beauty» (1999)


Jeg husker godt da denne kom ut. Kevin Rowland var jo en gammel helt fra Dexy’s Midnight Runners, men som dessverre hadde tryna noe så jævlig med solodebuten sin elleve år før. Men nå skulle han pinadø reise kjerringa, beklageligvis på en liten for ehhh...bokstavelig måte.
Ultrahippe Creation hadde signert kontrakt med ham, og nå skulle good ol’ Kevin vise hvor skapet skulle stå. At plata bestod utelukkende av gamle og kjente svisker var nå én sak. Men hva de hadde røkt før de bestemte seg for å lage platecover er noe ganske annet. Det kan umulig ha vært spesielt legalt iallfall. Jeg husker da jeg pakket den ut fra eska i platesjappa. Jeg tror ikke vi engang satte den ut i hyllene. Vi snakket ikke om den. Vi tok ikke i den. Den ble bare forbigått i skamfull taushet.
Det går fortsatt rykter om desperate Dexy’s Midnight Runners-fans som ble funnet i rennesteinen verden over i mange uker etter release, blinde etter å ha drukket tresprit – med overlegg – mens de stakk ut øynene på hverandre med kulepenner. At Creation la ned virksomheten rett etterpå kan umulig ha vært en tilfeldighet. Kjenner faktisk at jeg angrer på at denne ble trukket frem fra glemselen. Ligger my vondt der. Fæle minner. Ubehandlede følelser. Tabuiserte samtaler. Jeg må huske å få snakket ut om dette, med noen proffe folk.

1. Black Sabbath «Sabotage» (1975)


De var et av verdens beste og mest fryktede band. På dette tidspunktet hadde de gitt ut den sjuke rekka «Black Sabbath», «Paranoid», «Master of Reality», «Black Sabbath», «Vol. 4» og «Sabbath Bloody Sabbath», og alt i løpet av bare 5 år. «Sabotage» var kronen på verket for en av de sterkeste seks-dritbra-album-på-rad-føljetongene i rockhistorien. For skiva er jo dritbra.
Men så var dette coveret, da. Nå ser hele gjengen ganske så døve ut her, og ideen med et speil bak seg var ganske fjollete. Elefanten i rommet her uansett trommis Bill Ward.
Hvorfor han valgte å stille opp til fotosession iført baris og svart skinnjakke vites ikke. Men det kunne vi isolert sett levd med. Men hvorfor han valgte å ikle seg sin kones røde strømpebukser er sannelig ikke godt å si. Jeg tror ikke jeg vil vite det heller. Det kan sannsynligvis delforklares med inntak av diverse kjemisk festfyrverkeri, MEN LIKEVEL. Det der er ikke lov! Selv Prima Vera og Blackadder ser ut som tungt begavede professorer sammenlignet med Bill her.
Og det verste er ikke at han stilte opp slik. Det verste er selvsagt at ingen jaget ham bort i garderoben, dernest at ingen nektet å ta bildet, dernest at ingen ødela negativene og til slutt at galskapen ikke ble stoppet. Så mange ganger dette kunne ha blitt stoppet, men ingen løftet en finger. Deretter gikk det bare nedover med Black Sabbath, men lavmålet og bunnen av septiktanken på platecoverfronten var uansett, bank i bordet, nådd.

Helge Skogs fem «favoritter»
5. The Rolling Stones «Dirty Work»


Noen nærmere forklaring er vel totalt overflødig. Ingen er så fargeblinde. Hele greia skriker «Hei! Se på oss. Vi er ikke en gjeng trauste gæmliser – vi følger med i tida, altså!». Hvis noen skulle så tvil om at Mick Jagger er en fullblods posør, har de ikke sett dette coveret. Det eneste morsomme her, er at Charlie Watts selvfølgelig nektet å besudle kroppen slik med en heslig rosa dressjakke. Charlie sitter faktisk og furter nede i venstrehjørnet, der trommisen demonstrerer hvor utrolig lite han har lyst til å være en del av dette forbanna fjolleriet. Vår mann Keith Richards var sannsynligvis så stein, at han like gjerne kunne ha vært ikledd en kjole laget av ostepop og snørr.

4. Ted Nugent «Scream Dream»


Det går selvfølgelig an å argumentere for at Ted Nugent sine platecover er noe av det som er minst oppsiktvekkende med denne herlige, men kaklende gale musikeren. Brorparten av mannens platecover er allikevel grenseløst harry. Coveret til «Scream Dream» er faktisk teitere enn både platetittelen og faktumet at «The Nuge» hadde en lei tendens til å ri totalt neddopede bøfler i heltemodig positur inn på scenen. Synet av Teds eh, «gitararmer», avslører at photoshop ikke ble oppfunnet en dag for tidlig. Nugents hofteklede får moteeksperter analysere nærmere, men hvis Nugent går kledd slik under sine beryktede jaktturer trenger han strengt tatt ikke våpen: Alle dyrene vil raskt dø av latter.

3. Pantera «Metal Magic»


Ja, dette er det samme Pantera som på 90-tallet toppet Billboards albumliste i USA, og av mange regnes som innovatører innen metalsjangeren. Dette er faktisk deres debutplate fra 1983, og på denne tiden var det hårspray, spandex og sminke som gjaldt for barskingene fra Texas (#vimåaldriglemme). Man kan vel anta at det er en panter «kunstneren» prøvde seg på her. En panter med en temmelig feilproposjonert He-Man-kropp attpåtil. Jeg antar at byllene på kroppen er et forsøk på å tegne muskler (er det en «eight-pack» jeg skimter?). Selv om lillebroren din vant fargeleggingskonkurransen i barnehagen, er det ikke alltid like lurt å la han designe coveret til debutplata di.

2. Rod Stewart «An Old Raincoat Won’t Ever Let You Down»


At ingen spurte Rod «Hva i helvete er det du tenker med?», er helt utrolig. I og med at jeg nekter å gjøre noe som helst research på dette coveret, er det bare å peke fingeren i retning av de mest sannsynlige syndebukkene: Plateselskapet. Dette er coveret til Rods solodebut, og «markedsstrategiene» var åpenbart ganske annerledes for 47 år siden. Lefling med blotting og pedofili scorer neppe særlig høyt på BI sine tester rundt effektiv produktutvikling. I og med at dette skjedde i 1969, er det lett å anta at alle involverte parter hadde forsynt seg med litt alternativ medisin. Det hadde i alle fall fotografen, som åpenbart slet med både fokus og balanse.

1. Millie Jackson «Back to the S**t!»


Mmm… Den kvinnelige utgaven av Blowfly er nok mer kjent for dette platecoveret enn selve musikken (hun hadde definitivt sine gylne øyeblikk tidlig i karrieren). En afroamerikansk kvinne avbildet midt i «nummer to-prosessen» var nok minst like oppsiktsvekkende i 1989 som i dag. Det musikalske innholdet er heller ikke av spesielt høyverdig karakter; ett av sporene på skiva er en spoken word-seanse om promp. Hvem i alle dager får lyst til å kjøpe en plate med et slikt cover? Finnes det en målgruppe for dette? Fysj og æsj.

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.