ERLEND HJELVIK (31)Musiker. Frontfigur i Kvelertak og plateaktuelle Djevel
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg– «Sabbath Bloody Sabbath» av Black Sabbath.
Les Helges anmeldelse av den nye skiva til Djevel: Stilsikker dyrkelse av retro-mørket
– Fantastisk! Jeg har faktisk ikke spilt annet i bilen den siste måneden enn Sabbath, og dette er jo ei av deres beste. Hva begrunner du valget med?– Ja, her gikk jeg for det som impulsivt slo meg først, og der det fremste kriteriet jo egentlig er at det skulle være ei plate jeg allerede har vurdert, der jeg over mange år bare vet at jeg aldri blir lei av. Jeg har hørt på den siden slutten av tenårene, og den ikke bare holder seg, men blir til attpåtil bedre og bedre, nesten som en god vin.
– Amen. Jeg er fryktelig fascinert av Sabbath. Dette var bandets femte skive, alle fem er gitt ut mellom 1970-1973, og Ozzy var bare 25 år. Kvelertak har gitt ut tre skiver på seks år og du er 31. Er det ikke litt deprimerende å tenke på hvor produktive de var før?– Hehehe, det er ganske vilt, ja. Men dette skyldes nok flere faktorer, annet enn at de var et dritbra og produktivt band. For det første var de bare fire stykker, mens vi er seks, og da blir det flere stemmer og mer diskusjon.– De hadde jo også veldig mye mer penger, og derfor slapp de å turnere like mye som oss når de hadde gitt ut skive. Etter den forrige plata dro jo vi på en massiv turné, blant annet en lang som support for Slayer, som selvsagt var veldig kult, men tidkrevende. Også er det nok for lite kokain i bildet også, for vår del.
– Haha! Heldigvis! Husker du hvordan du første gang kom over Black Sabbath?– Nja, er ingen konkret hendelse eller noe, men jeg var vel rundt 16–17 år da jeg begynte å høre på Sabbath. Jeg gikk på skolen og så masse på VH1 og MTV, der de av og til spilte liveopptak med dem. At det ble akkurat denne skiva er vel mer tilfeldig, men med låter som «A National Acrobat», «Killing Yourself to Live», tittesporet og «Spiral Architect» føles det trygt.
– Det er innenfor så det holder. Har du sett dem live?– Ja, har sett dem to ganger, men det er i ganske nær fortid, jeg er jo ikke så jævla gammel. Første gang var på Hellfest for tre år siden, som var greit nok. Også så jeg dem nettopp sammen med kona, i Portland, det var tjue ganger bedre, og jeg ble ekstremt positivt overrasket. Ozzy sang dritbra. Mulig det var noe juks i bildet, med playback e.l., men det driter jeg i. Jeg lar meg gjerne lure, hvis det blir gjort så bra.
– Selvsagt! Ingen grunn til å sjekke gehalten i en god konsert. Hva var den siste konserten du dro frivillig på og betalte deg inn på med dine egne penger?– Skal vi se … Ja! Blue Öyster Cult i Drammen. Det var litt tammere enn på skive, men det var fett likevel, selv om jeg savnet noen gamle låter, sånn blir det jo alltid. Det mest negative var uansett at det var så lavt volum at man klarte å irritere seg over dem som sto rundt og skravlet.
– Typisk! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hvilken hadde du da landet på?– «Am I Demon» av Danzig.
– Kult! Den ligger jo i grunnen ikke så langt unna Sabbath i den musikalske gata. Hvorfor landet du på den?– Ja, den er veldig «Children of the Grave»-aktig, men Glen Danzig er uansett en av favorittartistene mine, så det måtte det bli en låt av ham. Ja, herregud, jeg skulle jo ønske jeg var Glen Danzig! Minus alle de kjipe egenskapene, da.
– Haha! Han er neppe en kul fyr, nei. Men klokt låtvalg. Skiva har jo dessuten solgt enorme mengder, så da blir det grunker på deg også. – Som er viktig for å gi ut plater fortere!
– Nettopp! Da er ringen sluttet, og du sendes ut på øya. Du får med deg en ekstra ting i snippsekken. Hva pakker du med deg?– Hmm … Jeg tror nok det blir katta vår. Den vil være godt selskap, på to måter. Når jeg kjeder meg og vil ha noen sammen med meg. Og dernest hvis jeg blir sulten, for da kan jeg spise den. Men det siste må du ikke si til kona!
