Man kan være så forberedt man bare vil på døden, men når den kommer, er det uansett med en nådeløs kraft man ikke kan forutse.

Nå er Henry død, og det kjennes så fjernt og uutgrunnelig trist å skrive det. Man blir nummen og fortvilt. Desember blir ekstra mørk i år.

Henry hadde vært syk lenge. 20. november la han selv ut en tekst på Facebook, der han fortalte alle hvor alvorlig det hadde blitt. Han ønsket ikke rykter, og ville styre informasjonen om seg selv på egenhånd. Det var knallhard lesning.

I en vakker og sterk tekst forklarte han usentimentalt og innsiktsfullt om sin egen tilstand, uten å virke bitter, uten å bruke store ord. Han trengte ikke det. Budskapet var skrikende og dramatisk nok i seg selv. Og vi fikk vite at det var kort tid igjen.

Han hadde måttet avlyst konserter og studioarbeid. Nå var det omgangen med familie og de nærmeste vennene som var viktig. Han ville ha fred og slutt på spekulasjoner. Jeg beundrer ham for åpenheten, for det må ha kostet mye.

Ti dager senere sitter vi likevel svimeslåtte tilbake, for nå er det over. Henry er død. Det er helt ufattelig, og man fomler fortvilt etter ord og å finne noen slags mening bak dette.

Henry var en sjeldent bra og begavet mann, og han satte et sterkt preg på Tromsøs musikkmiljø de siste ti årene av sitt liv.

Første gang jeg hørte ham var en oktoberkveld i 2005. Jeg ble, noe motvillig, slept inn på en jam-session på Kaos for å høre det helt ferske bandet The Considerate Lovers, bandet han sang og spilte gitar i.

Ut på scenen kom det fem unggutter som virkelig ikke hadde tenkt å være noe lurvete coverband, og de blåste meg fullstendig i bakken. De spilte sju låter av ekstremt høy kvalitet, fremført med en fandenivoldsk attitude og en vegg av gitarer.

Stemmen på vokalisten var som en blanding av Greg Cartwright og en tonesterk Jeffrey Lee Pierce. Han sang med en udefinerbar kraft og et register som er slik man ikke lærer seg på skole, men noe man erverver ved å nilytte på skiver med musikk man selv digger. Og Henry hadde digget.

Vi som var der var sjokkskadde. Så gikk de av. De kunne ikke flere låter, sa de uforskammede snørrvalpene. Jeg har aldri følt meg mer urettferdig behandlet som publikummer. For vi ville alle ha mye, mye mer.

Og mer ble det, heldigvis, om ikke akkurat denne kvelden.

The Considerate Lovers ga ut noen strålende skiver, og fikk etter hvert spillejobber rundt om i landet, spilte inn skiver sørpå og fikk spille på flere festivaler. I Tromsø var det enkelte konsertarrangører som var helt på grensen til å misbruke dem som oppvarmingsband for større, eksterne navn. Og grunnen var jo enkel. De var så forbanna bra.

Senere skulle han starte opp folk/countrybandet The Northern Lies, som rakk å gi ut to eminente skiver, som ga dem både spillejobber, anmeldelser, radiolisting og oppmerksomhet langt utenfor både Tromsø og Norge. De var også aktive helt til siste slutt, og skulle egentlig ha spilt konsert neste uke.

Bortsett fra den aller første, og de neste noen og tredve konsertene jeg fikk være så heldig å se med Henry, er det særlig én jeg vil huske spesielt, og det var den siste jeg så med The Northern Lies, under Buktafestivalen i sommer, på lørdags formiddag-konserten i steikende sol.

Henry, sterkt preget av sykdom og vekttap, trosset smertene og gikk ut på scenen og leverte varene som bare fy. Han var morsom mellom låtene, tullet med alle barna foran scenen, og klarte på et eller annet uforklarlig vis å mobilisere krefter til å gi en enestående konsertopplevelse for de fremmøtte. Null sutring. Ingen unnskyldninger. Her skulle folk som hadde møtt opp få hva de kom for.

Man kunne høre på snakkingen at han var tappet for energi, og han sto nesten helt urørlig på samme plass under hele konserten. Men straks låtene kom i gang, leverte han som om ingenting var i veien. Til og med hans karakteristiske brøl «Wooow!» og «Yeah!», etter et energisk refreng, eller et vers som satt ekstra bra, var like sprekt som før. Det var ingen som kunne brøle «Yeah!» tøffere enn Henry.

Det oste musikk av Henry. Han brant for musikk, digget musikk, spilte musikk og tenkte musikk. Og han hadde en sjelden teft for bra låter, som han heldigvis skrev ned og delte med oss andre. Fremført med både varsomhet og desperasjon, og hans helt egne knekk i stemmen, var han sannelig et fyrtårn her i byen. Motsetningen mellom den tilsynelatende slappe og sløve typen som sto på begge sidene av baren på Blårock, og det ville kraftverket han var på scenen under konserter, var et studie verdig.

I det siste hadde han også begynt å booke band og artister med konseptet The North Country Fair, og rakk å hente opp flere navn som allerede har levert dritbra konserter, ofte med Henry selv bak DJ-spakene. Utfordringen da var alltid å knekke hva i alle dager flere av de obskure singlene han spilte var for noe, for han hadde en enorm oversikt over undergrunnen; ujålete og evig nysgjerrig som han alltid var.

Musikk eller ikke, Henry var jo først og fremst en helt knall fyr. Man ble alltid glad av å se ham. Henry var ikke typen man bare sa hei til og gikk forbi på gata, simpelthen fordi man alltid ville snakke med ham, utveksle musikktips, kødde og spøke med eller krangle innstendig om film med.

Man ble oppriktig glad i ham, og jeg ser ham for meg smilende fra øre til øre på konsert, med det bustete håret, den smekre barten og ei T-skjorte med et kult band på, f.eks. The Triffids eller The Reigning Sound.

Det slår meg i dag, hvor merkelig det er å tenke på at en fyr kunne være så sta, så egenrådig og så meningssterk, og samtidig ikke ha noen uvenner. For Henry var grunnleggende snill, den aller viktigste og beste egenskapen et menneske kan ha.

Og han var utrolig flink til å støtte andre, heie frem nye band, skryte vilt og uhemmet av dem, alltid uselvisk og bestandig tuftet på ektefølt engasjement. Og det var enten det angikk et grisete sideprosjekt i Band-Tromsø, et skittent soulband fra Memphis, en kompis som trengte et sted å bo i Oslo eller det var en utilslørt og barnslig glede over en kommende Star Wars-film.

Jeg kommer til å savne alt dette, og jeg kommer til å savne Henry, både han og mer musikk fra ham.

Mine tanker går nå til nære venner, barkolleger, bandkolleger, foreldre, søsken og hans egen lille familie med kona Kristine og datteren Elsa. Vit at dere har mange rundt dere nå.

YNWA, verdens beste Henry.

– Egon Holstad.