Young Neils er et Neil Young-hyllestband.Musikere: Lars Lillo Stenberg, Jørn Christensen, Per Vestaby, Palle Krüger, Geir Sundstøl, Line Lockert, Live Maria Roggen.
På nittitallet spilte de ofte i Tromsø, og sist jeg selv så dem var på det nå nedlagte stedet Dampen i 1996. Også den gang var det utsolgt.
Det var tettpakket med folk på Verkstedet tirsdags kveld, og det kunne se ut som det ikke bare var det de samme folkene på scenen som for tjue år siden, men også det samme publikummet.
Snittalderen var sjeldent høy til å være en rockkonsert, og det er morsomt å tenke på at de få unge representantene i salen muligens ble unnfanget på et nachspiel etter en av de tidlige konsertene deres i byen. Ellers var det ved det samme, bare at snittlønn og ervervede studiepoeng i salen var mangedoblet siden sist. Nuvel.
Les også Egons dypdykk «Dette er Neil Youngs 10 beste plater»
Young Neils er et hobbyband som ikke har til hensikt å gi ut egne plater. Og det er en grei deal. De spiller utelukkende coverlåter av Neil Young, og man har jo tilgang til originalene. Slike konsept kan bli ganske kleine og daffe greier, dette vet jeg alt om, etter å ha vokst opp et sted der man – nesten uten å mukke – betalte flere hundrelapper for å se folk manifestere sin egen førtiårskrise ved å spille Pink Floyd-låter, gjerne med bruk av notestativ på scenen. Det er jaggu trist å tenke på.
Men dette er andre boller, og det finnes ikke trist. Én sak er at man har å gjøre med en gjeng som aldri har sluttet å ha musikken som sin hovedinntektskilde. Noe annet er at de spiller som om de mener det. Dette er ikke bare planking av egne favorittlåter, men varer levert med den dypeste respekt, som om de var deres egne, og som om dette var deres definitive mulighet til vare på låtenes arv.
Lars Lillo til Feedback, om sitt forhold til Neil Young: «Falt for Young allerede som 8-åring»
Lars Lillo Stenberg er frontfigur, og startet rolig opp med tittelsporet på «Harvest Moon» (1992), et litt kjedelig valg, da Neil Young har så mange andre mye bedre å ta fra, i samme leia. Men det humper fint av gårde. På «Mellow My Mind» er det allerede trommis Palle Krüger som slipper til bak mikrofonen, og han synger akkurat så skjevt og surt som Far selv gjør i originalopptaket som ble gjort i 1973.
Derfra og ut drar det seg kraftig til, og vi får en konsert spekket med det fineste fra Youngs katalog, helt fra Buffalo Springfield («Mr. Soul») i 1967, via Crosby, Stills, Nash & Young («Helpless») til Freedom-skiva (1989). Åpningssporet er den eneste av nyere årgang, samt en ferskt innøvd versjon av tittelsporet på forrige ukes «Peace Trail». Klassikeren «After the Gold Rush» er best representert, med tre låter.
Å forsterke laget med Geir Sundstøl (for det meste slide, samt noe elgitar) er et sjakktrekk. Sundstøl er en av landets aller beste på gitar, og definitivt verdens beste musiker med etternavn som slutter på øl. Han løfter spesielt opp de rolige låtene, og gir for eksempel «Heart of Gold» den ekstra touchen originalen også har, der Ben Keith briljerer.
Øyvind Hilmarsen: «Neil Young er soundtracket til mitt voksne liv»
Kordamene Line Lockert, Live Maria Roggen ligeså, førstnevnte attpåtil sittende på grunn av en skade i foten hun nylig pådro seg under skikjøring, noe hun høster massiv og fortjent applaus for. The show must go on. Stikk den, Justin Bieber-som-ikke-tåler-vann-på-scenen-pudding!
Jørn Christensen synger på noen få låter, som «This Note’s For You» (liker den bedre uten blåsere, så det er helt topp å høre den med Young Neils) og «Cortez the Killer», men det er først og fremst Lars Lillo som styrer showet.
Eller, «show». Mannen selv ironiserer over dette og sier tørt «Vi er ganske energiske, selv om det kanskje ikke ser sånn ut. Vi bare står på, vi», før han plugger i elgitaren og peiser av gårde med «Powderfinger».
En lang og improvisert versjon av «Southern Man» er høydepunkt for undertegnedes del, til tross for at Stenberg ikke når helt opp til låtens høyeste toner (samme problem oppstår, utilsiktet ironisk, under «Old Man»), og man skjønner det blir ekstranummer når bandet går av etter en forrykende versjon av «Hey Hey, My My (Into the Black)», der publikumsørene virkelig får kjørt seg av Lars’ Gibson Les Paul.
De kommer (selvsagt) tilbake, og avslutter kontant med låtene «Out on the Weekend», en lang og fin versjon av «Like a Hurricane» (der Lars sleiver med ordene i inngangen, og begynner med «I am just a dreamer», før han henter seg inn og starter korrekt med «Once I thought I saw you in a crowded hazy bar»).
Til slutt fyrer de av sitt faste avslutningsnummer «Rockin’ in the Free World» (den elektriske versjonen fra B-sida på «Freedom»), der Palle kommer frem og synger det vanskelige tredjeverset, før alt eksploderer i feedback (hey!) igjen på slutten, attpåtil ispedd «Jeg er så glad hver julekveld», Crazy Horse-style, slik Young selv fletter inn The Beatles’ «Norwegian Wood» på slutten av en Weld-låt. Ute på flanken av Verkstedets scene står gitartekniker Henrik Sandnes, mest kjent som frontfigur i Senjahopen, og gliser bredt i skjegget. Det er gøy på jobb nå.
Noen småplukk her og der til tross, var dette en formidabel tirsdagsaften på konsert. Litt over to timer med overdådig fråtsing i katalogen til en av bransjens beste gjorde godt for både kropp og sjel. Skulle gjerne sett at dette ble en årlig tradisjon, også her i Tromsø. Håper iallfall det ikke blir tjue år til neste gang vi ser dem.
Dette spilte de (Opplysningene under er etter undertegnedes uryddige notater, så gi gjerne innspill om det er noe å plukke på her. Hvilket album og årstall låtene er hentet fra er satt i parentes)Harvest Moon («Harvest Moon», 1992)Mellow My Mind («Tonight’s the Night», 1975)Heart of Gold («Harvest» 1972)Walk on («On The Beach», 1974)This Note’s For You («This Note’s For You», 1988)After the Gold Rush («After the Gold Rush», 1970)Cortez the Killer («Zuma», 1975 )Powderfinger («Rust Never Sleeps», 1979)Southern Man («After the Gold Rush», 1970)Peace Trail («Peace Trail», 2016)Helpless («Déjà Vu» av Crosby, Stills, Nash & Young, 1970)Comes a Time («Comes a Time», 1978)Old Man («Harvest», 1972)Mr. Soul («Buffalo Springfield Again» av Buffalo Springfield, 1967)Cinamoon Girl («Everybody Knows This Is Nowhere», 1969)When You Dance I Can Really Love («After the Gold Rush», 1970)Hey Hey, My My (Into the Black) («Rust Never Sleeps», 1979)********************EkstranumreOut on The Weekend («Harvest», 1972)Like a Hurricane («American Stars 'n Bars», 1977)Rockin' in the Free World («Freedom», 1989)