Sjekk også ut lister fra sju av de andre bidragsyterne på Feedback-sidene.Linker til disse nederst i saken.Her er også min subjektive spilleliste med litt over 100 minneverdige låter. Den kunne lett ha vært dobbelt så lang. Enjoy!
1. DANIEL ROMANO «Mosey»
Har ikke vært en klarere vinner for meg siden PJ Harvey ga ut «Let England Shake» i 2011. Canadieren Romano har laget noen glitrende countryskiver, men har tar det et hakk opp og videre, og sper på med gospel, soul og små drypp av funk, alt most sammen til en ekstremt slitesterk utgivelse, som er noe av det beste utgitt dette tiåret. Den nye Lee Hazlewood? Ja, det tror jeg pinadø. Strøken sekser. Siden Helge er yngst av oss, lot jeg guttepjokken få anmelde skiva, etter mye gråting og tenners gnissel fra bunnen av Jammerdalen fra ham. Men Helge skriver jævla godt, og ditto ekstatisk, om plata, og anmeldelsen hans - en sjelden sekser på terningen - kan du lese ved å trykke på
Jeg ble helt satt ut av denne, hans mest krevende og minst tilgjengelige siden åttitallet. Likevel inneholder den enkeltspor av den sakrale sorten ingen andre enn Cave er i stand til å mane frem. Til tider så personlig og sorgdryppende at det nesten er ubehagelig vondt å høre på. Mye misbruk av ordet mesterverk. «Skeleton Tree» er et mesterverk.
Et sylskarpt sound med masse diskant, desperat vokal med vreng, ekstremt kvasse gitarer og en trommis som ikke bare komper bandet, men som finner på masse uforutsigbart og rart inni hver låt. Eller garasjerock, om du vil. De Brooklyn-baserte gutta fra California innehar dessuten det altfor mange i denne genren ofte mangler, nemlig ekstremt bra låter. For en knallert av ei skive.
4. AARON LEE TASJAN «Silver Tears»En uforskammet talentfull og begavet herremann, dette. Dritbra og varierte låter, utsøkt produsert, velspilt og i det hele tatt så suverent at det bare er å ta seg av deg det man måtte ha av hodeplagg. Det er mange singer/songwritere som løftes opp skrytes hemningsløst av. I 2016 var Aaron en av de få som virkelig bar jakkemerket med overbevisende troverdighet. Min anmeldelse leser du her
5. KEVIN MORBY «Singing Saw»Amerikaneren brøt ut av kollektivet Woods for noen år siden, og begynner nå å prikke inn storformen. I det ene øyeblikket crooner han som en anabol Richard Hawley, han kan høres ut som de slentrende og tungt begavede fyllebøttene i skotske Arab Strap, han flenger ut Velvet Underground-referanser som konfetti, og kan i flekkene høres ut som en ung Bob Dylan. I tillegg har han noe udefinerbart punkrockaktig i bunnen her, slik avdøde Jay Reatard også hadde, så her står det ikke på verken kreativitet, mangfold eller idérikdom. Skive med lang levetid.Min anmeldelse leser du her
6. STEIN TORLEIF BJELLA «Gode Liv»Det er så kult at vi har en slik artist her i landet. Smart, morsom, cool, tøff og myk på én og samme gang. For første gang er han uten sin tidligere makker Kjartan Kristiansen i produsentstolen, men det har ikke preget resultatet negativt overhodet. Stein Torleif Bjella er noe helt for seg selv, og jeg elsker at vi har en artist man (både live og på plate) bare vet at leverer på et høyt nivå hver eneste gang. Her er han på sitt best siden den smått kanoniserte debuten. Min anmeldelse leser du her
7. IMPERIAL STATE ELECTRIC «All Through the Night»For et fantastisk år for Nicke Andersson! Han spilte inn en ny singel med sitt gamle band The Hellacopters, for øvrig en av årets beste låter, spilte gjenforeningskonsert med dem, og fortsatte takk og lov også med å gi ut ny musikk ISE. ISE er mer poporientert enn The Hellacopters, men du blågule smådjevel så bra de gjør sakene sine. At han bare blir en bedre og bedre vokalist for hvert år som går, er dessuten det endelige beviset på at han ikke er et menneske, Nicke. Min anmeldelse leser du her
8. DAN SARTAIN «Century Plaza»Ei skive som bare vokste og vokste gjennom året. Sartian har tidligere gitt ut rene popplater, spilt punkrock i The Ramones-arven og gitt ut et knippe skiver som spriker ganske mye i musikalske kategorier. Denne gangen har han kastet gitaren over bord, og heller klaget ei skive som minner mer om gammal Wall Of Voodoo og et Kraftwerk som spiller rock. Resultatet er fantastisk. Jeg digger denne uimotståelige eksentrikeren. Min anmeldelse leser du her
9. THE BLIND SHAKE «Celebrate Your Worth»The Blind Shake spiller en avart av rock jeg først og fremst forbinder med Texas (med ei historisk sentrallinje fra 13th Floor Elevators til The Black Angels), der pyschedelia og surf kvernes sammen med monotone riff og akkurat passe doser tiltalende støy. Og bak alt bråket, sterke melodier og teft for det smittende og avhengighetsdannende. Trioen er fra Minneapolis, en by som ikke er ukjent med bråkete trioer. ER i så måte sikker på at Bob Mould smiler lurt i skjegget sitt av denne gjengen. Deilig, hard og kontant rock. Min anmeldelse leser du her
10. SIVERT HØYEM «Lioness»Spilte denne ekstremt mye da den kom. Så fikk den en tiltrengt pause, men i høst tok jeg den frem igjen, til stor glede over hvor godt den hadde holdt seg. Jeg lurer på om Norge tar Sivert Høyem litt for gitt, at mange glemmer av at vi har en artist av dette internasjonale formatet. Skiva er kanskje hans mest umiddelbart tilgjengelige siden Madrugada, og er spekket med enormt sterke låter med masse lim i seg. Dessuten turnerer han for tiden med et band som er så bra at det er teit.
Da skiva til Sivert kom ut, smurte vi sammen en diger pakke med stoff. Link til alt dette finner du under her:Helges anmeldelse av «Lioness»: «Mørkets fyrste omfavner popen»Helge og Egons gjennomgang av hele katalogen til både Sivert solo og samtlige Madrugada-skiverEgons intervju med Sivert: «Madrugada plyndret soloskivene mine!»Les også: «10 skiver som har betydd mye for Sivert»
Konserter1. BRUCE SPRINGSTEEN (Ullevaal, juni)Han er fortsatt noe av det aller beste man kan se på en scene. Denne kvelden satt det meste. Foran 30 000 fans hamret han og E Street Band ut 34 låter på litt over tre timer, og dét på en måte som gjør det vanskelig å ta i bruk ord som «maktdemonstrasjon» i andre sammenhenger. Og da det var ferdig merket vi at vi var pissblaute av alt regnet. Underveis var det lett å ignorere. Vi hadde da annet å konse på.
2. THE NORTHERN LIES (Buktafestivalen, juli)Man kunne se at Henry var dårlig, at han sleit med sykdom og energimangel der oppe på scenen, men det var aldri snakk om verken å sutre eller unnskylde seg, for nå var det gig! Henry og bandet smilte om kapp med sola og leverte som bare fy. Det ble en usedvanlig trivelig seanse, som dessverre skulle være det siste vi fikk se med dette fantastiske bandet, frontet av en lokal helt med så mange talenter. I ettertid har derfor konserten fått tilført et vell av emosjonelle ettervirkninger, og vi som var der vil huske den livet ut.
3. SIVERT HØYEM (The Edge, november)Har han noensinne vært bedre enn det han er nå? Jeg tviler. Tidligere på året leverte de en knall konsert samme sted, men da med sittende publikum. Nå var stolene pælma ut og Sivert & co. kunne peise på med et hardere og enda mer innøvd sett, ervervet etter konstant turnering året gjennom. Da de mot slutten blåste gjennom en storslagen versjon av «Tougher Than the Rest», ble det nesten rent for mye av det gode. Norges beste soloartist, by far.
Dette er Helge Skogs 10 beste plater
LES OGSÅ: Dette er Helge Matlands 10 beste plater
LES OGSÅ: Dette er Ida Caspersen Rambergs 10 beste plater
Dette er Åsgeir Johansens 10 beste plater
LES OGSÅ: Dette er Martin Lægland Ellingsen 10 beste plater
LES OGSÅ: Dette er Kent-Einar Myrengs 10 beste plater