Noe som gjør meg skikkelig glad er de gangene jeg fullstendig går glipp av ei plate, og dernest ramler over den lenge etterpå. Isolert sett selvsagt fordi det alltid er gøy å komme over bra musikk, men først og fremst for at dette beviser at man aldri klarer å følge helt med, at det alltid er noe gull der ute man går glipp av, og at det er håp for verden.

Colter Wall er muligens noe mange har fått med seg, men han var altså helt fullstendig ukjent for meg inntil lørdag, da en kompis tipset meg om ham. For fem år siden hadde jeg allerede vært i gang med vill aktivitet for å få ham til Norge, men det får være noen andres ansvar nå. Men det kan nok være smart å skynde seg, for dette er ikke en artist som kommer til å vandre i obskuritetens mørke til evig tid. Han er rett og slett for bra.

Det er mye som selges inn i magasiner, på nettsteder og i aviser som country. Og det er mye ræl og mange på dusinet. Jeg prøver å huske sist jeg ble noe tilnærmet sjokkskadd av hvor bra noe nytt var innen denne genren. «Old Fires Die»-singelen til Daniel Romano (2013) var en sånn. Samme debuten til Roger Allan Wade, og det er 8 år siden. Jason Isbell er bra, men ikke rystende bra.

Så jeg tar meg i å hente frem gammelt stoff når jeg virkelig tar på meg cowboyhatten og skal dykke dypt ned i whiskeyflaska. Colter Wall er i så måte det beste jeg har hørt innen dette universet i 2016, så får det heller passere at denne skiva er et år gammel. Og det er ikke engang en fullengder, men en EP med 7 låter, fordelt over 22 minutter. Og dra meg baklengs gjennom Mezcal-flaska, for et mesterlig stykke musikk dette har blitt.

Man hører at Colter Wall er en vaskeekte amerikaner på over 60 år, som har levd et liv det er verdt å synge sanger med tunge og harde tekster til, og med hjertet så heftig vrengt ut av kroppen at ribbeina knekker fortløpende.

Man hører at den grove, skjelvende og likevel dødelige presise stemmen hans er ervervet gjennom et langt liv langs slitne puber, med 40 sigaretter og ei flaske sprit om dagen. Han synger helt fantastisk, ikke ulikt den måten Johnny Cash begynte med under «American Recordings»-serien, da han hadde passert 60. Bare enda mer kraftfullt, og med mild vibrato.

Og nå begynner du selvsagt å tro at jeg er en enda mer uforbederlig myteomkransende tulling enn du mente fra før. Det er da det er så utrolig morsomt å kunne si at Colter Wall er fra Canada, er 21 år og at dette er hans debut. Nå har han riktig nok flyttet til Kentucky, men alderen hans er jo den samme, og knapt til å fatte.

For det er regelrett naturstridig at en mann/gutt på 20 år har spilt inn dette lille mesterverket. At det bare varer i 22 minutter er jeg revnende likegyldig til. Heller dét, enn ei full skive der det er 3 eller 4 låter for mye. Den er dessuten bare to minutter kortere enn Raga Rockers’ «Maskiner i Nirvana» (1985), uten sammenligning for øvrig.

Colter Wall spiller country i genrens mest edle og ubesudlede form, i arven etter outlaw-helter som Guy Clark, Blaze Foley, Merle Haggard, Kris Kristofferson, Hank og uunngåelige Townes Van Zandt. Han gjør nemlig også en ståpelsversjon av sistnevntes «Nothin’», et av mesterens aller mørkeste og mest briljante øyeblikk, brukt som sistespor på hans eminente «Delta Momma Blues» (1971).

Originalen er akustisk, kun med Townes og hans akustiske Martin, mens Colter gjør den på elgitar, dog uten å kødde med opphavsmannen. Han spiller bokstavelig talt på de samme strengene, men med mer twang i forsterkeren, og uten noen annen backing. Låten er også gjort på forbilledlig vis av Robert Plant og Alison Krauss, og Lucinda Williams har også tolket den på utsøkt vis, men her må de begge alle tre se seg slått av den uforskammede snørrvalpen Colter Wall.

Han veksler mellom tradisjonell, mollstemt folk/country, til låter som beveger seg mer over i bluegrass-terrenget. Noen av dem ligner sågar på de seigeste låtene til Uncle Tupelo (tenk «Anodyne»-skiva), der han backes av bandet The Dead South (det er særlig bruken av fele, verdens ensomste og mest sørmodige instrument, som bringer meg inn dit).

Skivas høydepunkt er uansett den gispende intense «Living on the Sand», en låt jeg allerede har rukket å høre godt over 30 ganger. Gud hjelpe alle sammen som liker slik musikk, så bra det er. Steve Earle hadde f.eks. drept for å kunne kalle den sin egen, så vel tekst som melodi.

Dette er en sjokkerende sterk debut, og det ville vært min soleklare vinner for 2015. Den sjansen mistet jeg jaggu, men det er som kjent aldri for sent å oppdage noe bra, enn si noen direkte genialt. Det skal bli fryktelig gøy å følge med Colter Wall videre. For en helt.

PS: Dere som mener at dette er noe jeg burde hørt om og fått med meg i fjor: Fuck you. Det er jeg som skal klandre deg og dere for ikke å ha opplyst meg om det.

COLTER WALL «Imaginary Appalacia» (Windrow Entertainment)