På en øde øy med Egon

«Speideren, punkere, porno, hasj og feil dødsbudskap»

Odd-Magnus Williamson snakker ut om den vonde tiden. Neida. Joda.
PAPPA-PORNO: Skuespiller Odd-Magnus Williamson er aktuell med showet «Min pappas porno», som fremføres i Tromsø 18. februar. På den øde øya tar med seg en gammel barndomshelt og ehhh... nogo attåt. 
            (Foto: Iselin Jansen)

PAPPA-PORNO: Skuespiller Odd-Magnus Williamson er aktuell med showet «Min pappas porno», som fremføres i Tromsø 18. februar. På den øde øya tar med seg en gammel barndomshelt og ehhh... nogo attåt. Foto: Iselin Jansen

ODD-MAGNUS WILLIAMSON (36)
Skuespiller, komiker, tekstforfatter

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg
– Jeg tar «Prisen for popen» med Jokke!

– Alright! En dobbel CD-samling. Som jo egentlig er litt juks, men jeg er raus og godtar. Hvorfor landet du på akkurat denne?
– Etter vi først snakket sammen gikk jeg en lang runde, der diverse kriterier skulle tas hensyn til. Også streifet jeg innom litt sånn nedverdigende ideer om å ta noe jeg tenkte du ville bli glad for, for eksempel Townes Van Zandt, da hadde jeg sikkert fått masse entusiasme og kred, hehe, men det blir jo samtidig helt feil.

– At det hadde blitt, ja! Masse entusiasme, men samtidig så himla feil!
– Nettopp, og derfor landet jeg på noe jeg tenkte at jeg både måtte digge, og samtidig være sikker på at ville tåle noen år der ute på den forbanna øya. Noe musikk man digger er ferskvare, som fort taper seg over tid. Enten fordi musikken i seg selv er kortvarig, eller fordi de gale folkene digger det, eller at man bare blir lei av det for at det blir spilt for mye.

– Ser den, men man slutter jo ikke å spise pølse bare for at noen tullinger gjør det, eller for at man spiste det også forrige uke.
– Hehe, nei nei, det er klart. Men det gjaldt å finne noe slitesterkt, og der er Jokke innafor. At det ble denne skiva var mest for at jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken periode av katalogen hans jeg skulle velge, så da ble det samleren, selv om også den dessverre utelukker et par jævla bra plater.

– Enig. Ei suveren samling. Du var jo bare en liten guttepjokk i sparkebukser, som ikke hadde begynt på skolen engang, da han slo gjennom med «Alt kan repareres» og «Et hundeliv». Husker du første gang du hørte Jokke? Hva var det som appellerte til deg? Tekster om rus, puling og fortapelse?
– Haha! Nei, det er ikke heeeelt sant, men litt. Jeg var ganske musikkorientert da jeg var et lite barn, og der jeg bodde var speideren – av alle ting – stedet som trakk til seg punkerne, gutta som røyka hasj og sånn. Og da gikk det mye i Jokke, Raga og The Aller Værste. Tror jeg gikk i andreklassen da jeg og venninna mi den gang, Kaja, falt hodestups ned i Jokkes univers. Og vi sneik oss senere inn på flere sånne små independent-konserter, da vi var tidlig i tenårene.

– Det er jo direkte vakkert. Var ikke foreldrene dine bekymra når de hørte hva du hørte på?
– Egentlig ikke, for jeg drev samtidig å nilytta på N.W.A. og 2 Live Crew, og der i gården var det kanskje mer å ta fatt i for dem. Haha!

– Haha! Forståelig. Hva er det som fortsatt appellerer så mye med Jokke at du vil ham med på en øde øy?
– Det er flere variabler, men suksessen til Jokke, og for den saks skyld storebroren Christopher Nielsen, tror jeg skyldes at de er sånne autodidakte akademikere, altså fulle av helt genial streetsmart-het, to smartinger som begge har et mørkt syn på verden, og som klarer å sette ord på følelser man sliter med å beskrive selv.

– Tror du har helt rett. Christopher Nielsen tror jeg for øvrig er den eneste i Norge jeg er genuint redd for å møte. Hadde bare blitt sånn stotrete og jævlig starstruck-pinlig, og så hadde han hata meg.
– Hahaha! Jeg har det likedan! Helt enig med deg! Jeg fikk en mail for noen år siden, med invitasjon på en forvisning til det «Verdiløse menn»-teaterstykket, som han har skrevet. Men jeg feiga ut i siste liten, og lot være å gå. Grunn: Jeg fikk helt panikk for å treffe ham. Det der er litt sånn forelska-opplegg. Når man treffer den der kategorien folk, er det akkurat som å være forelska. I forsøket på å bli akseptert og likt, blir man heller fomlete og døv, og så tryner bare hele greia.

– Amen! Husker du da Jokke døde? Da var du jo blitt voksen.
– Ja, selvsagt. Jeg ringte min gamle venninne og fortalte det til henne. «Jokke er død!», tuta jeg i telefonen. Kaja begynte å grine og ble helt knekt, stakkars. Hun ante ingenting. «Har du ikke lest i avisa, eller?!?», vrælte jeg tilbake. Det jeg ikke tenkte på var at vi også hadde en felles barndomsvenn som også ble kalt Jokke, og han var en litt rufsete type, så Kaja trodde det var feil Jokke som var død. Roa seg litt ned da jeg fikk hiksta frem rett Jokke, da.

– Nei og nei, stakkars Kaja! Haha! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt?
– Det måtte ha blitt «Till I Collapse» med Eminem, fordi den alltid gir meg masse energi, som er viktig. På premièredagen til «Min pappas porno», denne helvetes vanskelige forestillingen, som allerede har gitt meg faktiske grå hår, hørte jeg på denne låten så å si hele dagen. Da er det noe med den som gjør at jeg vil den skal være min.

– Helt greie royalties også, vil jeg også anta. Fremtiden er sikret! I god Kon-Tiki-ånd: Du får med deg én fysisk ting til på øya.
– Ikke kona, altså? Nei, da blir det en fleshlight. Dere som ikke skjønner, kan jo bare google det selv.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.