I anledning Tromsø internasjonale filmfestival plukket Helge og undertegnede ut våre 10 foretrukne soundtracks.

I år har undertegnede tatt for seg enkeltlåter som har løftet opp noen edle fimøyeblikk, selvsagt helt objektivt og kulturelt uangripelig.

Les: «Egon og Helges soundtrack-bonanza»

Her kunne man selvsagt gønna på med 100 utvalgte, og i særdeleshet om man skulle vise hvor dypt bevandret man var i absolutt hele filmhistorien.

Mine valg er således tatt ut fra en slags «det første som rinner meg i hu»-metode, og bærer selvsagt preg av at jeg er født på begynnelsen av 70-tallet.

Men for noen låter! Dååååån!

Tarantino er jo sykelig opptatt av soundtracks, og har hjulpet mang en musikerkarriere opp på beina igjen etter filmene sine.

Denne var intet unntak, og jeg husker selv hvor sinnssykt dum jeg følte meg lørdagen etter filmen hadde premiere her i Tromsø.

Jeg hadde tatt inn 10 eksemplarer av soundtracket til platesjappe jeg jobbet i, og trodde det var mye. Før klokka var 11 hadde jeg tomt varelager, og resten av arbeidssdagen bestod mer eller mindre av å sende ut misfornøyde kunder. Og scenen og musikken er jo en av de mest kjente fra 90-tallet.  Mia Wallace, dama til Vincent Vegas (Travolta) sjef, tar med seg sistnevnte hjem for en drink. De har danset på bar, og det hele begynner å bli ubehagelig og erotisk forbudt. Vincent står på badet og snakker til seg selv i speilet, at nå skal han bare ta en drink og komme seg hjem. Itte no’ knussel!

I det andre rommet driver Mia og danser og røyker sigg. Så går det selvsagt så gruelig til helvete med alt, det hele fantastisk tonesatt av Urge Overkills versjon av den gamle Neil Diamond-perla.

Filmens popularitet ga bandet en liten og velfortjent dytt, men de vil nok for de aller fleste alltid assosieres med denne filmen og denne låten.

Det stod mellom to kandidater. The Doors' «The End» i begynnelsen av filmen, der Martin Sheen klikker, knuser glass, blør og (viste det seg i ettertid) får hjerteinfarkt.

Lander likevel på scenen der den gale, gale, gale oberstløytnant Bill Kilgore bestemmer seg for å svi av ei hel strandside med skog for å gi bedre surfeforhold på sjøen, det hele til Richard Wagners «Valkyrienes Ritt», mens soldatene sitter oppå hjelmene i helikoptrene, for ikke å bli skutt i ballene.

Det er, som kjent, lett å kjenne på lysten til å erobre Polen når man hører denne.

Måtte jo ta med en film som har blitt vist på TIFF, og denne Hong Kong-perla gikk vel under festivalen i 1995, om jeg husker rett.

I motsetning til mange av de glimrende kung fu-filmene fra samme by, er denne en mye mer lavmælt og underfundig sak, med to parallelle historier.

Og det kuleste av alt: «California Dreaming» med The Mamas & The Papas – aka en av verdens beste poplåter – blir spilt minst hundre ganger i løpet av filmen.

Angelo Badalamenti og Julie Cruise er selvsagt med å sette den uhyggelige stemninga, men scenen det her er snakk om er så davidlynchete at det er hysterisk, med en Frank Booth/Dennis Hopper som mimer til The Big O’s helt ellevilt fantastiske låt.

Så slår Frank av kassettspillerem, tar kassetten ut og sier – proppfull av lystgass – «Hey! Let’s hit the fuckin’ road!».

Ja, la oss dét. Og ble egentlig David Lynch bedre enn dette? Jeg synes ikke dét. Kjør debatt!

Virkelig en av filmene som definerte 90-tallet, og jeg tenker tilbake til hine, hårde dager med platesjappe, flatfyll på byen og masse konserter.

Da denne kom, skjedde det med en ekstremt heldig bieffekt, nemlig at tittelsporet på Iggys «Lust For Life» endelig fikk sin tilmålte plass i rampelyset.

Fra før var det «The Passenger» som alltid ble spilt fra denne på fest og fra byens rock-djs, men nå skulle pinadø alle ha «Lust For Life».

Det var en fin tid, gitt. Resten av soundtracket er for det meste britisk kredmusikk fra filmens samtid, samt en dash Lou Reed og Brian Eno.

Fight Club (1999)Pixies «Where Is My Mind»

Alt er helt fucka, og man skjønner etter hvert at det til og med er enda mer fucka enn man trodde.

Og akkurat da filmen er i ferd med å fade ut, til den totale undergangen, roper Black Francis i Pixies «Stop!», de akustiske gitarene smyger seg inn til samme manns falsetthyl, så begynner «Where Is My Mind», og man fylles med både tristesse, humring og enda mer total forvirring.

Har ikke turt å se filmen på nytt, for jeg er så redd for at den har tapt seg. Av og til er det best sånn. Fenomenet kalles «Breakfast Club»-syndromet.

Stranger Than Paradise (1984)Screamin’ Jay Hawkins «I Put A Spell On You»

Jim Jarmusch’ film, med jazzmusiker og skuespiller John Lurie i hovedrollen, er nesten en klisjé av en filmklubbfilm, og jeg er så redd for å rammes av «Breakfast Club»-syndromet at jeg ikke har turt å se den på nytt, til tross for å ha kjøpt den på DVD.

Men jeg liker at den står i hylla. Den utvalgte scenen er helt nydelig, der filmens kvinnelige hovedkarakter går gatelangs i New York, og bærer på masse handleposer, og en sånn gammel mono-kassettspiller.

Så stopper hun, setter på «I Put a Spell on You» (femtitallets uten sidestykke villeste innspilling) og spankulerer videre. Jo, faen, jeg må se denne på nytt! Fri meg fra syndromets klamme favn!

Hold Me Thrill Me Kiss Me (1993)Violent Femmes «Girl Trouble»

Denne gikk også på TIFF (i 1994, trur eg), og var en jævla sprø sak, om en fyr som slites mellom to søstre, der hun ene er kaklende gal nymfoman, og den andre er ordentlig, straight og tekkelig.

Men jeg husker godt ei av filmens tidligste scener, der hovedrolleinnehaveren er i sitt eget bryllup, havner i håndgemeng med brura og ender opp med å skyte henne ved et vådeskudd.

Så kommer stemmen til Gordon Gano (vokalisten i Violent Femmes) inn og roper «Have mercy on me! I got girl trouble – UP THE ASS!», etterfulgt av en heseblesende fluktscene. Perfekt bruk av film/musikk.

Sopranos, sesong 1, episode 12 «Isabella» (1999)Tindersticks «Tiny Tears»

Tidenes beste TV-serie, og sånn sett litt juks å ha den med i en sak om film.

Men det er jo Sopranos, så da tåler vi det uansett. Serien har en helt gresselig, grønnjævlig kjenningsmelodi med bandet Alabama 3, men serien er ellers spekket med masse musikalsk gull.

I nest siste episode av første sesong er Tony skikkelig på snørra, superdeprimert og kommer seg ikke opp om morran. Han får kjeft av kona Carmela, karrer seg opp, ser ut av vinduet og bivåner hallusinasjonen av den italienske naboskjønnheten Isabella fra soveromsvinduet sitt.

Deretter han går på badet og tar seg en prozak og en litium-pille, og det begynner for alvor å snurre rundt. Hele greia er akkompagnert av Tindersticks’ «Tiny Tears», en av nittitallets aller vakreste låter, og det hele er så sårt, så sårt.

Som om ikke dét var nok, kommer låten tilbake i slutten av episoden, men da i en mye villere scene. Bare denne episoden alene kunne vært en film.