«Shift»Regi: Kelly MilnerSpilletid: 28 min.Nasjon: CanadaTerningkast 3

Hvorfor disse to dokumentarfilmene ble slått sammen var sannelig ikke godt å skjønne. «Shift» føltes pådyttet, og det hjelp heller ikke på humøret at det viste seg å være bortkastet halvtime. Dokumentaren viser et lite gruvesamfunn i Canada som sliter etter at gruvedriften er nedlagt.

Noen finner ut at de skal lage en sykkelbane ned ei av fjellsidene, som ligger på hellig jord for byens urbefolkning, men de får lov, noen man får vite atten sekunder inn i filmen. Så da begynner de bare å måke. Ungdommer får jobb. De får ansvar. De liker det. Noen av dem liker sågar å sykle nedover bratte bakker, så her er det ikke måte på synergi. Og terrengsykkelbanen trekker til seg masse folk utenfra. Dette ble en suksess. Den skal de jaggu ruge videre på.

Ei fin historie og alt, jeg er jo ikke helt hjerteløs, men det hele føltes som verdens lengste Norge Rundt-innslag, bare at det var fra Canada. Dramaturgien er totalt fraværende, og det hele føltes bare som seigpining av alle som var kommet for å se «Atlantic», som jeg antar var cirka alle i hele kinosalen. I så måte var det mulig den hjalp sistnevnte, som om den trengte hjelp. Pluss – og en prikk på terningen – for masse fin filming. Man skal jo være positiv.

«Atlantic»Regi: Risteard Ó DomhnaillNasjon: Norge, Irland og CanadaLengde: 59 min.Vises også søndag 21/1Terningkast 5

Her må jeg bare klargjøre noe for leserne. Jeg kjenner Bjørnar Nicolaisen, kystfiskeren fra Andøya, som er aktøren i den norske tredelen av filmen. Jeg har sågar noen av de edle varene hans i fryseren, og jeg har drukket øl med han og kjerringa på Ølhallen. Dette var under TIFF, og det var første gang jeg møtte ham fysisk.

Hvorvidt dette gjør meg inhabil til å mene noe om en dokumentar han figurerer i får så være opp til den enkelte å finne ut.

Atlantic er en veldig subjektiv dokumentar som ønsker å vise hvordan de som jobber i kystflåten skvises mellom petroleumsindustri og gigantiske supertrålere, og det sees og høres gjennom øynene og stemmene til fiskere i Norge, Canada og Irland. Det er sannelig mange gode grunner til å bli deprimert av det som kommer frem.

Vi får se dumping av tusenvis tonn fisk, hvordan irske fiskere er overlatt til stadig dårlige fangster, mens de viser oss hvordan havet utenfor kysten deres samtidig er tettpakket av båter fra hele EU-området. Brexit handler virkelig ikke bare om innvandringsfiendtlige gærninger på den ytterste høyre fløy, akkurat som Norges nei til EU også var nokså mangefasettert.

Ei bygd på den enorme canadiske øya Newfoundland trues av oljenæringen, og ønsker fra deler av befolkningen om en quick fix for nærområdene. Denne tredelen av filmen er den som sitter minst tydelig igjen. Når det gjelder den norske delen, er den iallfall overtydelig.

Sekvensene med Bjørnar Nicolaisen kan virkelig gjøre en petrofil urbanist til en fortapt sjarkromantiker. Vi er med ham ut på skreifiske, på luting av fisk i badekaret i hagen, og ikke minst på et tokt til Lofoten for å høre på seismikk gjennom en hydrofon. Nicolaisen har skrevet flere innlegg i aviser (selvtitulert som både kystfisker, varsler og økonom) og er sterkt engasjert i få stoppe seismikkskytinga langs Norges kyst og i andre havområder som huser store fiskeforekomster. Fakta som kommer opp her er dypt forstemmende, og man må sannsynligvis hete Karl Eirik Schjøtt-Pedersen for ikke å bli betenkt av det som kommer opp.

Filmens største svakhet er at Bjørnar Nicolaisen snakker engelsk. Ikke for at han ikke klarer seg bra, han har et bra ordforråd og snakker avslappet og tilforlatelig engelsk. Men når man har å gjøre med en mann som på hverdagslig vis norsk snakker i caps lock, og leverer punchlines på løpende bånd, mister vi litt av det fulle potensialet og den språklige koloritten, som ville gitt karakteren enda sterkere aura og trøkk. Det blir ekstra tydelig når vi hører ham rope på brei andnesdialekt til en kollega i en annen båt han passerer. Det er likevel Bjørnar som leverer de beste linjene, og de som etterlater oss til ettertanke.

Så kan man sikkert si at filmen blir for tydelig i sin misjon, at man burde prøvd å se situasjonen mer fra begge sider, til tross for at både Statoil og Norsk olje og gass får uttale seg. Personlig har jeg ikke noe problem med det. De fleste dokumentarer pleier å ha ei retning den prøver å dra tematikken, og så lenge man er etterrettelig og sannferdig i det man viser, skulle man være på den rette, etiske siden. Det hadde likevel vært interessant å høre noen representanter fra de store trålerne uttale seg faglig, men dette er småpirk.

«Atlantic» bør bli et viktig bidrag i den pågående kampen om å verne kystområder kloden over for hissig aktivitet fra supertrålere, og aller mest hissige oljeselskap som er desperate etter nye og lett tilgjengelige leteområder. Anbefales lett, min eventuelle inhabilitet til tross.