Dypdykket

«Her er tidenes 10 beste skiver fra Australia»

Boing! Boing! Feedback borer seg tvers gjennom jordkloden, og kårer de beste skivene fra Australia.
TEX: Liker du ikke australsk rock? Da har Tex Perkins en dobbeltløpet høne å plukke med deg.

TEX: Liker du ikke australsk rock? Da har Tex Perkins en dobbeltløpet høne å plukke med deg.

På vår deadline-day hadde Australia nasjonaldag, og undertegnede fant ut at dette var en brillefin anledning til å kåre de 10 beste singlene og de 10 beste skivene utgitt i Australia. En håpløs oppgave, selvsagt, men like fullt veldig gøy.

Det var også veldig gøy å se for et utrolig engasjement det satte i gang blant våre lesere. 250 kommentarer fordelt over to tråder, bare i løpet av få dager. Australsk rock står virkelig sterkt i Norge er min tabloide og syltynne konklusjon.

Det er i grunnen pussig med den australske rocken (og popen). 90 prosent av den høres nemlig helt ekstremt australsk ut. Vanskelig å sette ord på hva eksakt det er, men noe er det definitivt.

Selv har jeg hatt en dyp fascinasjon for den siden jeg hørte «Slave Girl» med Lime Spiders en gang på midten av åttitallet, en av mine viktigste musikalske opplevelser. De påfølgende ti årene svidde jeg av flere studielånutbetalinger, og kjøpte mange meter med australsk musikk, og ble til tider sykelig opptatt av det. Stakkars venner og familie.

Jeg har aldri hatt spesiell tro på at natur preger musikk som lages, mens sosiale forutsetninger selvsagt har mye å si. I tilfellet Australia er det selvsagt fristende å tenke at landets ekstremt spesielle fauna og flora skulle spille inn, men den teorien er nok (også) for tynn.

En annen antagelse er å tro at Australia i stor grad ble brukt til å huse skurker og banditter fra Storbritannia, og det derfor er en større andel innbyggere der med skurkegener i seg, og siden den beste rocken lages av bøller og banditter, ville muligens dette spille inn. Her får man nok også rødt kort av en del forskere.

Det som derimot er helt klart er at de australske bandene, i motsetning til for eksempel de engelske, i større grad fikk lov å surre for seg selv, uten det jævlige presset fra pressen.

I England er du «det nye Beatles» før du har lært deg å spille slurba, mens spesielt undergrunnen i Australia har fått lov til å leve ganske uforstyrret. Det har kanskje ikke stått så mye på spill? At det har vært artigere å spille, bli bra og digges av ei hard kjerne enn å ha NME, Melody maker og Q rundt deg hele tiden.

Jeg vet ikke, men jeg vet at en stor prosentandel av australsk musikk reelt faktisk høres australsk ut. Men dette får noen skrive ei bok om. Her er det viktigere ting å gjøre.

Skivene er kåret i prioritert rekkefølge, men ett unntak, som jeg kommer tilbake til. Ingen navn får være representert med mer enn én plass (på begge listene. Ergo vil en plass på den albumlista dikvalifisere deg fra singellista), dette for å besørge ehh… mangfoldet, som vel er en annen måte å si at man så fryktelig gjerne vil omtale så mange som mulig av dem.

Husk i så måte at det kommer en singelliste med 10 navn til. Denne pumpes ut i løpet av helga.

Det var overraskende mye av dette som ikke var tilgjengelig i de forskjellige strømmetjenestene, men alt ligger på YouTube, for dem som ønsker å sjekke ut det de ikke har hørt.

Orker ikke å tilsmusse teksten med masse YouTube-linker, og prioriterer derfor heller alle de fine covrene. Er det noe noen ikke finner, send meg en mail, så sender jeg mp3-filer eller brenner en CD. Dæven, jeg er snill.

Here we go!

10. THE EASYBEATS «Volume 3» (1966)

The Easybeats er – utenfor Australia – primært kjent for to ting. Det ene er at George Young, gitarist og en av låtskriverne, var storebroren – og det store idolet til – småtassene Angus og Malcolm. Da de så hvor mye damer som hver dag sto utenfor huset deres og ventet på at Easybeats-George, skjønte de at de bare måtte starte et band. Og dét bandet er det jo mulig å si at hat satt spor etter seg.

George produserte sågar de fem første studioskivene. Det andre de er kjent for er hiten «Friday on My Mind», en 60’s-poplåt av helt episke proporsjoner. Men jeg nekter å forholde meg til The Easybeats som et band med noen få singler, for de måka ut noen helt fantastiske album også (de fire første på bare to år, slik det var på den tiden), og der holder jeg tredjeskiva høyest, mest på grunn av det ellevilt bra åpningssporet «Sorry».

Tar man de 10 beste låtene til Beatles, Kinks og Easybeats, kommer ikke «Australias The Beatles» dårlig ut av det, virkelig ikke. Stedatteren min elsker The Beatles og The Kinks, og derfor måtte jeg lage en Easybeats-spilleliste til henne. Hun sier iallfall til meg at hun digger det. Hun har jo strengt tatt ikke noe valg. Likevel håper og tror jeg hun mener det også. Legger den ved her.

9. THE GO-BETWEENS «16 Lovers Lane» (1988)

Det var en nobrainer at dette bandet skulle med. Et av de beste popbandene jeg vet om, og som uten å mukke tas med i en topp 10 rockalbum-kåring fra Australia. Problemet var bare hvilket album jeg skulle gå for, fordi de egentlig aldri ga ut noen direkte svake eller middelmådige skiver.

Jeg leste et sted at den britiske musikkavisa NME hadde en slags husregel om at alle band skulle rakkes ned på en gang iblant, men aldri The Go-Betweens. En fornøyelig tanke, iallfall, siden Brisbane-bandet aldri var spesielt store.

«16 Lovers Lane» var deres sjette album, og det er sikkert mange som er uenige i valget av denne. Men det var den første jeg hørte av dem, og jeg falt fullstendig pladask. Og da blir det gjerne slik at man holder seg til den, spesielt om man var 16 år, full av hormonell forvirring og kjørt i kne av ei skive som mer enn noe handler om kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet, spilt inn over helt fortryllende melodilinjer.

Den har heller ikke tapt seg over tid, og jeg hører fortsatt på den med ujevne mellomrom. De rakk dessuten noe så sjeldent som å gi ut et skikkelig bra comebackalbum, i god tid før Grant W. McLennan døde (så altfor tidlig). Soloskivene til han og Robert Forster (bandets Lennon/McCartney) er også vel verdt å sjekke ut.


8. COSMIC PSYCHOS «Go the Hack» (1989)


Jeg elsker Cosmic Psychos. Virkelig. Elsker. Ren og skjær kjærlighet. Dette er bandet for dem som synes AC/DC er for plagsomt intellektuelle. Trioen har gitt ut 9 fullengdere siden debuten i 1987, samt en bråte singler.

Frontfigur, bassist, småbonde og bandets åndelige leder – Ross Night – har ved hjelp av store mengder kraftfor, øl, humor, lav moral og landsens smartness skjenket verden et av de aller mest befriende kule og mest hardtslående rock´n´roll-band verden har hørt, og for meg representerer de det definitive motstykket til alt som har med kokett jåleri å gjøre.

Vanskelig å velge ut bare ei skive, men tar denne, ikke minst siden den har et av mine all time favourites platecover. Det blir ikke mindre kunstnerisk pretensiøst enn dette. De har for øvrig beholdt landbruksestetikken fra frontfigur og bonde Ross Knights nabolag, bare at nå poserer de oppå en skitten bulldoser. Åh, dette er så lite dustehanekampunkrock som det kan bli.

Skrev i fjor en sak om bandets fem beste skiver (og Per Olaf Lundteigen) «Kosmisk vellyd, humor og fandenivoldske bønder»

7. The Beasts of Bourbon «Sour Mash» (1988)


De tre første skivene deres er fantastiske, og ble nylig gitt ut i en lekker vinylboks. Dette er den andre, og jeg husker fortsatt sjokket da jeg som 16-åring kjøpte den.

Å beskrive bandet for uinnvidde er vanskelig, men de er selve manifesteringen av undergrunn, rus og nihilisme, frontet av den dritskumle og kjempebarske Tex Perkins. «The Hate Inside» (som er en slags oppfølger til coveren av «Psycho» fra debuten) er en av de mest morbide countrylåter noensinne. Helt fantastisk. Og det er aldri laget en mer nådeløs breakup-låt enn «Hard For You».

Hvis Nick Cave har gått og lagt seg, Tom Waits, Keith Richards, Keith Moon, The Pogues og Winston Churchill har fått for mye whisky, Captain Beefheart har gjemt seg i campingvogna si, The Cramps har takket for seg på nachspiel og gjenferdet av Hank Williams har gått i dekning på loftet, er det ingen andre en Tex & co. som sitter igjen.

De har grisebanket dørvaktene på vei inn til festen, de har sjekket opp alle damene. Og nå har de begynt å ødelegge inventar. Men man slipper dem uansett inn til slutt, hver gang. Fordi de er så forbanna bra.

PS: Visste du at Tex Perkins synger i refrenget på Nick Caves «Do You Love Me?». Nå vet du det.

6: THE TRIFFIDS «Born Sandy Devotional» (1986)


Skivene til The Triffids har noe udefinerbart stort over seg. Musikken kan med letthet klassifiseres som popmusikk, men det føles likevel nesten som en litt stusslig betegnelse i denne sammenhengen (selv om jeg elsker pop, det er ikke dét).

The Triffids opererte liksom på et høyere nivå enn sine samtidige, akkurat som de tidlige skivene til R.E.M. hadde en eller annen slags udefinerbar magi utenfor de rene låtstrukturene. At det ble R.E.M., og ikke The Triffids som slo gjennom, er rett og slett bare dårlig gjort av verden. For de var virkelig helt unike.

Den mektige og autoritære stemmen til David McComb, de digre arrangementene, de smarte og underfundige tekstene, de sveipende refrengene osv. De drev på med noe eget, The Triffids. De lagde ehh... Triffids-musikk.

Og med en pistol mot tinningen velger jeg skiva «Born Sandy Devotional». Men det kunne like godt vært to, tre andre. David McComb ga også ut ei fabelaktig soloskive, før han døde av skadene etter ei trafikkulykke i 1999, bare 36 år gammel.

Men bassisten i Level 42, han lever fortsatt. Det er en veldig dum og urettferdig verden vi bor i.

5. THE NEW CHRISTS «Distemper» (1989)


Det er helt enormt mange eksempler på middelmådige band som har sprunget ut av noe som var bra. The New Christs er et eksempel på det motsatte. Frontfiguren er identisk med vokalisten i Radio Birdman, og Rob Younger synger minst like bra her.

The New Christs er kanskje ørlite mer tilgjengelig enn sine forgjengere, men Gud hjelpe så bra de er. Det verste av alt er at singlene de ga ut før «Distemper» (som er fullengderdebuten) holder et enda høyere nivå enn flere av de beste låtene her. Likevel er den glatt på en topp fem over det ebste fra Australie noensinne.

 Flere av skivene etter denne er også skammelig underkjente, men dette er den beste fullengderen. «Distemper» er en gjennomgående kølmørk og livsbeneiende rock av aller ypperste sort.

Øyeblikket da de sto på Blårock-scenen, og Rob Younger spyttet ut sine misantropiske betraktninger, backet av et band som sprengte alle decibelregler, er at av de stolteste i mitt liv.  Jeg forguder Rob Younger.

4. THE SAINTS «Eternally Yours» (1977)


Virkelig også et av mine store favorittband, ikke bare fra Australia. Debuten «I’m Stranded» er globalt regnet som ei av de første og beste punkrockskivene, og singlene fra denne nevnes ofte i samme åndedrag som de første til Sex Pistols, The Clash og The Ramones. Og den er en klassiker.

Jeg holder derimot andreskiva enda høyere. Bandet hadde da flyttet til England, signert med Harvest og skulle slå skikkelig gjennom. Men de trangnøtta punkerne ville ikke ha noe nytt. Og når Chris Bailey & co. la på noe så «lite punk» som kassegitarer og blåsere, vendte fansen dem ryggen. Idiotene!

Etter hvert fortsatte de å utvikle seg, og selv om den ene hjernehalvdelen i bandet, Ed Kuepper, gikk solo (han har også gitt ut masse bra) etter barev tre skiver, ga The Saints ut ei rekke med dritbra skiver, ikke minst den helt formidable popskiva «All Fools Day» (1985).

Jeg tror for øvrig at et av Chris Baileys mest frustrerende øyeblikk her i livet var da han rant på undertegnede i en bar, etter en konsert med The Saints. Jeg plapret altså ørene hans så fulle med Saints-trivia, og stilte så mange dustete nerdespørsmål om alt han hadde drevet på med, at jeg tror jeg skremte livskiten av ham.

Jeg var marerittet over alle. En groupie, av feil kjønn, som bare vil snakke fag, og ikke pule. Stakkars jævel.

3. AC/DC «Powerage» (1978)
Det ville vært helt meningsløst ikke å ha med AC/DC. Og siden Helge er mye større fan enn meg (som ikke er direkte fan, men som har den dypeste respekt for dem, noe annet ville vært en falitt), overlot jeg her tastaturet til unge Skog. Av redaksjonelt indremedisinske årsaker setter jeg den på pallplass.


De var en gjeng eksil-skotter bosatt i Australia, et inntil da intetsigende og isolert ørkenland i populær rocksammenheng. Den totale mangelen av et image, ble etter hvert deres image. Som om ikke dette var ille nok, var de faen meg DVERGER!

Men AC/DC elsket å spille rock’n’roll, og de gjorde det så bra, så hardt og så lenge, at de i dag er de ubestridte kongene av ur-rock. Jeg var neppe mer enn 8-9 år da AC/DC eksploderte ut av kassettspilleren, og blåste hodet av meg. De var mer punk enn punkerne, og de var hardere og tøffere enn de glætte og pompøse metalbandene.

Anført av riffmesterbrødrene Young, og den kjempeharry, snerrende rockguden Bon Scott, var de den perfekte videreutviklingen av blues, Rolling Stones og glamrock kombinert.

AC/DC er og var et liveband. Skivene deres er egentlig ikke «produserte» i det hele tatt, og her ligger mye av deres styrke. I Bon Scott-æraen på 70-tallet ga bandet kun ut råsterke album, der «Powerage» er den beste. AC/DC er da også et eksempel på hvor viktig vokalisten alltid er i de beste banda.

Etter at Sir Bon Scott levde sin myte fullt ut, og kvaltes av sitt eget spy 9 dager før undertegnede ble født, ble bandet aldri det samme.

Digger man ikke denne skiva, er det bare å labbe duknakket inn i rockens skammekrok. Da er man sannsynligvis en indie-tulling som synes at alt som er tøft, er harry. Jeg vet jo selvsagt ikke dette, men jeg gjør jo tross alt en innsats for å sette meg inn i sinnet til en AC/DC-fornekter her, selv om det er like unaturlig som å ta på seg ta på seg slalomstøvler på vei til badestranda.

Selv om jeg elsker en haug med australske undergrunnsband, er det selvsagt ingen som kommer opp på nivået til AC/DC. Rock’n’roll, for faaaaaaaen!
Helge Skog

2. NICK CAVE & THE BAD SEEDS «Let Love In» (1994)


Å forbigå Nick Cave her ville bare vært dustete. En av de beste soloartistene i verden de siste 30 årene. Dette er hans beste plate.

«Let Love In» er skiva som inneholder alt ei Cave-plate skal. De knallharde og farlige låtene, de smellvakre, de litt utilgjengelige, de blodige tekstene, The Bad Seeds-koring og en frontfigur som høres ut som han har lyst til å banke hele verden ned i støvlene med bare nevene og stemmen sin.

«Let Love In» leverer på alle områder, et album så storslått og monumentalt at jeg sliter med å hoste opp mange verdige motkandidater. Det er jo ingen låter som ikke er dritbra her, faen meg!

«Do You Love Me» åpner, og var også første singel, og har denne kraften i seg som omtrent bare Nick & The Bad Seeds kan vise til (de vokalbackes også av halve kultbandet The Beasts of Bourbon i refrenget). Tittelsporet høres ut som nettopp det den er, nemlig Leonard Cohens slemme stesønn som har vært i studio.

«Loverman» er likevel min personlige Cavoritt, en låt som inneholder hele spekteret av hva Nick Cave & The Bad Seeds var anno 1994, fra det mest tandre og vakre til det eksplosivt livsfarlige. I tillegg har vi jo «Red Right Hand», som jeg dessverre fikk litt ødelagt av å være DJ på nittitallet, da den ble ønsket og spilt i hjel. Men det er ikke låten sin skyld.

I tillegg elsker jeg «Lay Me Low», der Cave mer enn noen gang får vist seg fram som den fantastiske vokalisten og crooneren han er. Hvorfor trekkes forresten ikke Nick Cave oftere fram som en av de beste vokalistene der ute? Ubegripelig, spør dere meg.

Dette er hans beste plate, og verden kan neppe ha sett eller hørt noe som var spesielt bedre enn den turneen som kom i etterkant av skiva. Beste jeg har sett iallfall. Og «Let Love In» er noe av det beste jeg har hørt. Nittitallets beste skive for meg, dette.

1. RADIO BIRDMAN «Radios Appear» (1977)

Et av tidenes beste band i mine ører. Og lag med The Cramps, The Velvet Underground og The Stooges er de et av de bandene jeg vet som mest fortjent kler merkelappen «kultband», uten at det høres kleint ut. De betegnes ofte som punkrock, men de går langt utenpå denne trange, og ofte litt dumme, betegnelsen.

At de var Australias The Stooges er ikke heeeelt feil, det heller, men heller ikke superpresist. Ikke minst var de helt ellevilt gode til å spille, og kombinasjonen Deniz Tek (gitar)/Rob Younger setter jeg like høyt med hvem faen det måtte være av andre duoer i rockhistorien. Ga bare ut to skiver, i perioden 77-81, men satte enorme spor etter seg blant dem som falt for, og ble fanget, av dem.

Merker at jeg nesten blir nervøs av å skrive om dem. Er så mye som står på spill her, føler jeg. Det verste er at den andre skiva deres ville vært på samme liste, om det ikke var for én plate per navn-regelen. «Radios Appear» kom for øvrig ut med to forskjellige omslag. Jeg har valgt den jeg har selv, som attpåtil er ei norsk pressing.

Radio Birdman begynte å spille sammen igjen i på 2000-tallet, og ga til og med ut ei helt grei reunion-skive. Har også fått sett dem live tre ganger, og konsertene har vært fra veldig bra til helt sjukt inni helvete kokohistorisk fantastisk (den ene gangen måtte jeg faen meg dra helt til Helsinki for å få se dem, men det var det verdt. Glatt en topp tre konsertopplevelse i hele mitt liv).

Jeg elsker Radio Birdman så høyt at jeg i sin tid fikk en tatovør hjem til meg, der han malte den knallharde og skumle logoen deres på kjøleskapet mitt, i rød og svart sykkellakk.

INXS, ta dere en sur bolle.

 

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.