Kriteriet her er at låten faktisk er gitt ut på singel, samt at artist/band heller ikke var på lista over de 10 beste skivene.

Det rart å tenke på hvordan det var, at man faktisk kjøpte musikk uten å høre den først, ofte til svært stive priser. De australske singlene kjøpte jeg stort sett på postordre fra platesjappa Rock Shop, på Aker Brygge, servet av folk som Herjulv Arnkværn, Rolf Yngve Uggen og Bulle.

Det verste av alt var at man ofte hadde låtene på dem fra før, men de ble likevel kjøpt, som oftest på grunn av eksklusive B-sider og, noe som sikkert høres veldig rart ut i dag, den unike coverarten. Det gikk mye i singler fra selskapene Citadel, Mushroom, Au Go-Go og Waterfront, og en og annet på majorlabels.

Og musikken fra down under hørtes annerledes ut. Vanskelig å sette ord på det, for det var jo ganske konvensjonell pop, rock, garasje og punk, men likevel med sin helt egen twist over det hele.

Lista under er ei blanding av alt dette, singler jeg har hørt på tusenvis av ganger. Jeg var altså så fan av musikkknasjonen Australia at jeg samtidig pådro meg en soft spot for hele nasjonen, som gjorde at jeg til og med var tilbøyelig til å holde med Australia i internasjonale idrettsmesterskap.

Da den australske fotballspilleren Harry Kewell kom til Liverpool i 2003, ble jeg liksom litt ekstra glad. Han er sikkert kjempefan av The Beasts Of Bourbon, tenkte jeg. Men han hadde nok knapt hørt om Kylie Minogue.

Jaja, det er deilig å være ung og godtroende.

Her er mine 10 foretrukne favorittsingler:

10. Ray Brown And The Whispers – «Too Late To Come Home» (1966)

Vet minimalt om denne gjengen, men den representerer lykken ved, og nødvendigheten av, å bestille og kjøpe en haug med diverse australske samleplater opp gjennom årene. Denne fant jeg på en som het «Of Hopes & Dreams & Tombstones», og den blåste meg fullstendig i bakken.

Det er en rock/soul-ballade, fremført med en intensitet og nerve som gjør at man tenker på navn som Del Shannon, Gene Pitney og Roy Orbison. Herregud, det høres om som good ol’ Ray skal revne i to og drite på seg på én og samme gang, så intenst synger han. Bare å kjøpe (eller let den opp på nett).

9. The Bamboos «With Which To Love You» (1987)

Jeg er helt besatt av The Bamboos! Er så fan at jeg sin tid prøvde å spa dem opp for å gjenforene dem og få sendt dem på turné til Europa. Det lyktes jeg ikke i. Ikke i det hele tatt. Jeg vet ikke om bandmedlemmene lever engang. Håper da det!

De ga ut én fullengder, en EP og to singler. Til min store glede oppdaget jeg for noen år siden at det fantes en video til tittelsporet på EP-en «Born Killer». De ser temmelig harry ut, men fy faen, for et band dette var. Dusteopplegg at de ikke ble elsket av flere.

Singelen jeg valgte er helt drøyt bra, og er lett å spa opp på YouTube, takk og lov. Finnes også på den glitrende og doble samle-CD-en «Do the Pop».

Jeg kjenner én annen person i hele verden som er skikkelig fan av The Bamboos, og det er Kristopher Schau (som også er helt gal etter australsk rock fra denne perioden). Den gjensidige gleden da begge oppdaget at vi hadde sittet over tusen kilometer fra hverandre og nidigget dette bandet hver for oss, var ubetalelig.

Det var lenge en standing joke mellom oss at det aldri ble stemning uten at man fikk en dose med det vi kalte «noe KLASSISK Bamboos! Sett på noe KLASSISK Bamboos da, for faen!». Må i så måte advare mot det australske reggaebandet med samme navn. For de er helt forferdelige, og de må aldri sjekkes ut. KLASSISK Bamboos, derimot, er perfekt rock.

8. The Sunnyboys «Alone With You» (1981)

Dette bandet var også noe heidersmannen Herjulv Arnkværn dyttet på meg. Jeg var hjemme hos ham og spilte singler fra den vanvittig omfangsrike og bra samlinga hans, også kom han med en slitt LP og ga meg. Dette var et eksemplar av andreskiva «Individuals», som jeg deretter spilte i filler.

Kjøpte senere debuten, og oppdaget at denne var minst like bra, ikke minst hadde den poplåten «Alone With You», som virkelig er en helt suveren popknallert.

Låten er en sånn som alltid passer inn, som alltid gjør folk glad. Har de hørt den før, blir de superentusiastiske, og hvis ikke blir de helt gærne og vil vite hva det er. Elsker sånne låter.

Vokalisten og grunnleggeren av bandet, Jeremy Oxley, startet også bandet Fishermen. Singelen «Can't You Stop» (fra cirka 85/86) er også helt fantastisk. Lett å få tak i brukt. Bare å hive seg i jakta!

7. THE SCIENTISTS «We Had Love» (1983)

The Scientists har fått en slags renessanse, eller i hvert fall en liten kultus rundt seg, og det er helt tipp topp og dæven så fortjent. Bandet spilte en streng avart av rock’n’roll, der The Stooges, The Modern Lovers og – spesielt – Suicide var viktige inspirasjonskilder, men alt sammen kjørt gjennom kverna til eksentrikeren Kim Salmon, en slags ond stebror til Nick Cave (de har også samarbeidet).

Salmon har også gitt ut noen knallskiver med bandet The Surrealists, og er også kjent som sentralt medlem i The Beasts of Bourbon. Men The Scientists var (og er! De har begynt å røre på seg igjen. Juhuuu!) best. Det sto mellom denne og «Swampland» (også nydelig foreviget av det amerikanske garasjebandet Mono Men).

Introen kunne vært Alan Vegas verk, den nevrotiske og dritskumle stemmen til Salmon skjærer gjennom marg og bein, og når hele bandet kommer inn og han desperat brøler «We had love!» er det så tøft at herregud. Undergrunnsklassiker. Digger The Scientists.

6. Hoodoo Gurus «Let’s All Turn Up» (1984)

Jeg digger egentlig alt de har gitt ut, men debuten «Stoneage Romeos» er den aller beste skiva. Hoodoo Gurus var ganske svære i Australia, men slo for alvor gjennom først med skiva «Blow Your Cool» og hiten «What’s My Scene», en låt jeg for øvrig aldri har klart å bli glad i. «Out That Door» fra samme skive derimot? Mmmmm …

Men, som mange andre band, var de aller best på debuten. Og singlene fra denne er helt avsindig sterke. Jeg kunne tatt den smukke poplåten «My Girl», men det er dette kontante knyttneveslaget av en rock’n’roll-låt jeg lander på. Husker at bestekompisen min hadde denne skiva i et helt år før jeg fikk tak i den selv. Det var en røff periode av livet mitt.

5. The Victims «Television Addict» (1978)

Husker jeg kjøpte denne på allerede nevnte Rockshop, men da var den på en samleplate med Victims, der denne var førstelåten. Skiva ble kjøpt inn fordi jeg ble opplyst om at bandet var forløperen til Hoodoo Gurus, et band jeg allerede var blitt veldig glad i og begeistret for.

Til min store glede kunne jeg se at også James Baker var med, trommisen med bollesveis, som spilte i både The Beasts of Bourbon, The Scientists og The Dubrovniks, band jeg da hadde begynt å digge. Sånn var det før i tiden, man pugget navn bakpå covrene, kjente dem igjen på nye cover, også kjøpte man skivene uhørt. Vel, ALLE gjorde det kanskje ikke, jeg bare trodde verden var sånn.

«Television Addict» ble fort en intern hit på fester under videregående skole, og kjenner fortsatt lukten av kjip deo, lunkent øl på langpils, sigaretter og blandevann når jeg hører den.

Stor var derfor gleden da The Hellacopters gjorde en kanonversjon av låten på b-sida av en singel («Soulseller», tror jeg, orker ikke sjekke), som gjorde at mange nye oppdaget denne perla. Glatt en av tidenes beste punkrocksingler.

4. The Church «The Unguarded Moment» (1981)

The Church kunne meget godt ha vært inne på albumlista, og med to, tre forskjellige utgivelser. De fleste ville nok hatt «The Blurred Crusade» (1982) eller «Heyday» (1986), men er selv aller mest glad i «Starfish» (1988), et mesterverk jeg aldri blir ferdig med.

Men hadde jeg gått for «Starfish», ville jeg ikke kunne satt The Church på singellista, bare for å genierklære denne ene låten, for det fortjener den til gagns.

«The Unguarded Moment» er en perfekt poplåt, og en av disse låtene som har en sånn larger than life-effekt på deg når du hører den. Sangen var – merkelig nok – den andre singelen som ble løftet fra debuten, etter den litt anonyme «She Never Said», og den gjorde selvsagt mye mer ut av seg, på radio og over de gode, gamle butikkdiskene i platesjapper.

Låten er skrevet av bassist og frontfigur Steve Kilbey (og hans daværende kone), og han er nok et brillefint bevis på at artister ikke alltid skjønner sitt eget beste. «The song just doesn’t appeal to me. It doesn’t give me any pleasure at all», sa Kilbey. Den fusentasten! For låten er helt aldeles fabelaktig.

Gitarene til Marty Willson-Piper, den mørke, myke og karakteristiske stemmen til Kilbey, de flerstemte vokalharmoniene foran refrenget. Denne låten har alt. Et selvstendig mesterverk som står på helt egne ben.

THE STEMS «At First Sight» (1987)

Det var heidersmannen Herjulv Arnkværn som pusha denne på meg i sin tid. Herjulv jobbet på Rock Shop på Aker Brygge, en av tidenes beste platesjapper i Norge, og som på sett og vis var forbildet og malen jeg gikk etter da jeg selv åpnet butikk noen år senere.

Rock Shop hadde et enormt bra utvalg av australsk musikk, ikke minst alt som kom ut på de kredible lablene Mushroom, Citadel og Waterfront, og de besørget veldig mye av min tilgang til aussierock, på vinyl, og med sånne runde og rosa klistremerker der det sto «Special Festival Import».

Jeg klasket en diger bunke med skiver på disken og spurte om han hadde noe å anbefale. Så la han «At First Sight … Violets Are Blue»-skiva øverst og sa selvsikkert «Denne skal du ha». Den kostet 140 kroner, som nesten var dobbel pris av det en LP normalt kostet, men coveret var så jævla fint, og Herjulv så overbevisende, at den ble med meg hjem. Heldigvis.

Singelen (som jeg kjøpte etterpå) er åpningssporet på skiva, en poplåt så kraftfull og kul at fy. Gitarene som åpner den så crispy og gigantiske. Og vokalist Dom Mariani synger som en helt. Etter Big Stars «Thirteen» er dette verdens nest søteste poplåt.

Sjekk for øvrig ut bandet DATURA4, som var Mariani og Greg Hitchcock fra SELVESTE The Bamboos.

Mariani spilte i flere andre band, og spesielt The Someloves var heidundrende dritbra, men det var The Stems, med 12-strengers Rickenbacker og farfisaorgel, som virkelig dro skinnet av pølsa.

2. God «My Pal» (1987)

Jeg elsker ALT med denne låten, en av de beste i verden noensinne. Faen, vokalist Joel Silbersher var bare 15 år da han skrev den. På den ene siden helt naturstridig og ubegripelig. På den andre siden er det kun en hormonelt forkvakla tenåring som finner ut at bandet sitt skal hete GOD, og dernest kommer opp med et refreng hvis tekstlinje «You’re my only friend/You don’t even like me!» blir brølt ut med en så ektefølt desperasjon og patos at den gir meg gåsehud hver eneste gang jeg hører den.

En av verdens beste, mest rotløse og fortvilte rock’n’roll-låter som noen gang er foreviget i riller. Og når den gitaren kicker inn midt inni der. Jesus (utilsiktet ordspill, sorry), så bra. Denne låten synes jeg aldri blir høy nok.

Er senere covret og gjort av mange andre, deriblant Kung Fu Girls, som gjorde en helt sjukt bra versjon av den på Øyafestivalen for noen år siden, og ikke minst Dinosaur Jr, som nylig hyllet låten på en Australia-turné, attpåtil med Joel Silbersher på vokal. Ligger et klipp på YouTube der han gjør låten backet av australske The Drones også.

Senere døde to av medlemmene, med kort mellomrom, av heroinoverdoser. Gitaristen startet bandet Powder Monkeys (som blant annet ga ut et par splitsingler med The Hellacopters), mens Silbersher har gitt ut flere soloskiver, og jobbet med The Beasts of Bourbon-frontfigur Tex Perkins.

Verdens nest beste låt? Det er ikke langt fra i hvert fall.

1. Lime Spiders «Slave Girl» (1984)

Jeg ber om å bli trodd på at denne singelen forandret livet mitt. Den er virkelig noe av det aller viktigste som har skjedd meg, i hvert fall når det kommer til musikk, og det er jo ikke så mye som er viktigere enn dét.

«Slave Girl» er en slik tidløs rock’n’roll-låt som kommer til å høres akkurat like tøff ut om 100 år, og jeg er så forbanna misunnelig på dem som fortsatt lever uten å ha hørt den. Ikke for at de skal slippe, men for at de fortsatt har foran seg det absurde kicket jeg selv fikk da jeg først hørte den, et kick jeg aldri vil være i stand til å gjenskape.

Låten starter med skummel spøkelseshistorieuling som fades ned, mens det rasles i kjettinger. Etter tjue sekunder kicker gitarriffet og resten av bandet inn.

Når vokalist Mick Blood (det må da virkelig være et av de kuleste navnene i rockhistorien) begynner å synge er det lyden av helt prikkfri rock som kommer ut av høyttalerne. Det han gjør på denne låten er rockhistorisk noe av det tøffeste jeg har hørt. Det høres ut som stemmebåndene hans er dratt gjennom knuste whiskyflasker, og han synger som han har åttegrams kinaputter i kjeften. Mick Blood freser av sinne, og herregud, som han freser.

Let me tell you ’bout a girl I knowI drag her around wherever I goThis little woman drives me insaneShe’s tied to my ankle with a ball and chainFor sixteen years she’s been hangin’ aroundTry’n’ to bury me in a hole in the groundWell I think it’s time that I even the scoreThere’s only room for one in this cage of yours

Stakkars dame. Og stakkars alle andre band som ga ut rock i 1984. Og ikke minst: Stakkars, stakkars, STAKKARS Lime Spiders som skulle følge opp dette. Det verste er at B-sida ikke drar ned stemninga nevneverdig. «Beyond the Fringe» er nesten like rå, den er sinnssykt riffsterk, og primalskriket som slår an tonen er godt egnet til å skremme faren til fanden på flatmark på høylys dag.

Det skulle nesten vært forbudt å lage så bra rock. Det verste av alt er at den neste singelen, som de ga ut året etterpå («Out of Control» b/w «Save My Soul») er helt på høyde, og den ville derfor vært også vært med på lista, om jeg ikke hadde lagd regelen om maks en plass til hvert navn.

Jeg virkelig elsker denne singelen, og det fysiske eksemplaret av sjutommeren er det aller første jeg ville ha reddet ut av huset, om det begynte å brenne. Ja, etter mennesker i hvert fall. Nei, forresten jeg har jo to eksemplarer av den, og det ene henger innrammet i stua, som en evig og daglig påminnelse om hvor forbanna viktig den er og har vært for meg.

Jeg er faen meg skyldig «Slave Girl» det.

Verdens beste låt? Det er ikke langt fra i hvert fall.

Epilog:Ja, er jo selvsagt en haug med gode kandidater som ble forbigått her, men det var artig å mimre seg frem til disse listene åkkesom. Gud hjelpe, det kontinentet har gitt oss mye bra.

Husk for øvrig at de som var med på albumlista var diskvalifisert for denne, og omvendt. Fans av Guilty Pleasures, The Drones, The Celibate Rifles, Paul Kelly, The Dubrovnics, The Someloves, Hitmen, The Trilobites, Died Pretty, Rose Tattoo, Porcelain Bus, The Screaming Tribesmen, The Visitors, Deniz Tek, Hits, 6 ft Hick, The Lipstick Killers, The Aints, Ed Kuepper, New Race, The Neptunes, Exploding White Mice, Digger & The Pussycats, The Hard Ons og en haug andre hekter og heltinner jeg glemt får ha meg unnskyldt. Men det var gøy å hylle Australia.

Låter fra de fleste av dem er for øvrig lagt til spillelista.

Fans av Midnight Oil og INXS får ikke ha meg unnskyldt. De bør heller be meg om unnskyldning. Og høre på denne fjonge spillelista med australsk musikk, som vil bygges kraftig ut etter hvert.

Boing! Boing!