Han ga ut ei av de beste skivene Feedback-redaksjonen har hørt på lenge, den sjuspors lange «Imaginary Appalachia» (2015), som ble belønnet med full pott på våre sider rett før jul i fjor.

Da han skulle spille på den lille klubben Mono i Oslo, ble billettene utsolgt fortere enn man klarer å rope «HYPE!». En ekstrakonsert samme dag ble utsolgt på en time. Feedback tok en times prat med ham mellom slagene.

Første gang i Europa

– Du er i Europa for første gang. Tanker så langt?– Jeg tror det medfører riktighet å kalle det et slags kultursjokk. Manageren og jeg har leid en leilighet i London, og hatt det som base, og det er definitivt noe annet, ja. Jeg bor i Kentucky for tiden, og de delene av Statene har de bygget ned alt som er av trikker, tog og busser, og det er litt kult å oppleve at det ikke er slik her. Ikke her i Norge heller!

– Mange amerikanere bruker å bli betatt av alt som er så gammelt i Europa. Bygninger, monumenter og slikt. London er jo flere tusen år gammel, ideen USA knapt 250 år. – Ja, det der er ganske sprøtt. Det er nesten som å gå inni et postkort med bilder av alt man har sett og lest om i filmer og bøker. Det er virkelig kult. Norge virker også lovende så langt.

– Jeg leser i flere amerikanske magasiner og på diverse blogger, at de omtaler det som et slags paradoks at du er fra Canada, og spiller country. Jeg finner dette ganske underlig.– Hva tenker du på?

– At Canada har ei stolt og tradisjonsrik scene innenfor folk og country. Neil Young, Leonard Cohen, Blue Rodeo, Kathleen Edwards, Daniel Romano m.fl. Dere har mer enn Shania Twain, liksom.– Hahaha! Ja, herregud. Det der er bare rart. Ikke glem Kurt Vile, heller! USA er litt sånn, at de ser på oss som en slags uhip lillebror, og de er også veldig opptatt av å henge merkelapper på alt. Men så glemmer de åpenbart av mange opplagte navn, blant annet alle de du nevner.

Kult å være canadier om dagen

– Men det må jo være ganske kult å si at du er fra Canada i disse dager? Mens Trump sjokkerer en hel verden for hver tweet han sender ut, og ønsker innreiseforbud for innbyggere i mange land, har Canada en statsminister som ønsker de samme hjertelig velkomne til dere.– Ja, definitivt! Det er i grunnen jævla deprimerende det som skjer over der nå. Utrolig trist, faktisk. Jeg elsker jo masse med USA, men alt overskygges jo av han helvetes Trump. Og jeg merker det nå, når jeg er her i Europa. Jeg går rundt med cowboyhatt og snakker amerikansk, noe som gjør at jeg blir møtt med massiv skepsis.

–Men da kan du jo parere med Canada?– Yes, I can! Haha! Og klart det hjelper! Men det er veldig synd dette. Yankees har ikke noe bra rykte noe sted nå, og det føles litt urettferdig også, bare på grunn av han idioten.

– Jeg har snakket med mange amerikanske musikere som fortalte hvor deilig det var å komme til Europa etter Obama tok over for Bush, men dette er jo tusen ganger verre andre veien. Blir man helt avmektig av slikt?– Ja, det er lett å skjønne. Men jeg tenker at vi heller kan snu det på hodet og si at det er nå vi virkelig trenger låtskrivere, som kan gi dette en stemme. Det er gode dager å være låtskriver, kan du si. I hvert fall hvis du ønsker å si noe.– På denne turneen har jeg også begynt å spille en låt av Woody Guthrie, «All You Fascists Bound To Lose». Jeg er kanskje ikke artisten man først og fremst assosierer med allsang, men den er lett å få folk med på nå for tiden, gitt.

Helten Townes Van Zandt

– Ser den! Og apropos legendariske låtskrivere. Du covrer den største av dem alle på debuten din, selveste Townes Van Zandt, med «Nothin’», tidenes beste låt til å avslutte ei plate.– Ja, herregud. For et geni. Han er virkelig en av mine helter. Skivene hans er totalt tidløse og er mer autentiske og ektefølte enn det meste annet der ute.– Jeg har jo hatt gleden av å spille en del sammen med Steve Earle, og han kjente ham jo godt personlig, noe man ser i den glitrende dokumentaren «Be Here to Love Me».

– Han har jo til og med sønn som heter Justin Townes! Den scena fra filmen du nevner, med Earle, er vond å se på, når han forteller om de mørkeste opplevelsene med Townes.– Ja, huff. Townes var ei plaget sjel, og på de siste liveopptakene med ham hører man hvor redusert han var på slutten. Men hør på det tidlige stoffet! Den doble liveskiva «Live at the Old Quarter» er fremragende, der man hører både hvor god låtskriver og gitarist han var. – Jeg var jo så dum å covre en låt av ham på debuten min, men jeg tror jeg skal fortsette med dette, for å ha noe å strekke meg etter. Jeg har forresten begynt å spille en nedstemt versjon av «Snake Mountain Blues»

– For en strålende idé! Før du spiser deg opp og tar en siste sigg før gig, kan du ramse opp tre skiver som har betydd spesielt mye for deg:– Klart! Jeg hører virkelig ikke bare på gamle saker, og digger også hardere musikk, som Zeppelin og de greiene, men akkurat nå blir det akkurat disse tre.

– Fordi plata og han er så vanvittig bra. Og siden dette var mitt første møte med ham, blir det den. Elsker skiva.

Bob Dylan «The Freewheelin’ Bob Dylan»

– Dette var skiva som fikk meg til å andre folkus fra å ville bli en dritbra gitarist til å ville bli en dritbra låtskriver. Inneholder jo bare bra låter. Klassiker.

Jerry Jeff Walker «Jerry Jeff Walker»

– Kjøpte den ved en tilfeldighet, på slump, i ei platesjappe i Canada. Kostet bare 8 dollar, også så han så tøff ut på coveret, med alt skjegget, barten, siggen i kjeften og greier. Og for ei skive! Suveren, groovy produksjon, med skikkelig 70-tallssound. Anbefales varmt!

«Imaginary Appalachia» Debuten til Colter Wall kom i 2015, og ble skrevet og spilt inn da Wall var ubegripelige 18 år.