Strängen ble mest kjent som gitarist i The Hellacopters, da han kom inn i bandet i 1999, forut for skiva «High Visibility». The Hellacopters var på dette tidspunktet inne i en liten bølgedal.

Deres tredje skive hadde ikke levd helt opp til forventningene, og i kjølvannet av den hadde de testet ut flere nye gitarister til å erstatte originalmedlemmet Dregen. Valget falt på Strängen, og bandet signerte sin første kontrakt med et stort selskap.

Da «High Visibility» kom ut på høsten i 2000 var det stor nervøsitet blant oss som var fans. Jeg husker godt at min Feedback-kollega Helge og jeg satte oss ned i platesjappa med en brent CDR-promo av plata, etter stengetid en lørdag.

Vi hadde kjøpt oss en pose øl og satte oss på golvet, nervøst sitrende og forventningsfulle. Coveret viste Nicke og den nye gitaristen, veivende med gitarene, begge to med påmalte englevinger.

Vi spilte skiva mange, mange ganger. Og vi skjønte kjapt at vi hadde et mesterverk i hendene. The Hellacopters var tilbake, og Nicke hadde funnet seg en musikalsk makker som passet perfekt til det mer velproduserte og melodibaserte uttrykket bandet nå viste.

De påfølgende turneene og skivene til The Hellacopters var på et så svimlende høyt nivå at jeg i flere år, i fullt alvor, anså dem for å være verdens beste rock’n’roll-band.

Skivene var så spekket med gode låter, og et band så tight at det grenset til det uforskammete. Og viktigst: Gitarene. Herregud, det var så mye gitarer; soloer, riff, licks, små og snertne detaljer man kjenner igjen i låtene like godt som melodiene og Nickes leadvokal.

På scenen var de et ustoppelig monster. Én sak er at de spilte fletta av hvem det måtte være, på begge sider av Atlanteren, men de var også et visuelt skue.

Nicke, som spilte links, og Strängen som spilte med høyra, så helt fantastiske ut, der de stadig viftet ut til hver sin side med gitarene sine, som det var vinger de brettet ut over de eventyrlige låtene sine, så energiske, så samspilte, så ellevilt tøffe og coole at det nesten var teit.

Strängen hadde denne looken rock-svenskene er alene om her i Skandinavia, der de ser ut som amerikanske legender fra en annen tid. Hans flagrende, krøllete og blonde hår, de syltrange jeansene med sleng, stilige sko. Alt så tøft og gjennomtenkt ut, på en tilforlatelig og slentrende måte.

Og hele tiden rennende mot scenekanten, sklidende ned på kne mens han tynte gitarstrengene til det ytterste. Å arrangere konserter med dem var en sann ære.

Da The Hellacopters ble oppløst, forsvant Strängen litt fra rampelyset, men han fortsatte å spille, blant annet med sitt eget band Thunder Express/Dundertåget, og han var godt i gang med et soloalbum.

Det siste året var det en sliten Strängen, som postet til dels urovekkende, mørke og selvutleverende meldinger i sosiale medier. Det var tidvis vond lesing, og man kunne se på tilbakemeldingene fra folk at det var mange som var bekymret og satte ham høyt.

Nå er han død, og det føles så utrolig brutalt og meningsløst. Strängen ble bare 40 år, og tankene går til hans nærmeste familie og åndsbrødre og -søstre i musikken.

Takk for at du var med og gjorde The Hellacopters til verdens beste band, takk for gode minner og uvurderlige musikktips om Johnny Winter, Bob Seger og annet gull.