For det er et fascinerende høyt nivå på det han holder på med, og da må han mer enn gjerne bare peise på. Dette er hans niende utgivelse under eget navn, og i likhet med debuten er den selvtitulert.
Slikt er selvsagt mæææget forvirrende, og jeg er sikker på at han knegger godt i skjegget over denne meningsløse tittelpraksisen.
Nuvel, hans energinivå er uansett udiskutabelt. Ni soloalbum på like mange år er nå én sak. At han i tillegg har gitt ut flere skiver under andre bannere – som blant andre Ty Segall Band, Fuzz og GØGGS – noen av dem på et blendende høyt nivå, gjør heller ikke noe, bortsett fra at det er masete og dyrt å følge med i timen. Men det er jo et luksusproblem.
På denne skiva backes han av et fullt band, som etter innspilling har begynt å kalle seg The Freedom Band (nå kommer det sikkert ut nye skiver under navnet Ty Segall & The Freedom Band), og det låter både stramt og stødig.
Skivas 9 låter er fordelt på 37 minutter (perfekt! Låt nummer 10, den tolvsekunders tullesaken «Untitled» er bare, ja, tullball), og er svært variert, dog uten å miste tråden.
Det starter med et brak, den blytunge «Break a Guitar», som høres ut som den onde stoner-lillebroren til Neil Youngs «Cinnamon Girl» og setter standarden.
Men han har mange kort i ermet, den godeste Ty, og han sper på med både pop, glamrock, og sågar country, og beveger seg endatil inn mot noe som kan lukte prog, i den 10 og et halvt minutt lange «Warm Hands», noe som kunne vært et svært vellykket samarbeid mellom Ziggy Stardust, Led Zeppelin og Black Mountain.
Total galskap, selvsagt, men på den rette måten, for dette er en herremann med stålkontroll, i den grad galskap kan tilskrives slikt.
T-Rex og Marc Bolan har alltid stått hans hjerte nært, og denne skiva er i så måte intet unntak. Stundom minner han, spesielt i de mest poppa øyeblikkene, om en ung Luke Haines (The Auteurs), som er en stor kompliment i mitt hode.
Må også gi kred til produsent Steve Albini, Shellac- og Big Black-sjefen, som i sin tid rattet vellyd for blant andre Pixies, PJ Harvey, Will Oldham/Palace Music, Jesus Lizard og Auteurs, men som også delvis har herpet skiver til The Stooges og Nirvana med sin strenge og litt kantete produksjon.
Her har han derimot truffet blink, og det er bare å håpe at samarbeidet vil bære mer frukter, selv om han ikke har for vane å jobbe mange ganger med samme folk (han er etetr sigende enormt krevende å være sammen med).
Ty Segall er en av de mest interessante og – unnskyld uttrykket – spennende artistene vi har for tiden. At han på toppen av det hele ikke legger ut alle platene sine på diverse strømmetjenester, og dermed tvinger oss til å kjøpe stoffet, er bare en bonus.
Hans andre selvtitulerte album er nok en dritbra tilvekst til en allerede velfylt katalog. Knall.
