– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg– «American Stars ’n Bars» (1977) av Neil Young.
– Kult! Men et originalt valg, når det kommer til n’Neil. Den den inneholder uansett to av mine absolutte Young-favoritter, «Like a Hurricane» og «Hold Back the Tears». Hvorfor akkurat denne?– Jeg må jo være ærlig, for dette er vel den skiva jeg har hørt mest på av Neil Young, og da lander jeg – logisk nok – på den.
Les også Egons anmeldelse av den ferske plata til Torgeir: «Dette er den beste norske skiva på flere år»
– Du kravlet rundt i sparkebukser, og brukte vel fortsatt bleier, da den kom ut, så det er nærliggende å tro at du oppdaget den noen år etter release. Husker du første gang du hørte den?– Hehe. Ja, jeg oppdaget den ganske seint, i 2003, da den kom på CD for første gang, samtidig med blant annet «On the Beach» og flere andre. Ble jo helt bergtatt av begge skivene, men «American Stars ’n Bars» ble den jeg etter hvert tok meg i å høre mest på.
– Litt kjapp hoderegning: Neil Young var bare 31 år da den kom ut, og det var hans åttende soloskive, pluss platene med Buffalo Springfield. Og han hadde Emmylou Harris og Linda Ronstadt med i studio. Blir du misunnelig av å tenke på slikt?– Nei, kan ikke tenke sånn på det i det hele tatt. Men hva skal jeg si? Det er jo så mange som har gjort så mye så tidlig, som har hatt definert et ferdigutvikla uttrykk allerede som pur unge. Gram Parsons, en artist som også har betydd enormt mye for meg, er ett eksempel, som hadde en så tydelig agenda bak det han gjorde i ung alder. Det er syke greier å tenke på.
Les også helges intervjue med Torgeir: «Rasisme og kvinners rettigheter er aktuelt»
– Enig! Men det er jo den vanvittige mengden Neil Young sto med allerede som 31-åring. Du er 42.– Haha! Jo da, ser den. Og la meg understreke at det selvsagt er helt vilt! Nå tror jeg også det var lettere den gang, i og med at et album bare kunne vare i 45 minutter, det var jo ikke plass til mer på ei skive. Men, ja, det er selvsagt helt sinnssykt.
– Som sagt, skiva inneholder «Like a Hurricane», en av Neils aller beste. Hva er din personlige favorittversjon av den, «Weld»-, «Live Rust»- eller originalen fra herværende plate?– Den har jeg egentlig ikke noe sterkt forhold til, og den trekker ikke skiva opp for min del, når den kommer helt på slutten der, da er den nesten litt slitsom. Det er heller de mer nedpå låtene jeg synes gjør plata.
– Neil Youngs konserter er som regel fra dritbra til ekstatisk dritbra. Har du sett ham live?– Ja, flere ganger, sist var Stavernfestivalen i fjor sommer, det var helt vilt bra, og det beste jeg har sett fra ham noen gang, med det bandet til Lukas Nelson, sønnen til Willie Nelson. Helt drøyt. Det var satt av tre timer til konserten, og så klokka det inn på 2.59 timer. Haha!– De hadde øvd inn 100 låter til turneen, og midt i settet vinka han hele bandet bort til trommesettet, tok opp en svær plakat med alle de 100 låttitlene, og så bare pekte han, «Vi tar den og den og den og den», så spilte de videre. Hahaha!
– Fantastisk! Hva var den siste konserten du dro frivillig og betalte deg inn på?– Ehhhh, da må jeg tenke. Au, du, det husker jeg ikke. Det er litt flaut, kjenner jeg, for jeg drar jo på mye konserter. Og dama jobber jo i bookingbransjen, så jeg er jo ekstremt privilegert og heldig, må jeg si.
– Det noteres! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da?– Jeg tar «Will To Love», fra den samme Neil Young-skiva.
– Den er veldig fin! Og teksten er jo perfekt for et liv på ei øde øy. «Like an ocean fish who swam upstream/ Through nets, by hooks, and hungry bears».– Ja, men det er ikke så mye teksten som gjør det, mer selve vibben i låta, fordi den puster som den gjør. Her setter han bare opp en mikk ved peisen, koser seg og spiller den inn, helt uanstrengt. Jeg synes det sier masse om hvordan de forholdt seg til musikk på den tiden. – Den flyttet noe i hodet på meg, og minnet meg på at det ikke er så jævla stress, bare spill fett og ha det gøy. Det formidler en lekenhet jeg digger, han sitter bare der og raller, liksom. Han har jo spilt inn trommene på den selv, etterpå. Det synes jeg også er ganske funny.
– Wow! Det visste jeg faktisk ikke. Talentfull fyr, han derre Neil Young. Han burde jobbet med musikk. Du får med deg én ting til på øya. Hva velger du?– Hmm… ja! Da vil jeg sitere min gode venn Jesper Lind, som sa at om han ble sendt ut på en øde øy, så hadde han bare tatt med seg noen tunge selvmordstanker. Hahaha!
