Den Auerbach-produserte andreskiva «All or Nothin’» (2015) hadde en bred crossover-appeal mellom pop, country og rock, og Nikki ble sammenlignet med alt fra Wanda Jackson til Neko Case. Slikt går selvsagt ikke upåaktet hen.
Nå har hun ikke den rå galskapen i stemmen til Wanda, ei heller det enorme registeret til Neko, men skiva hadde flere låter som var helt superbe, og hypen var lett å nikke samstemt til.
Knallertene «Right Time» og «I Don’t Care» var to av flere djevelsk catchy poplåter med masse steelgitarer. Duetten med Auerbach, «Love’s on Fire», var også helt strøken. Likevel erindrer i ettertid å ha skippet mye i gjennomlyttingene av skiva.
Denne gangen er det kjæresten Jonathan Tyler som har produsert, og Nikki leverer låter i kjent stil, selv det hele låter litt mindre country enn da Black Keys-sjefen satt i stolen.
«It’s a long way to the top if you want to rock’n’roll», sang AC/DC. I følge Nikki Lane er det derimot sju hundre tusen rednecks som skal til, iallfall om vi skal tolke åpningslinjene på skiva første spor «700 000 Rednecks» bokstavelig.
Låten er da et av høydepunktene på skiva, i lag med singlene «Jackpot» og tittelsporet «Highway Queen».
Hun synger like fremoverlent og coolt som før, og hun synger om å dra til Vegas, spille enarma banditt og sjekke opp menn, og skriver snertne tekster om å slå opp, blant annet den suveren sistelåten «Forever Lasts Forever»; en ren countryperse med den suveren linja «The only ring left on my finger/ is a lighter shade of skin».
Da høres hun ut som Loretta Lynns yndlingsdatter.
Nikki Lane har laget ei stødig plate, som i sum er noe jevnere enn forgjengeren, men som likevel ikke når det samme toppnivået.Likevel er det kult å ha henne tilbake, og jeg skulle mer enn gjerne sett henne live.
Burde være en helt perfekt artist for festivalsommeren.
