– Du settes på en øde øy og får kun høre på ei skive.– Faen, dette er vanskelig! Egentlig ville jeg hatt med meg hele Stones-boksen, men siden jeg regner med at det ikke er lov, faller valget heller på Ryan Adams & The Cardinals fantastiske «Cold Roses» fra 2005. Er du overraska?

– Nei, virkelig ikke! Kult! Jeg formelig elsker den skiva, og hørte sågar på den med kona sist helg, etter å ha stanget hardt i den siste. Og han har vel egentlig aldri sunget bedre enn på «Cold Roses»?– Nei, enig der. Han er altså en fantastisk sanger. Jeg klarte faktisk å grine meg til å slippe inn på en sånn lukka showcase i Oslo for noen uker siden, og da spilte han gjennom den nye skiva i helt akustiske versjoner, og det var skikkelig bra. Mulig det skyldes denne opplevelsen, at jeg har gitt den nye skiva flere sjanser og tillatt den å vokse seg på.

– Jeg lover å ikke gi opp! Har du fulgt ham helt siden han spilte i bandet Whiskeytown?– Nei, her må jeg være ærlig. Jeg visste riktig nok om han, og hadde hørt litt på tingene hans, men da «Cold Roses» kom, starta det for meg, på alvor. Den bare traff meg midt i panna. Det var et eller annet med den plata som traff noe helt sinnssyk; den var full av referanser, ikke minst masse til Grateful Dead. Jeg så ham i Oslo på Sentrum Scene på den turneen også.

– Den konserten i 2006, der han gikk ut og inn av scenen?– Ja, nettopp! Den, ja. Han var jo aldeles ute av balanse, men det var likevel verdens beste konsert akkurat der og da. Ikke minst på grunn av det fantastiske bandet. Jeg fikk aldri sett Grateful Dead live, og jeg fikk en følelse av at dette var det nærmeste jeg kommer å se dem live i 1972.

– Men han var jo et sant mareritt å følge med på en stund, med grufulle hardcore- og hip hop-skiver og alt mulig rart. Likte du det også, eller?– Haha! Nei nei, han var jo helt manisk på den tiden, og det er jo ikke alt som er like kult, det må sies. Men på «Cold Roses» er alt bra, og det litt løse og organiske soundet savner jeg fortsatt på de nyeste skivene hans.

– Enig. «Cold Roses» er jo en dobbel CD, med 18 låter, om jeg husker rett. Favoritter? Mine er «Let it Ride» og «Sweet Illusions».– Oi oi. Ja, for meg er bærebjelkene åpningssporet på disk 1, «Magnolia Mountain» og samme «Easy Plateau», som åpner den andre disken. Ja, og tittelsporet. Og «Let it Ride»! Herregud, alt stemmer jo her, for ei låtskriving! En moderne klassiker, dette. Og den overrumpla meg helt da den kom. Det er så deilig når slikt inntreffer, og dette rr kanskje siste gangen jeg hadde en sånn opplevelse med ei plate, for slikt blir jo dessverre bare sjeldnere og sjeldnere med åra.

– Så sant, så sant! Hva var den siste konserten du dro frivillig på, som du betalte med egne penger?– Hahaha! Ja, når var nå det? Det hender jo at man må betale, at man ikke står på sånne lister. Ja! Jeg betalte jo dyrt for Stones på Telenor Arena sist de var her, det er vel kanskje siste gang jeg kjøpte en konsertbillett. Og Stones skal koste, så den er grei. Men det er ikke så jævla ofte jeg går på konsert når jeg har fri. Det blir jo en del musikk til vanlig, for å si det sånn, og når man da har fri, er ikke det å gå på konsert øverst på lista.

– Mer enn forståelig. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da. Hva hadde satt ditt eget navn under?– Verdens farligste rock-låt. Og det er som kjent «Jumpin’ Jack Flash» av Stones.

– Jeg tør ikke krangle.– Nettopp. Og det er hele dramaturgien i låten, fra det sinnssyke riffet til refrenget. Bare det riffet alene hadde holdt for meg. Jeg kunne godt levd med bare å ha skrevet det. Så jævlig kult og superenkelt, men likevel. Altså, for meg er det ikke noe vakrere i rock enn dette. Ah, jeg får gåsehud nå. Bare av å snakke om det!

– Haha! Jeg leste en gang at Richards ble lynings på en musikkjournalist, for at han spurte hvordan det føles å være mannen som har laget riffet til «Satisfaction», hvorpå Keif repliserte «Satisfaction?! Du burde heller spørre hvordan det er  å være han som laget riffet på «JJ Flash»!– Ja, det er jo helt rett! Herregud, for et riff! Så dem da denne var åpningslåten på konserten deres, og når Keif kommer slentrende inn på scenen og drar i gang det riffet, da blir det ikke så forbanna mye tøffere. Det er så jævlig tøft! Og den skumle teksten og alt. Verdens beste og farligste låt.

– Du får med deg én ting til på øya, sånn bare for å være raus.– Kan vel kan ikke ta med kjæresten, for da er jo ikke øya øde. Men jeg må jo ha gitar, så jeg ar en sånn dobbel og stor en jeg fikk bygd spesifikt for meg, av en eksentrisk gammal hippie i Statene som heter John Page, med vanlig gitar øverst og baryton nederst. Den er forresten lagd to av. Den ene har jeg, som er en stor mann, og den andre ble solgt til en liten tass i Taiwan. Har alltid hatt så lyst til å beskue det der. Må jo se ganske spesielt ut. Haha!

RYAN ADAMS & THE CARDINALS «Cold Roses» (2005)