Denne uka kom det engelske bandet tilbake i manesjen med et nytt album, det første på flere år, og det låter slettes ikke verst, uten at klassiker-alarmen ble utløst.
Vi må derimot helt tilbake til 1991 for å finne siste plate fra dem som var skikkelig, skikkelig dritbra, den svært underkjente og ditto formidable «Beatsongs».
Bristol-bandet (dette var leeenge før trip hop og alle de greiene der) vil nok uansett alltid knyttes opp mot deres ubestridte mesterverk, 1990-skiva «Swagger».
Det var en solid buzz rundt The Blue Aeroplanes i 1990. Michael Stipe hadde nevnt dem støtt og stadig (ikke glem for en høy status R.E.M. hadde den gang, de var dessuten noen jævler til å anbefale bra band og artister fra undergrunnen, uansett hvor mye du måtte finne på å mislike dem), de hadde kritikerne i ryggen, og de var signet på et stort selskap.
«Swagger» har da heller ikke tapt seg en millimeter siden den kom. Det er faktisk skikkelig betryggende å kjenne på hvor vanvittig bra skiva er den dag i dag, og – egentlig – hvor lite tidstypisk den er.
The Blue Aeroplanes var i det hele tatt et vanskelig band å plassere, på nær sagt alle måter, til tross for at det var rock'n'roll de drev på med. Vokalist Gerard Langley snakkesynger ut tekstene sine (som en blanding av Lou Reed og en eller annen obskur, britisk beatpoet), over en hel vegg av gitarer, og låtene gynger deilig og fint av gårde.
Live kunne de sågar stille med et tosifret antall gitarister. Og ved siden av Langley: En polsk danser som het Wojtek Dmochowski, som attpåtil var kreditert på covrene deres (og fortsatt er med i bandet).
«Swagger» er ei skive som så å si alltid vekker oppsikt når den blir avspilt i festlig lag, og det er nok fordi bandet høres så forbanna annerledes enn alt annet man har hørt.
Og selve kronjuvelen på plata: Åpningssporet «Jacket Hangs». Først starter det stilige riffet til Rodney Allen (jeg har til og med hans solo-EP «Circle Line» på tolvtommer, så fan var jeg av dem) før Langley slentrer ut linja «Pick a card, any card. Wrong!». Så er hele tivoliet i gang.
«Jacket Hangs» er en evergreen (eller everblue) i samlinga mi, og jeg blir hjertens glad hver jeg ser coveret på sjutommeren.
Det er direkte dust at bandet ikke ble større. Men så er det jo alltid litt gøy å ha noe for seg selv. Nå har jeg delt det med deg. Jeg kalles ikke Snillegon for ingenting.
Enjoy!
