Det er den mest tidsavslørende sjokkopplysningen siden jeg nylig oppdaget at det var 75 år siden andre verdenskrig. Men, herregud, hun er da bare 45 år, og 45 år er ikke bare ingen alder, det er sågar den aller beste alder man kan være i.
Nuvel; med dét sagt har ikke Alison Krauss ligget på latsiden og dormet seg frem til denne soloskiva. Hun har gitt ut flere skiver sammen med bandet The Union Station, sluppet liveskiver og samarbeidet med flere andre.
Ikke minst var hennes «Raising Sand»-plate sammen med Robert Plant (2007) en ren seiersparade, med enorme salgstall (toppet blant annet VG-lista) og en turné som avstedkom panegyriske anmeldelser og trampeklapp.
At hun er den kvinnelige artisten med flest Grammys, sier også sitt om aktivitetsnivået.
«Windy City» er et rent coveralbum (akkurat som «Raising Sand), der hun effektivt tolker seg gjennom sanger plukket ut i samarbeid med produsent Buddy Cannon.
Fiolinisten, og den enormt begavede vokalisten, beveger seg et godt stykke utenfor bluegrass- og countryterrenget vi kjenner henne best fra.
Stemmeprakten hennes er dog så udiskutabel at hun kunne sunget omtrent hva som helst, og kommet unna med det. Her er både kjente og mindre kjente sanger, der fellesnevneren er en lyrisk trist- og sårhet.
De beste sporene er versjonen av The Oak Ridge Boys’ hit «Dream of Me» (som Cannon i sin tid var med og skrev) og Glen Campbells «Gentle on My Mind», sistnevnte allerede kraftig udødeliggjort av Kongen selv.
Fremføringen er det selvsagt intet å si noe på, men skiva mangler likevel de helt store høydene, de enkelte knallsporene som gjør at du sitter fjetret igjen og gisper etter luft.
Om 18 år er hun 63. Please, la det ikke ta så lang tid til neste soloskive.
