– Det er 8. mars da dette skrives, og når det leses har du bursdag, så grattis med dagene! Min kulturelle gave er at jeg sender deg ut på en øde øy, men du får altså med deg ei skive ut. Hvilken?– Takk! Da tar jeg «Scoundrel Days» av a-ha!
– All right! Det såkalt vanskelige andrealbumet. De har jo mildest talt mange å ta av. Hvorfor akkurat denne?– Altså, det er jo egentlig nostalgisk basert, for jeg har klare lytteminner om dem, at jeg satt og hørte på den, på kassett, sammen med bestefaren min. Eller, det vil si, jeg satt hos ham, og lyttet på plata med hans hodetelefoner.
– Så søtt! Likte han virkelig a-ha?– Haha! Nei, han hørte vel mer på trekkspillmusikk, så jeg spilte ikke for ham, men han var nå sammen med meg, og var overbærende nok til å la meg låne hodetelefonene hans. Jeg skjønte jo ikke et ord engelsk, og sang på sånn tulleengelsk, der jeg fant på ordene selv. Men den «Maybe Maybe» gikk jo greit. Haha!
– Jentene hadde jo hver sine favoritter. Hvem var din? Morten, Paal eller Mags?– Åh, det var Morten Harket, ja. Jeg var dypt og inderlig forelsket i Morten Harket, med den fantastiske luggen og alt. Jeg ble jo veldig skuffet da han lot håret gro. Men den gang hadde jeg en stor plakat av ham over senga, og jeg må vel innrømme at jeg så på den og gråt innimellom.– Ja, og dette er litt snålt, for vi hadde barbiedukker, og der lekte vi at vi hadde familie med dem, men da var de liksom foreldrene våre, så vi skjønte nok egentlig at vi var for unge, ja.
– Det der var mææget forstyrrende. Har du fulgt dem videre, som fan og som faen?– Hehe. Ja, altså, jeg fulgte dem videre enn stund, ei venninne var medlem av en sånn klubb, og da de neste CD-ene kom, så da hørte vi jo på dem. Er for så vidt glad i dem fortsatt, men jeg ramla av lasset når det kom til soloplater og sånn. Ti år fikk jaggu holde, liksom. Haha!
–Det skjønner jeg. Har du sett dem live?– Ja, faktisk på Ullevaal, på 2000-tallet, og da følte jeg meg som om jeg var 13 igjen. De spilte mye nytt, men selvsagt også masse gammelt. Det var bra det, bevares, men det var så mange fulle folk som rølpa og ropa og ødela konsertopplevelsen, selv om vi fikk sunget oss nostalgi-hese på de gamle hitene.
– Men klarte du å synge «Take on Me», også kjent som verdens vanskeligste sang å synge etter «Ja vi elsker»?– Haha! Ja, ettersom jeg husker, men så er jo minnet ens mest svikefulle venn, så det er mulig jeg husker selektivt her, altså.
–Ingen skam ikke å kunne synge over elleve oktaver. Hva var den siste konserten du dro på?– Det er så lenge siden jeg var på en ordentlig konsert. Men, jo! Det var på Bastard Bar, et sånn tributeband til Foo Fighters som heter… ehhh… Neverlong! Ja, det var bare helt fantastisk.
– Er du fan av Foo Fighters, da?– Egentlig ikke. Eller, det vil si, jeg var det ikke, men etter denne konserten ble jeg blodfan. Kan ikke huske å ha sunget og danset så mye på en konsert, og jeg drakk ikke engang!– Jeg vil påstå at vokalisten ikke står noe tilbake for originalen, det må jeg bare si. Han bare naila det! Du skulle egentlig snakket med typen min i stedet, han sa nemlig det samme, og han er skikkelig musikkfan.
– Hallo! Det er åttende mars i nå når vi snakker, så det der later jeg som jeg ikke hørte. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Det der blir jo himla vanskelig. Hjelpe meg. Men, OK, da tar jeg «Æ ror aleina» av Tonje Unstad!
– OK! Du er den første som velger noe lokalt her. Hun vant sågar Spellemannprisen med skiva som har samme tittel, attpåtil over Stein Tore Bjellas «Heidersmenn». Hvorfor tar du denne?– Nei, jeg har vel alltid beundra dem som skriver egne sanger, for jeg har jo innerst inne drømt om å skrive selv, men når jeg har prøvd, har det bare blitt sånne beretninger om hva jeg tenker, og ikke noen gode historier. Men denne beskriver livet, synes jeg. Ja, nå blir jeg vel litt vel filosofisk her, men uansett. Jeg liker den godt!
– Du får god tid til å filosofere der ute i havgapet. Og du er jo for tiden godt bevandret i maritime problemstillinger. Hva tar du da med deg i tillegg ut på øya?– Noen gode sko. Det ble jo svært så fornuftig, da. Haha! Så da kompenserer jeg med en pose Pops, sånn sjokolade, og den posen skal bare hive rett i meg, helt uansvarlig. Hahaha!
