– Gratulerer med dagen, Bjørn! Vi er ikke snauere enn at vi feirer dagen med å sende deg ut på en øde øy. Hvilket album vil du ta med deg?– Takk skal du ha! Nei, altså, alt slikt er jo hele tiden i endring. Jeg er egentlig motstander av sånne best of-lister, fordi de indikerer at alt står i ro, som det ikke gjør. Så akkurat nå i dag faller valget på «Other Voices, Other Rooms» (1993) av Nancy Griffith, mens en annen dag er det noe helt annet.
– Åh, den spilte jeg selv masse da den kom! Har du noe spesielt minne om første gang du hørte den?– Tror nok at jeg hørte den en stund etterpå. Det var trommis Anders Engen som spilte den for meg. Han og Geir Sundstøl hadde spilt sammen med henne på noen klubbkonserter, og jeg tror det var meningen de skulle turnere med henne. Jeg ble uansett helt bergtatt av henne, og har altså spilt den veldig mye etterpå. Ta bare låten «Speed of the Sound of Loneliness», den må jo være noe av det aller vakreste som er spilt inn.
– Den er sjukt bra, og John Prine, som skrev den, korer vel til og med på den på skiva?– Det er riktig. Og jeg er jo av den oppfatningen at selv bare tre akkorder og noe fortryllende pop/country er ren kunst, og i særdeleshet når det gjøres på dette utsøkte viset.
– Amen! Dette var jo hennes niende eller tiende skive. Har du dykket ned i den øvrige katalogen hennes?– Ja, har gjort det, men har ikke fått den samme tenninga som denne skiva ga meg. Er mye fint der også, bevares, men ikke på samme måte, og jeg ender da alltid opp med å hente fram denne. Jeg spiller den faktisk ofte når jeg selv er i gang med å lage ny musikk.
– Jøss. Interessant! Hun synger fantastisk, og gjør jo her bare låter av sine egne favoritter, som strengt tatt er en ren hyllest til noe av det aller fineste som er å oppdrive fra The American Songbook, med Townes Van Zandt, Bob Dylan, Woody Guthrie osv. Spiller du det da for å ha noe å strekke seg etter?– Ja, det kan du godt si. Det ligger jo selvsagt et aspekt av nytelse i det også, men det er også i sånn faglig øyemed, for å prøve å finne ut av hvordan de beste gjør det. Hører også masse på Bob Dylan i samme forbindelse, både for musikken og tekstene.
– Men dette kan jo slå begge veier, kan det ikke? At man også blir helt deprimert av å høre hvor forbanna flink de beste er?– Hehe. Ja, det slår begge veier, men de platene dukker opp åkkesom. Og det er nok indirekte for å minne meg selv på at så enkelt og genialt kan det gjøres, for det er også lett å gå seg vill i begeistring i alt som er nytt, overlessa og fancy. Og da er det greit å sette på Dylan eller Griffith for å klargjøre for meg selv at det jeg driver med ikke er en tøysejobb, hvis jeg skulle våge å kalle meg en slags singer/songwriter som lager ting som har en eller annen slags liten betydning for noen der ute.
– Med rette. Du har jo sunget duetter med mange flinke damer. Hadde ikke en duett med Griffith vært en drøm? I stedet for Nancy & Lee, hadde vi fått Nancy & Björn!– Hahaha, ja det hadde vært en drøm! Det er jo noe med lyden i stemmen hennes som bare går rett inn, som oser av kredibilitet, og ren naturlighet, der ingenting er tilgjort. Så hadde jeg hatt muligheten, ville jeg ropt et høyt og rungende JA!
– Klart du hadde! Do you read us, Nancy? – Jeg har forresten sunget duett med Emmylou Harris. Det visste du kanskje ikke?
– Hæ? Det er jo fantastisk! Fortell!– Hehe. Så så, det var under Skavlan. Hun og Mark Knopfler var der, også spurte redaksjonen om jeg kunne tenke meg å synge med henne, som jeg sa til, men under den forutsetning at det ble klarert med henne først. Så ble vi spurt, og så prøvde vi oss på den låten fra den Daniel Lanois-produserte skiva hennes. Den ehhh…
– «Wrecking Ball»!– Riktig! [Bjørn renser stemmen og begynner å synge] «See what you lost when you left this world, this sweet old world», og så skjønte jeg på stemninga at de ikke hadde klarert det med henne likevel. Og da ble det litt pinlig, som det var jeg som ville vise meg frem. Men jeg sang nå uansett refrenget med henne, og der satt Mark Knopfler i en sofa og hørte på oss, liksom.
– Wow! Dette skulle vært et radiointervju. Fantastisk! Og den Lucinda Williams-låten dere sang er jo helt enorm. Og nå kan du skryte til barnebarna dine at du har sunget duett med Emmylou. Gram Parsons, Ryan Adams og du. Enn hvis du, som selv er en dypt anerkjent låtskriver, kunne satt ditt eget navn under noen andres verk, hva hadde du valgt?– Allerede «Speed of the Sound of Loneliness» eller kanskje «Both Sides Now» av Joni Mitchell? Én av dem iallfall. Det hadde gjort meg stolt, også hadde vel royalties-inntektene sørget for at jeg hadde sluppet å spille Jesus på teater i tiden fremover.
– Haha! Husker du siste konserten du selv betalte deg inn på?– Ja, det er i hvert fall mye verre å huske de konsertene der man står på gjestelista! Og nettopp dette suget etter gjestelisteplass er faktisk meget irriterende. Jeg får ofte lyst til å si nei til sånne henvendelser, men samtidig tilføye at jeg godt kan kjøpe de billettene det blir spurt etter. – For det er det dette handler om, ikke sant? Siste jeg betalte meg inn på var i hvert fall Neil Young på Stavernfestivalen i fjor, og det blir vanskelig å toppe den. Det var så eventyrlig flott, og han var så mye rausere og kulere enn jeg hadde trodd, og spilte masse kjente låter og var i superform.
– Neil Young er fra bra til dritbra live, så godt å få det bekreftet! Du får med deg én ting til på øya. Tannbørste og platespiller er der allerede. En kasse Amarone er selvsagt også sendt dit med helikopter. Hva tar du med deg?– Takk! Da vil jeg også ha med hele TV-serien «The West Wing». Alle syv sesongene. Jeg innser bare mer og mer at dette er min favoritt-serie, og da ville jeg neppe kjedet meg heller.
– Da får du med deg en TV også. Du har jo, tross alt, bursdag og alt!
