Etter de tre første skivene til The Shins (2001-2007) trodde jeg vi så konturene av det som skulle bli verdens beste popband i ny tid, med lettfatteligheten til The Zombies, kombinert med det litt snurrige fra band som XTC og Guided By Voices.
At frontfigur James Mercer bare pumpet ut noen storslagne singler og skiver med Danger Mouse, under navnet Broken Bells, gjorde meg bare enda sikrere. Det er sjelden man ser og hører slike udiskutable talenter for låtskriving og leverandører av pur pop.
At de var på labelen SubPop gjorde bare det hele desto morsommere. At de fortsatt har så forbanna teft der i gården, liksom. Høye listeplasseringer på Billboard over flere skiver tydet også på stor, kommersiell nedslagskraft.
Forrige album, «Port of Morrow» (2012), gjorde meg i tvil. Det var flere bra låter på plata, men den vokste seg aldri helt opp i de øvre skylag der de foregående hadde svevd. Det var derfor med en viss nervøsitet og skepsis jeg mottok siste plate. Fem år er lenge å vente.
Etter første runde var det en formidabel skuffelse, men dette er bandet man gir mange sjanser. Andre runde satt litt bedre, selv om det var mer enn tydelig at skivas første del var temmelig svak. Sju runder senere er jeg sikker i min sak at nivået jevnt over har falt noen hakk, noe som er litt trist, nå når de endelig skal komme til Øyafestivalen og alt.
Men det er The Shins vi snakker om her, og det at de sammenlignes med seg selv gjør jo at man muligens blir litt ekstra hard i klypene når man skal vurdere dem. Og det er selvsagt bra låter her, bevares. Når de treffer, treffer de også så til de grader.
På femtesporet «Fantasy Island» leverer de av god, gammel klasse. «Mildenhall» er også et stykke eminent, countryfisert pop, og tittelsporet er direkte superbt.
I motsetning til de foregående (og spesielt de tre første) er nok «Heartworms» likevel den første skiva av The Shins jeg kommer til å nyte i fragmenterte lyttestunder. Jeg elsker at de fortsatt finnes der, også håper jeg at dette bare er en liten formdupp, før de igjen er tilbake der de var.
Man gir jo ikke opp. En straight The Shins-firer, dette.
