Kor ska vi reis? Jo, vi sender deg ut til Påskeøya, der du får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilket album plukker du med deg?

– «The White Album» (1968) av The Beatles.

– Aiai! Et sant under av ei plate, og en evig kilde til diskusjon. Du var jo så vidt på vei inn i tenårene dine da den i sin tid kom. Husker du første gang du hørte den?

– Det stemmer! Jeg forbinder den selv først og fremst med tiden på gymnaset på Sortland, i perioden 1970-1973. Jeg hadde ervervet den på ei platesjappe, og begge platene – den er jo dobbel – ble spilt kontinuerlig i den tiden. Jeg kjenner altså hvert trommeslag Ringo gjør på den, hvis det da er han som gjør det.

– Klart det er Ringo!

– Ja, uansett. Jeg har hørt den så mange ganger at jeg begynner å nynne på den neste sangen når den jeg hører på nærmer seg slutten. Dette har gjort meg til en helt utålelig purist når det kommer bandet og denne plata, og dét så sterkt at jeg ikke orker å høre andre tolke materialet. Jeg godtar kun originalene.

– Av denne grunnen bestemte jeg meg for ikke å dra, da elevene på Ole Vig videregående skole hadde satt opp en Beatles-kveld, og jeg ble invitert. Men da ble jeg strammet opp av samboeren min, som påpekte at det nok betydde en del for dem at jeg kom, nettopp fordi de visste at jeg er så glad i The Beatles. Så da bare bet jeg tennene sammen og lot det stå til. Takk og lov overtalte hun meg, for det var altså så ufattelig bra.

– Så bra! Man skal av og til høre på andre. Selv når det kommer til musikk. «Revolution 9», «Ob-La-Di, Ob-La-Da», «Wild Honey Pie». Det er noen skikkelige raringer av noen låter på skiva. Klarer du å høre gjennom dens drøye halvannen times spilletid, i sin helhet, uten å skippe?

– Ja. Jeg begynner som sagt å synge på neste kutt før låtene er ferdige. Jeg har spilt den så utrolig mange ganger, og den betyr masse for meg, og jeg har uendelig mange minner knyttet til den.

– Hvilke?

– Ja, altså, den er på sett og vis lydsporet til ungdomstiden min. Hybelen jeg hadde på Sortland var hele åtte timers reise fra hjemmet i Lofoten, og skulle jeg rekke å reise hjem, måtte jeg ta fri de siste to timene på lørdag, vi gikk jo på skole på lørdager den gang, og da var det nesten bare å snu og dra tilbake igjen, og derfor ble jeg mye igjen på Sortland i stedet, med The Beatles som selskap.

– Jeg hadde en kjæreste da, og så husker jeg at jeg før en hjemreise spilte «While My Guitar Gently Weeps» – av George Harrison, med Clapton på gitar – og da strofene kom «I look at you all, see the love there that’s sleeping/ I look at the floor and I see it needs sweeping/While my guitar gently weeps», begynte hun å gråte. Det var jo første gang jeg skjønte at noen som ikke var mamma gråt av å tenke på mitt fravær. Og, klart, slikt gjør inntrykk.

– Åh! Dette er jo helt nydelig. Det blir ikke sjalusi i heimen når dette avspilles nå, da?

– Hehe. Nei nei. Samboeren min nå er dessuten halvt sortlending, så du kan heller si at ringen er sluttet.

– Haha! Betryggende. Du som er så full av allmennkunnskap og kulturelle referanser, vet du hvilken norsk link det er til dette albumet?

– Ehhh… nei, det klarer jeg ikke å erindre.

– Jeg tenker på tittelen «White Album», som egentlig ikke er en ordentlig tittel, men som…

– Jajaja! Du tenker selvsagt på at John Lennon ville plata skulle hete «A Dolls House», etter Ibsens «Et dukkehjem».

– Klart du visste dét. Haha! Du rakk vel ikke å se dem live, men har du sett noen av The Fab Four på ei scene?

– Ja, mange ganger. Går alltid på Paul McCartney-konsert, og han har jeg sett i Dublin, Stockholm, selvsagt i Oslo, og sist i Berlin i fjor sommer. Og det er jo min store drøm og få ham til å lese inn et spørsmål til «Påskelabyrinten», som f.eks. hvor han kom flygende fra i «Back in The USSR», åpningssporet på nevnte plate, som åpner med «Flew in from Miami Beach». Men han er ikke bare å få tak i, for å si det sånn.

– Sukk. Det hadde vært stas. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?

– «Grågåsa»

– Bremnes-låta?

– Den, ja. Og det er særlig teksten til Ole Hagbart, som beskriver mine følelser hva angår vår, sommer og Nord-Norge, for jeg bærer jo i meg et evig savn etter Nord-Norge og de lyse nettene i sommerhalvåret. Derfor må jeg alltid en tur til Lofoten i løpet av sommeren. Og «Grågåsa» sier dette så vakkert.

«Grågåseplogen har innebygd bør/nord eller sør/Pløye sæ nord når året flør». Når året flør. Det synes jeg er så vakkert sagt. Til sommeren skal forresten samboeren og jeg kjøre rundt i hele vidunderlige Finmark. Det gleder jeg meg veldig til.

– Med god grunn! Men hvordan er det å kjøre rundt på ferie med Viggo Valle? Jeg tenker det må bli som å se fotball med Arne Scheie, eller klarer du virkelig å legge bånd på deg selv, og la være å greie ut om alle slags rare anekdoter rundt geografi, dialekter og historie?

– Haha! Nei. Nei nei nei, det er umulig. Du får jo selvsagt en guidet tur når du reiser med meg, gjerne med en oppgave eller to på kjøpet.

– Det tror jeg deg på! Du får med deg én ting til ut på øya. Hva velger du? En DAB-radio, kanskje?

– Jeg reiser alltid med masse lesestoff, så det måtte være enten noen enorme bokverk, eller et lesebrett fullstappet med bøker. Jeg er helt avhengig av å lese.

THE BEATLES «The Beatles» eller «The White Album» (1968)