Det er gått fem år siden en av verdens fremste låtskrivere har gitt ut på plate musikk han selv har skrevet. I stedet har Bob Dylan tatt for seg amerikanske klassikere og evergreens.
Først kom albumet «Shadows In The Night» i 2015. I fjor fulgte han opp med «Fallen Angels». Og nå har han funnet ut at dette materialet gjør det nødvendig for han, for første gang i karrieren, å gi ut et trippelalbum.
Men er «Triplicate» nødvendig for oss som er målgruppa for alle disse sviskene?
Albumet er delt opp i tre like store deler, og Bob Dylan som selv under navnet Jack Frost har produsert albumet, har av en eller annen grunn sørga for at alle er 32 minutter lange.
«Till the Sun Goes Down», er tittelen på den første. Slik jeg ser det, har Dylan her samlet en del låter som dreier seg rundt, for ham, det aktuelle temaet livets høst. «The September of My Years», «Once Upon a Time» og «That Old Feeling» er gode eksempler både tematisk og om vi tenker kvalitet på Dylans versjoner av dem.
Tittelen på del to av trippelalbumet, «Devil Dolls», gir meg assosiasjoner til film, og kanskje spesielt skrekkfilm, men så mye skrekk er det ikke i det Bob Dylan presenterer. Blant låtene er kanskje Herman Hupfelds «As Time Goes By» fra 1931 kanskje den som lettest kan knyttes til filmmediet. Dens plass i storfilmen «Casablanca» fra 1942 gjorde den mer enn noe anna kjent for et stort publikum.
Men etter versjoner av kjente artister som Billie Holiday, Engelbert Humperdinck, Bing Crosby, Perry Como, Frank Sinatra, Harry Nilsson, Julio Iglesias, Johnny Nash (43.-plass på Billboard-lista i 1959), Carly Simon, Tony Bennett, Jane Monheit, Rod Stewart, Jimmy Durante, Gal Costa, Sammy Davis Jr., Bryan Ferry, Barbra Streisand, Willie Nelson, Jimmy Durante, Vera Lynn, Andy Williams, Barry White, Tom Waits, The Duprees, ZZ Top, Widespread Panic og Johnny Mathis, klarer jeg ikke helt å høre hva nytt Bob Dylan tilfører.
Jo lenger utover i trippelalbumet jeg kommer, jo kjedeligere synes jeg lyttinga blir. Den ene låten blir mer og mer lik den andre i uttrykk, tempo og arrangement.
«Comin’ Home Late» er tittelen på albumets tredje del, og det kan godt hende at Bob Dylan har funnet tilbake til den amerikanske sangskatten seint i sin karriere. Men for meg synes det overflødig at han skal lage så mange egne versjoner av disse sangene.
Det kan være en god regel når man skriver en anmeldelse at man skriver om det man får presentert og ikke om det man skulle ønske ble servert. Likevel kan jeg ikke la være å tenke at det kunne vært flott å få oppleve noe nytt fra en av de flotteste låtskriverne i populærmusikkens historie.
Det er fem år siden nobelprisvinneren i litteratur sist kom med noe eget. Jeg håper bare at kilden ikke har tørka helt inn.
