Bandet påstår selv at de har laget et soundtrack til en film som ikke er laget, og der Willem Dafoe, Winona Ryder, Lucy Liu, and Tommy Wiseau helst skal spille mange roller hver. Etter å ha hørt skiva gir det også mening, på en rar måte.
Bandet startet som en trio satt sammen av lurvete drikkekompiser (slik det ofte er med band), men er nå en eksplosiv kvintett med mer å by på.
Debuten gikk meg hus forbi, og det var kanskje like greit, da den er ganske svak, og låter temmelig uferdig. Oppfølgeren, derimot, er andre boller.
De gis ut på samme etikett som snålt forbigåtte Nick Waterhouse og småhippe Allah-Las, men befinner seg rent musikalsk et godt stykke utenfor både denne bagen og den straighte allfarvei.
Selv sier de at de har laget det perfekte soundtrack til «Repo Man» (den coole og helt speisa Alex Cox-filmen, som i og for seg allerede har et glitrende soundtrack), eller musikken som ville vært det optimale lydbakteppet til da Lux Interior plukket opp Poison Ivy som haiker i Sacramento, som resulterte i en tur østover til New York og dannelsen av The Cramps.
De låter heller ikke som dét, og befinner seg da også på motsatt kyst. Los Angeles (der de holder til) er heller ikke et fjernt utgangspunkt, for det som ligger over bandet - som en tjukk tåke av kultkrydret velsignelse - er spøkelset etter Jeffrey Lee Pierce og en tidlig utgave av The Gun Club.
Tilfør dernest elementer av surfrock, narkoavantgarde griseri à la britiske Gallon Drunk, skrekkfilm-noir slik (akk så bortglemte) Deadbolt fremfører på sitt mest skumle, nikk til kultbandet Crime & The City Solution, samt små drypp av Roxy Music på sitt mest eksentriske, og du er der. Her er dessuten snåle låter som lever sine egne The Buttertones-liv.
Ved første gjennomlytt var det umiddelbart noen spor som satte seg, men førsteinntrykket var likevel ei skive som slet med å holde seg over hele fjøla. Takk og lov har man fortsatt den nysgjerrigheten i seg (sannsynligvis ervervet gjennom et langt lytteliv uten tilgang til streams og skippeknapper) som gjør at man gir et album flere sjanser.
For her har vi en instant grower, som det heter på klassisk nordnorsk. Skiva blander sammen en rock’n’roll-eliksir som spenner seg over vanskelig tilgjengelige killere som vokser på, og til mer umiddelbare knallerter (noen direkte vakre, hør bare på smektende «I Ran Away») som sitter med én gang.
Jeg digger band som tør, som bare peiser på, og som lager den musikken de selv ville gått i sjappa og lett etter. The Buttertones er et slikt band. Og nå har de laget ei knallskive.
