På en øde øy med Egon

«Jeg skal pule! Jeg skal drekke! Jeg skal slåss!»

THOMAS FELBERG (45). Rockmusiker. Rockarkeolog. Programleder.
AKTUELL: Thomas Felberg er aktuell med ny sesong av TV-programmet «Tidsbonanza», og evig aktuell med sitt faste radioprogram «Felbergs loft» på NRKP13. Foto: NRK

AKTUELL: Thomas Felberg er aktuell med ny sesong av TV-programmet «Tidsbonanza», og evig aktuell med sitt faste radioprogram «Felbergs loft» på NRKP13. Foto: NRK

– Du plasseres på en øde øy, og får kun høre på ei plate. Hvilken?
– «Babylon» av Dr. John.

– Den kom kjapt, gitt. Men kult valg! Selv om jeg tror de fleste, meg inklusivt, ville tatt debuten «Gris Gris» som kom året før. Hvorfor «Babylon»?
– «Gris Gris» ville vært et fint valg det, for all del, men det er mer en jam session, der det til og med var meningen at en fyr som het Ronnie Baron skulle synge, og ikke Dr. John. Men så ble det et ordentlig band av det, og denne fucked up junkies-gjengen begynte å turnere, med et resultat som toppet seg på denne oppfølgeren fra 1969, som er selve manifestet .
– Jeg tenkte jo også på denne øde øya, at det var nødvendig å ha med noe man ikke blir lei av, og da er «Babylon» den perfekte skiva, ei utømmelig kilde stappet med så mye forskjellig at man alltid blir overrasket.

– Skiva kom ut tre år før Thomas Felberg ehhh… «kom ut». Husker du første gang du hørte den?
– Joa, jeg var i slutten av tenårene, og hadde akkurat fått maset meg til en jobb på Immerslund i Oslo.

– Platesjappa i Arkaden? Mener å huske at jeg kjøpte noe kule bruktskiver i førsteetasjen der på den tiden.
– Riktig, men det var ikke bruktskiver, men noen få gjenlevninger fra vinyltiden. Det er litt gøy å tenke på nå, for da var det CD som gjaldt. Aslag Haugen i Hellbillies var sjefen min, dette var jo før han hadde startet Hellbillies. Da Terje Pedersen – bransjelegenden kjent fra BMG og Warner – sluttet, fikk jeg jobbe der fulltid, men det meste av lønnen gikk jo til skiver, og det var den gamle hippien Jon Erik som pusha på meg alt mulig importert gull fra UK og USA. Han ødela livet mitt, altså! Haha!

– Ehh... Dr. Johns «Babylon»?
– Ja, nettopp! Jeg er på et hotellrom i London og har akkurat våkna, så jeg mister tråden litt lett, kjenner jeg. Men da jeg fikk høre «Babylon», blåste den huet av meg. Dette var Brua inn i alt fra svart musikk til r&b, funk, sørstatsrock, psychedelia, jazz, hardrock-ondskap, og sågar elementer av hip hop-battle.

– Det er ei ganske speisa skive, dette. Såpass må det være lov å si.
– Ja, erru gææææren?! Men bandet er så hot, og de spiller buksene av alle rundt seg. Selv om Dr. John har sagt at han var helt fucka i hodet på den tida, traff han så definitivt noe, og skiva markerer på en måte alt som er laget frem til 1969, og samtidig alt som kom etterpå.

– Brukte du mye tid på å få den til å sitte?
– Ja, men når man er ung er man jo så hengiven og suger til seg alt. Det er selvsagt vanskelig å si om jeg hadde falt for det på samme vis i dag, men albumet er jo ikke engang mulig å få hørt ordentlig i dag, for det er ikke skikkelig remastra sånn som alt annet på Atlantic-labelen. Selv tekstarkene som er på de kjipe CD-utgavene er gale, sammenlignet med de originale vinyleksemplarene. Skjerpings, Warner! Dere hakke tatt godt nok vare på Dr. Johns arv!

– Warner, Warner, do you read us?! Har du sett ham live, da?
– Ja, har sett han flere ganger, første gang på Wrightegaarden i Langesund i september 1998. Jeg og dama haika dit med en kompis som skulle på hytta, og da hadde jeg med meg alle de første skivene i originale vinylutgaver, for å få dem signert. Jeg fikk selvsagt ikke komme inn backstage, men manageren fikk gitt ham skivene, og da jeg fikk dem tilbake, ble jeg fortalt hvor glad han hadde blitt for å se dem igjen, han hadde ikke sett dem på mange år, og han hadde signert alle, og attpåtil tegnet sol og stjerner og alt mulig på dem. Jeg var jo helt overlykkelig. Haha!

– Haha! Dette er jo rett og slett vakkert. Du er låtskriver selv. Enn om du fikk bestemme at du hadde skrevet noen andres låt, hvilken hadde du landet på?
– «Gimme Shelter» med Stones. Verdens tøffeste låt, og det er laget så uendelig med coverversjoner av den, så da blir det attpåtil plenty med Tono-penger av det.

– Vrient å krangle på den. Også er det jo litt gøy at en av de beste Stones-låtene krevde ei dame, Merry Clayton, for å løfte den heeeelt opp, ikke sant?
– Ja, helt klart! Hva skylder ikke rocken svarte amerikanere? Og her smelter alt sammen. Hun gjør mye av låten, lite til om det. Hun var jo gravid da hun gikk i studio, også skulle hun synge den teksten, «War, children, it’s just a shot away It’s just a shot away/ Rape, murder! It’s just a shot away», det må ha vært passe drøyt og forstyrrende for henne.
– Men fy faen, denne låten, altså. Det må være verdens beste åpning på ei skive («Let it Bleed», red.anm). Gitarene. Trommene. Vokalen. Koringa. Alt. Alt er kult! Låten er snart 60 år, og groover fortsatt akkurat like mye, og har dette farlige rocken skal ha i seg. Hvis du spiller den drithøyt for en trettenåring i dag, som aldri har hørt den, vil han garantert freake ut og tenke «Jeg skal pule! Jeg skal drekke! Jeg skal slåss!» Hahaha!

– Haha! Tenker vi lar dét stå som dagens «Til ungdommen»-oppfordring. Du får med deg én ting til på øya. Platespiller er der allerede. Hva velger du?
– Hmmm. Jo, en botanisk bok med innførende detaljer om plantelivet, så kan jeg dyrke søtpoteter og urter og leve et godt liv og spise masse gumbo og andre cajun-godsaker sammen med Dr. John. Kan jeg få dra nå?

– God tur, begge to! Gimme shelter!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.